Opera for vår tid

Det produseres og presenteres opera over hele verden som aldri før, takket være kunstformens sterke og økende popularitet.

Stein Olav Henrichsen

Kunstnerisk leder, Opera Vest

At også dagens skapende kunstnere ønsker å uttrykke seg gjennom operaformatet, fører med seg en lang rekke nyskrevne operaverk som både revitaliserer kunstformen og trekker inn nye publikumsgrupper. Det bygges for tiden femti nye operahus bare i Europa, samtidig som store og små internasjonale musikkfestivaler av respekt for seg selv og sitt publikum må ha minst en — gjerne flere - operaproduksjoner som trekkplaster. Byggingen av det nye nasjonale operahuset i Bjørvika vil nok også inspirere en økende operainteresse her i landet. For øvrig er det med stort og smått allerede mer enn tjue operaselskap i Norge.

Hovedårsaken til en slik utvikling finnes nok først og fremst i operakunstens natur, som gjennom sammensmeltingen av flere kunstuttrykk til ett, antakelig skaper den sterkeste sceniske form for kommunikasjon mennesket har skapt. Det er med dette bakteppet Den Nye Opera neste uke presenterer ett av operalitteraturens hovedverk Tosca. Målet er å gi våre fremste kunstnermiljøer anledning til å skape store operaopplevelser for et bredest mulig publikum.

Giacomo Puccinis tragiske melodrama Tosca fra 1900 er en av operalitteraturens mest gripende og historier. På den ene siden en relativt enkel kjærlighetshistorie mellom to unge og vakre mennesker - sangerinnen Floria Tosca og maleren Mario Cavaradossi - som er villige til å satse livet for sin kjærlighet. På den annen side et mye mer sammensatt og fascinerende psykologisk drama hvor den mektige politiprefekten Scarpia i sitt hemningsløse begjær etter Tosca driver alle, også seg selv, i avgrunnen. Tosca kan lett sammenliknes med en moderne thriller, hvor blandingen av politikk, religion og sterk lidenskap fra begynnelse til slutt beveger karakterene i mange retninger. Ikke bare mot kjærlighet og sjalusi, men i like stor grad mot brutalitet, maktmisbruk, svik og mord.

Når det hundre år gamle operaverket fortsatt spilles for fulle hus over hele verden, skyldes det først og fremst komponistens sterke musikalske håndverk som ikke unnlater å trekke publikum med seg inn i en dypere opplevelse av grunnleggende mellommenneskelige forhold. Mer enn noen annen komponist evner Puccini å gi følelser som kjærlighet, sjalusi, engstelse, terror, brutalitet og sadisme et umiddelbart musikalsk uttrykk. Også hans geniale bruk av symbolske motiver knyttet opp mot personene i dramaet, bidrar til å skape en underliggende spenning ved å gi handlingen en mer kompleks psykologisk dybde.

Handlingen er lagt til Roma år 1800. Napoleons innmarsj i Italia mottas som en etterlengtet befrielse fra det undertrykkende og korrupte Bourbon-dynastiet. Men en revolusjonær optimisme skaper også frykt og usikkerhet, og legger grunnlaget for lovløshet og korrupsjon. På samme dag som Napoleons tropper seirer ved det avgjørende slaget ved Marengo, utspiller dramaet Tosca seg i tre virkelige bygninger som alle fortsatt eksisterer: barokk-kirken St. Maria delle Valle, renessansepalasset Casa Farnese og slottet Castell' St. Angelo.

Disse tre byggverk skaper rammen for hver av operaens tre akter. I regissør Martin Otava og scenograf Jan Zavarskys konsept er bygningene på hvert sitt vis representert ved et enormt gitter som symbol på diktatur og mangel på frihet.

I første akt er gitteret antydet som veggen på katedralen. I andre akt trekkes gitteret frem som et symbol på fengsel, undertrykkelse og ufrihet som truer med å knuse de elskende. I tredje akt blir gitteret en mystisk gravplass, en grav for de myrdede. Gjennom alle tre akter fungerer gitteret som et meningsladet symbol på enkeltmenneskets avmakt i møte med samfunnets institusjoner. I kontrast til scenografiens tunge symbolikk står Dana Svobodovas tidsriktige men stiliserte kostymer som understreker handlingens historiske plassering. I Den Nye Operas produksjon flyttes ikke handlingen verken i tid eller rom, men legges til Napoleonstiden i tråd med Puccinis referanser og anvisninger.

Puccinis operaer har i sin oppbygning klare fellestrekk med amerikansk film, og flere har drøftet Puccinis kunst som forutsetning og inspirasjon for amerikansk filmkunst. Ifølge forfatteren og musikkskribenten Alessandro Barrico var det Puccini som først tematiserte populærmusikkens essens: Publikum må ikke lengre følge kunstneren og den kunstneriske utvikling, det er kunsten som må finne formen, materialene og vokabularet for å uttrykke publikums ønsker og forventninger. Dette er en risikabel vei å gå fordi muligheten for å bli banal og uten konsekvens selvfølgelig vil være der, men det er fra dette ideologiske skiftet at også filmkunsten oppstår. Fra dette paradigmeskiftet fødes modernitetens farlige og vakre frihet til å skape, uten distinksjon, både kunst og kommersielle uttrykk. Puccinis operaer er nemlig akkurat det, mener Barrico: objekter hvor poesi og kitsch, nyskapning og vulgaritet, ånd og kommers sameksisterer, og grensene viskes ut.

Puccini søker en ny form for underholdning hvor også tilnærmingen til det virkelige liv, det naturlige, etterstrebes. Også på et annet punkt foregriper Puccini den amerikanske filmkunsten: utviklingen av en ny underholdningsform hvor publikum er passivt, guidet av et sterkt system av signaler, hvor det kunstneriske produkt konsumeres uten anstrengelser, dekoding reduseres til et minimum.

Når premieren på en ny produksjon av Tosca går av stabelen i Grieghallen mandag 6. november, vil vi med Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av sjefdirigent Andrew Litton i orkestergraven få oppleve ett av Europas beste operaorkestre. Vestlandets sterke vokaltradisjonen vil også komme til uttrykk i Tosca i form av 70 korister fra Bergen Filharmoniske Kor, Askøy kulturskoles barnekor og Kor Vest. Når man så legger til høyt anerkjente sangere fra det nasjonale så vel som det internasjonale operamiljø - som Anda-Louise Bogza, Richard Haan, Igor Jan, Espen Fegran, Håvard Stensvold for å nevne noen – er det lagt til rette for en operaopplevelse utenom det vanlige.