Mer enn en koselig jobb

Ja, i dag har vi «bare lekt». Det er slik vi forbereder barnet ditt på fremtiden.

Publisert:

LEK OG ALVOR: Jobben min er en av de jobbene samfunnet mener man trenger å tjene minst på, men som de samtidig krever mest av. Likevel elsker jeg den, skriver Kenneth Henriksen. Foto: Marius Hindrelid, Haugaland Idrettsbarnehage

Kenneth Henriksen

**Når jeg treffer** nye mennesker eller gamle kjente jeg ikke har sett på lenge, er det alltid hyggelig, eller koselig. «Hei, jeg heter Kenneth, hyggelig.» Eller: «Hei, takk for sist, koselig.»

Så er det den standardiserte spørsmålsrekken man skal gjennom, og man svarer jo det man går ut ifra er forventet, om kone, barn, bosted, bil og fritid. Men noe av det som alltid kommer først på bordet, er jobb.

Jeg elsker jobben min. Den er givende, og jeg kunne snakket om den i timevis. Men å snakke om jobben min kan sikkert oppfattes som litt ensformig, dersom en ikke har forståelse for hva jobben min er for noe. For når jeg forteller folk hva jeg gjør, hva som er jobben min, får jeg stort sett alltid det samme svaret: «Å, så koselig.«

Ja, jobben min er koselig, men den er også så uendelig mye mer! Den er krevende, innholdsrik, full av lek, og full av uforutsette hendelser og avgjørelser som må tas på et øyeblikk. Den krever detaljert planlegging, samtidig som det er en overhengende fare for at alt det planlagte må forkastes på et øyeblikk.

Les også

Fri oss fra tidstyvene

Jobben min er en av de jobbene samfunnet mener man trenger å tjene minst på, men som de samtidig krever mest av. Likevel elsker jeg den. Jeg skal legge grunnlaget for et helt nytt menneske i brorparten av våkentiden i et døgn. Personligheten dannes de tre første leveårene, og har en fantastisk bratt læringskurve årene etter det.

Det er min jobb å mestre alle de forskjellige mennesketypene som viser seg i barna, foreldre, ufaglærte assistenter, fagarbeidere, styrere og personer på omskolering fra Nav. Jeg skal sjonglere PPT, spesialpedagoger, fysioterapeuter, kollegaveiledning, møtevirksomhet, matallergier, tilpasning av religion og daglig pedagogisk virksomhet på avdelingen.

Jeg skal drive allmennpedagogikk samtidig som jeg skal utføre spesialpedagogikk. Det omfatter blant annet å legge til rette for barn med særskilte behov og funksjonsnedsettelser, utviklingsmessige, språklige, emosjonelle, kognitive og sosiale vansker. Min jobb er å finne ut av om noen barn har særskilte behov og vil trenge mer tilpasset oppfølging enn andre barn, som voksenstøtte, tilrettelegging, rutiner eller fysiske hjelpemidler. Tidlig innsats er viktig av hensyn til barnets trivsel og utvikling, i barnehagen, skolen, arbeidslivet og ellers i livet.

Jeg skal delta på samarbeidsmøter, avdelingsmøter, pedagogisk ledermøter og foreldresamtaler samtidig som jeg skal jobbe for et stabilt tilstedeværende personale på avdelingen. Jeg skal være der i garderobesituasjoner, måltidssituasjoner, frilek og didaktiske opplegg.

Jeg skal lage månedsplaner, årsplaner, progresjonsplaner, individuelle aktivitetsplaner og individuelle opplæringsplaner. Jeg skal skrive henvisninger, oppmeldinger, samarbeide i overgang til skole og jeg skal dokumentere, dokumentere og dokumentere.

Alt dette samtidig som jeg skal vise en genuin interesse i:

Ett år gamle Ingvild som oppdager verden for første gang uten mammas umiddelbare nærhet.

To år gamle Adjanti som skal lære seg to verbalspråk samtidig.

Tre år gamle Even som endelig har sluttet med bleie og vil vise det til alle.

Fire år gamle Emma som tok sine første svømmetak, og gløder etter å fortelle det til nettopp meg.

Fire år gamle Pernille som lyser av stolthet når jeg gir henne tommel opp gjennom rommet når jeg ser henne dele lekene med de andre barna, fordi det er noe vi har jobbet lenge med.

Fem år gamle Lukas som fornøyd viser at han har lært å skrive navnet sitt, selv om S-en står speilvendt.

Les også

Her er halvparten pedagoger

Jeg elsker å ta meg tid til å se hvert barn som kommer om morgenen godt inn i øynene og si: «God morgen, så godt å se deg! Nå har vi ventet på deg, og gledet oss til du kom!» Og mene det. Jeg elsker balansen i det å være en autoritativ voksen og årvåkenheten i det å være en varm, grensesettende voksenperson barna har tillit til. Et fang barna kan trøstes i når mamma må på jobb, når savnet etter pappa blir for stort eller uoverensstemmelsen med bestevenninnen i utetiden fremdeles sitter i.

Jeg må være bevisst forskjellen i det å føle og det å vite når det gjelder mistanke i ubehagelige tilfeller som omhandler barn. Jeg må kunne trekke konkrete slutninger ut av signaler jeg ser og oppfatter. Jeg må videreformidle disse på en tydelig og saklig måte, uten å synse, samtidig som jeg skal tillate meg å være et menneske med følelser.

Jeg jobber for at barn skal kunne utvikle seg sammen med en voksen, og i neste øyeblikk uten en voksen, men sammen med andre barn. Jeg utfører jobben min med tanken om at et barn er et kar vi kan fylle, eller et lite frø med alle muligheter boende i seg, bare vi legger til rette. Jeg jobber for at alle barn jeg er med skal lære seg hvordan man skaffer seg en venn og, ikke minst, hvordan beholde en venn. Jeg undrer meg med barna og jeg leker med dem.

Når de henter barnet på ettermiddagen, sier noen foreldre: «Åh, har dere «bare» lekt i dag?» Ja, svarer jeg, trygg på meg selv. «I dag har vi lekt.»

Vel vitende om at i leken har vi lært om likeverdighet, begrepsforståelse, sinnsfornemmelse, konsentrasjon, identitet, fin— og grovmotorikk, problemløsning, dimensjonene innen sosial kompetanse, selvbeherskelse, selvregulering, fantasi, erfaring, empati, perspektivtakning, selvstendighet, regler og normer, gleder og skuffelse og mye mer. Vi har stimulert utviklingen av musikalsk intelligens, kroppslig intelligens, logisk- og matematisk intelligens, språklig intelligens, spatial intelligens, interpersonell intelligens, intrapersonell intelligens, naturalistisk intelligens, og åndelig intelligens.

Jeg håper foreldrene har tillit til det som foregår på avdelingen hele dagen.

Når vi leker på min avdeling er det med utgangspunkt i barnehageloven, rammeplanen, årshjul og månedsplan. Vi er innom flere temaer enn det som får plass i en kort garderobesamtale, og jeg håper foreldrene har tillit til det som foregår på avdelingen hele dagen. Neste gang du hører at barnet ditt har lekt, så vit at han eller hun har forberedt seg på fremtiden.

Utdanningen min har tatt mange år, og den er ikke noe jeg tar lett på. Den er stadig i utvikling. Da jeg ble uteksaminert minnet jeg meg selv på noe min far sa til meg da jeg tok førerkortet: «Førerkortet er ikke et bevis på at du kan kjøre, men et bevis på at du kan øvelseskjøre alene. Du kan alltid bli en bedre sjåfør.» Jeg øvelseskjører hver dag på jobb og utvikler meg konstant. Jeg utvikler meg med barna og barna utvikler seg med meg. Vi leker, vi lærer, vi danner et grunnlag.

Jeg har en tidsfrist på jobben min: 18. august klokken 09:00, det året barnet fyller seks år. Innen da må jobben min i stor grad være gjort. Det forventer samfunnet. Da skal barnet være forberedt på krav og forpliktelser.

Jeg er barnehagelærer, og jeg elsker jobben min.

Publisert: