Gratulerer med dagen!

KRONIKK: I dag feirer vi 100-årsjubileet for allmenn stemmerett i Norge. Vi kan være stolte av verdiene som har vunnet allmenn aksept i det norske folket. Men det har ikke alltid vært slik.

Publisert: Publisert:

Kampen for kvinners stemmerett startet for alvor i 1880-årene. Foto: ARKIVFOTO

  • Ellen Mortensen
  • Hilde Danielsen

Stemmerettskampen var lang. I 1814 var det så selvsagt at norske kvinner ikke hadde stemmerett, at man ikke trengte å spesifisere det nærmere i grunnloven. Lenge var det bare jordeiende og formuende menn som hadde stemmerett, før alle menn fikk retten i 1898. Kampen for kvinners stemmerett startet for alvor i 1880-årene, og ble lenge betraktet som en både håpløs og farlig sak.

Les også

Kampen er fortsatt knallhard

Det var innsatsen fra ulike kvinneorganisasjoner som bidro til en holdningsendring i befolkningen generelt, og blant de mannlige stortingsrepresentantene spesielt. Endringene førte til at mennene på Stortinget ga stemmeretten for kvinner sin enstemmige tilslutning i 1913. ## «Forstyrring av hjemmet»

Å gi stemmerett til kvinner ville, ifølge motstandere av lovforslaget føre til intet mindre enn «Hjemmets Forstyrrelse, Familielivets suksessive Opløsning og deraf uundgaaelig følgende Sædernes Forfald». Disse dystre spådommene kan paradoksalt nok sies både å være tilbakevist og innfridd i dag. Knapt noen annen reform i landets historie har ført til større samfunnsendringer enn denne loven og budskapet den bar på. De rettighetene som kvinner har vunnet i kjølvannet av loven har utvilsomt revolusjonert kvinners liv, og med henne, hele familie— og samfunnslivet. Den har ført med seg endringer i normer og livsstil som knapt var mulig å forestille seg i 1913.

Les også

Hvad ogsaa vi kan vente os....

Slik kan vi med rette si at stemmeretten har medført en forstyrring av hjemmet, en oppløsning av den tradisjonelle familiestrukturen og et forfall av konvensjonelle seder. Men nettopp denne omveltningen av det norske samfunnet bidrar i dag til å forklare den norske modellens suksess, både som demokrati og økonomi. Likestillingspolitikken er i dag en av våre viktigste eksportartikler, på linje med olje og fisk. Statens familiepolitikk fra 1970-årene og utover, med utbygging av barnehager og foreldrepermisjoner, har gitt kvinner og menn muligheter til å kombinere familieliv og arbeidsliv.

Husmorepoken

Norge lå lenge bakpå når det gjaldt likestilling, sammenlignet med de andre nordiske landene. Det var faktisk først utover 1990-årene at Norge begynte å hevde seg som et likestillingsland. Å få den formelle stemmeretten og valgbarheten til politiske organer i 1913 var ikke ensbetydende med kvinners reelle deltakelse i det politiske livet. Stemmerettskampen ble avløst av husmorepoken som la opp til at kvinner og menn hadde forskjellige roller i samfunnet. Det skulle gå mange tiår, og helt frem til 80-årene, før kvinner gjorde sitt reelle inntog på den politiske arenaen. Likeså innen arbeidslivet. En rekke reformer innfor utdanningsvesen og arbeidsliv i etterkrigstiden skulle vise seg nødvendige før kvinner kunne tre inn igjen i utdanning lønnet arbeid. Noen av de viktigste reformene for kvinnenes inntog i høyere utdanning var etableringen av Statens lånekasse i 1948, samt opphevingen av behovsprøving av foreldres inntekt for å få lån og stipend (Forskrift av 1972).

Avgjørende grep

Kvinnebevegelsen i 1970-årene vokste primært frem innenfor universitetene, og spredte seg derfra ut i større befolkningsgrupper. Med slagord som «det private er politisk» skapte kvinnebevegelsen store holdningsendringer, og nye drømmer og visjoner for hva som er et godt familie-, seksual— og arbeidsliv. Radikaliseringen hadde stor innvirkning på kvinners deltakelse i samfunnet. Kvinnekuppene i lokalpolitiske organer i starten av 1970-årene bør ikke undervurderes, likeledes viljen til å ta i bruk radikale virkemidler i 1980-årene for å endre sammensetningen av regjering og Storting. I ettertid ser vi at disse strategiske grepene, som i sin tid var svært kontroversielle, ble avgjørende. De bevisstgjorde det norske folk med hensyn til den skjeve kjønnsbalansen som preget norske institusjoner.

Typiske jenteyrker

Til tider blir den nå så selvsagte verdien om likestilling misbrukt for å støte ut deler av befolkningen som mindre «norsk» enn andre. Dette skjer både i arbeidsliv og i de politiske organene, der folk med fremmedklingende etternavn strykes fra intervjulister og velgerlister. Å kjempe for likestilling skal ikke være grunnlag for å diskriminere andre grupper som ikke umiddelbart kan eller vil omfavne verdier som vi selv har brukt mange hundre år på å akseptere som våre.

Mye arbeid gjenstår i Norge når det gjelder å sikre kvinners og menns rettigheter og muligheter for å leve de livene de ønsker å leve. Norge er i dag et av Europas mest kjønnsdelte land når det gjelder utdanning og arbeid. Jenter sosialiseres fremdeles inn i typiske jenteutdanninger som førskolelærere og sykepleiere, noe som forbereder dem for et liv i en lavtlønnet «trøste- og bære»-tilværelse. Samtidig faller 30 prosent av guttene fra minoritetsgrupper i yrkesrettet utdanning fra, noe som forbereder dem for et liv som arbeidsløse NAV-klienter. Videre er seksualisert vold et stort uløst samfunnsonde. Noen av disse problemene kan løses ved hjelp av lovendringer og offentlige virkemidler, andre må bekjempes på individnivå i hverdagen.

Kampen i 2013

Derfor vil vi rette oppmerksomheten mot holdninger, verdier og idealer, som vi skaper kollektivt, og som preger familien, utdanningsinstitusjoner, arbeidslivet og kulturlivet. Kampen for den allmenne stemmeretten, handlet om at alle voksne borgere skal ha muligheter for å stemme og slik være deltakere i vårt demokrati. I 2013 bør vi spørre oss: Hvordan kan vi inkludere de som faller utenfor? Hvilke holdningsendringer, verdiendringer og nye idealer bør vi strebe mot for at samfunnet skal kunne gi gode livsvilkår for de stemmeløse i dagens Norge: den statsløse og identitetsløse asylanten, den tiggende rumenske kvinnen, den tvangssteriliserte transpersonen og den afrikanske prostituerte? Hvilke radikale tiltak er vi villige til å gjennomføre for at disse gruppene og individene skal kunne få nyte den samme livskvaliteten som vi som vant stemmeretten for 100 år siden etter hvert tar for gitt? Hva kan du gjøre, i din hverdag for å sikre alle mennesker, uansett bakgrunn, rettigheter til å delta i samfunnet på like vilkår?

Følg BTmeninger på Facebook!

Publisert: