Kopier av historien

Verken mitt eller Bergen Arkitektforenings syn er å bygge ned den historiske byen, langt derifra. Vi ønsker ikke å rive noe som helst. Vi ønsker å ta vare på historien ved å fremheve og understreke den — i noen tilfeller - med samtidsarkitektur.

Publisert: Publisert:

**Morten Ramm Salbu

Leder Bergen Arkitektforening**

I kommunedelplan sentrum 2000-2011 snakkes det om at «karakteristiske og verdifulle trekk i bystrukturen skal vektlegges og tydeliggjøres gjennom bevaring og utvikling. De historiske sporene skal vises.

De historiske verdier skal tas vare på og sikres. Gamle, velholdte bygninger og gaterom er noen av sentrums største aktiva og synliggjør stedets historiske spor. Nye bygg og anlegg må gis god estetisk utforming og ta hensyn til omgivelsenes karakter ogsamtidig gi uttrykk for vår tid».

Hva er bevaring?

Er dette forenlig med kulturminnevern? Hva er bevaring av vår kulturhistorie og nasjonale identitet? Hva er kulturformidling og synliggjøring av et steds historiske spor? Hvordan ivaretar og fremelsker vi vår bys identitet? Hvordan videreformidler vi vår historie til fremtidige generasjoner? Hvilke prinsipper skal gjelde dersom historieformidleren forsvinner? Hvordan oppnår vi en levende— og ikke en statisk byhistorie? Trenger vi bare referanser bak i tid og ikke samtidsreferanser og nåtidig gjenkjennelse i bykjernen?

Debatten handler egentlig om et langt videre perspektiv enn to enkeltbygg i en husrekke! Det handler om å finne et reflektert svar på disse spørsmålene.

Vår andre natur

Et bygg er fysisk manifestasjon av mentalitet. Et uttrykk for holdning. Det er en måte å tenke, se og orientere seg i tilværelsen på, som er blitt materialisert. Våre bygg forteller oss hvem vi er, hvordan vi forholder oss til oss selv og hvordan vi ser på andre. Bygningene er vår andre natur. Og ikke minst, de er det fysiske miljø vi gir videre til neste generasjon. De kommuniserer mellom generasjoner om hvem vi var, hvordan vi tenkte, hva vi prioriterte, hvilke måter vi valgte å være mennesker på.

Frontalangrep

I sin kronikk i BT 30.10.08 går fylkeskonservator Per Morten Ekerhovd til frontalangrep på en kronikk jeg hadde noen dager tidligere om behovet for en arkitektkonkurranse for å finne det moderne uttrykket, som med en solid historisk forankring kan være en bedre historieformidler enn et plagiat av en nedbrent sjøbod.

Vi trenger en arkitektkonkurranse med klare rammer og premisser som ledd i en seriøs estetisk forvaltning av den historiske byen. En forvaltning som heller ikke åpner for fritt spillerom for rovdyrkapitalismen der alle har sin egen agenda.

Kopirekke på Bryggen

Fylkeskonservatoren ber også arkitektstanden heller rette fokuset mot bydelene, det er der vi skal praktisere moderne byutvikling, ikke i sentrum, sier han.

Vi kan gjerne kaste oss inn i debatten om ny Sotrabro versus tunnel en annen gang, men nå er det indre by og Skuteviken vi diskuterer.

Den nye kopirekken på Bryggen er et godt eksempel på Fylkeskonservatorens idealbilde. Denne husrekken ble plassert der for å skjule SAS-hotellet bak. Bryggen står på UNESCOs Verdensarvliste, ikke SAS-hotellet.

Kopier av historien

Dette er ikke vern eller bevaring av historie, det er kopier av historien. Det er plagiater av det som engang sto der. Det er postkortvakkert men ikke et formende grep som tar vare på kulturminnet.

Originalene står vegg i vegg og er så ufattelig mye mer poetisk, vakker og autentisk. Poesien i de skakke gamle byggene kan ikke gjenskapes, lukten kommer ikke tilbake uansett hvor god kopien er.

Betongbrutalisme

Ekerhovd går langt for å misforstå poengene. Det samme gjør professor i arkitektur, Per Jonas Nordhagen i BT samme dag, hvor han velger å sammenligne utspillet med reguleringsplaner fra 1950 tallets Bergen, der Marken, Nordnes og store deler av Bryggen skulle saneres og erstattes av betongbrutalisme.

Vi er alle lettet og henrykt over at disse reguleringsplanene aldri så dagens lys.

En tur til Stockholm kan bekrefte dette klart og tydelig.

Verken mitt eller Bergen arkitektforenings syn er å bygge ned den historiske byen, langt derifra. Vi ønsker ikke å rive noe som helst. Vi ønsker å ta vare på historien ved å fremheve og understreke den, i noen tilfeller, med samtidsarkitektur.

Kulturell maktdemonstrasjon

Det er absurd å trekke paralleller mellom gjenoppbygging av to boder i Skuteviken med gjenreisningen av Europa etter annen verdenskrig. Og hvorfor det? Jo; som de fleste sentraleuropeiske byer lå Warszawa i ruiner ved krigens slutt. Gamlebyen ble bygget opp igjen for å reetablere en tapt nasjonal- og kulturhistorisk referanse og et folks identitet. De nye barokk- og renessansefasadene rundt torget er nesten skremmende autentiske. En kulturell maktdemonstrasjon overfor Tysklands overgrep mot det polske folk og stat, og en nødvendig egenmanifestasjon, en nasjonal gjenreising. Det var viktig for det nasjonale selvbilde å gjenskape en felles referanse for å samle folket. Satt i kontekst, var dette sikkert en riktig løsning. I Skuteviken tør jeg påstå at forholdet er mildest sagt lysår fra Polen etter krigen.

Ingen bygg å miste

Vi har ingen historiske bygg å minste i Bergen men når en brann så herjer og et bygg forsvinner, når autentisiteten er ugjenkallelig, skal da aldri vårt indre by få nybygg, bare plagiater? Det mangler ikke på historieformidlere fra alle epoker i denne byen. Bergen er bl a den største bevarte middelalderby i Norge, vi kan våge å være litt rause med modigheten, vi må tørre å tenke utenfor de trygge rammene. Leke litt utenfor sandkassen sammen med de store guttene.

Man verner og bevarer eksisterende historiske bygg og reparerer de forfalte. Man sørger for at det som skal tas vare på ikke brenner ned. Man sørger gjerne for å ha et brannvesen som har oppegående nok ressurser til forebyggende arbeid og oppfølging av pålegg. Man sørger for å ta ansvar med oppfølging etter vedtak om vern og fredning.

Alternativer til kopibygging

Vi må skille mellom delvis nedbrente og skadede kulturminner som lar seg rekonstruere og dem som er så forkullet at autentisiteten er fullstendig borte. Da er vi nødt til å se på flere alternativer enn kopibygging. Selv Håkonshallen fikk et nytt uttrykk da den ble gjenreist etter ødeleggelsene i eksplosjonen under siste krig.

Det er ikke kun vern og bevaring å bygge kopier av historien. Vi ender opp med en statisk historieformidling. Byer, verden og vi, er i konstant endring enten vi vil det eller ei. Vi kan ikke stanse verden, heller ikke fryse den. Vi kan ikke si: «Stopp verden, jeg vil av».

Foto: HELGE SUNDE (ARKIV)

Publisert: