La barna komme først

KRONIKK: Barn som opplever omsorgssvikt i hjemmet, er rettslig sett ikke i noen bedre posisjon i dag enn da Janne ble sviktet.

OMSORG: Janne og Ronny Lothe Eliassen Janne bor på Midtbygda Sykehjem i Åsane. Her med Dagmar Løndal (75) kusinen til Jannes mor. FOTO: RUNE SÆVIG

Geir Kjell Andersland

Bergens Tidendes hjerteskjærende reportasjeserie om Janne Lothe Eliassen, og det kommunale hjelpeapparatets ubegripelige unnfallenhet, har igjen satt flomlyset på utsatte barns svake posisjon. Jannes sak går tilbake til 1980-tallet, men barn som opplever omsorgssvikt i hjemme er rettslig sett ikke i noen bedre posisjon i dag.

Derfor haster det med å gjøre barnevernloven til en rettighetslov. Det kan bli en reform som i betydning kan sidestilles med de "Castbergske barnelover" fra 1915. Å gi barn selvstendig rett til bistand fra barnevernet innen 2015 vil være en verdig hilsen fra myndighetene til 100-årsmarkeringen for "Barnelovene".

Vern og beskyttelse

Rettighetsfesting har vært foreslått fra barnefaglig og barnerettslig hold i årevis. Solid argumentasjon er fremlagt i de viktigste nyere offentlige utredninger på dette feltet: Befring utvalget (2000) Flatø-utvalget (2009) og Raundalen-utvalget (2012).

Stortinget har nylig behandlet Barne-, likestillings— og inkluderingsdepartementets (BLD) forslag til endringer i barnevernloven (Prop. 106 L 2012 - 2013). I proposisjonen avviser fagdepartementet å gjøre loven til en rettighetslov ved å vise til "at den plikten barneverntjenesten allerede i dag har til å yte tjenester og tiltak er tilstrekkelig for å gi barnet nødvendig vern og beskyttelse".

Manglende endringsvilje

Dette er et ekko av hva BLD har uttalt hver gang forslaget har dukket opp, men er og blir en begrunnelse som savner tilstrekkelig realitetsforankring. Dessverre oppviste heller ikke Stortingets representanter noen endringsvilje ved denne anledning.

Janne-saken viser imidlertid hvor aktuell en slik lovreform stadig er. Forhåpentlig vil et nytt storting og en ny regjering innse behovet for å innta en mer aktiv og positiv holdning.

I motsetning til det meste av vår velferdslovgivning, er barnevernloven ingen rettighetslov.

Det er, etter min vurdering, både uverdig og diskriminerende at en svak gruppe som barn som trenger bistand fra barnevernet utvilsomt utgjør, ikke skal ha rett til adekvat hjelp. I motsetning til hva Barne-, likestillings- og inkluderings-departementet (BLD) hevder, er det både faktisk, politisk og rettslig stor forskjell på at hjelpeapparatet har plikt til å gi hjelp og at det enkelte barn har en selvstendig rett til hjelp.

Begynn med barnevern

Å gjøre barnevernloven til en rettighetslov vil kunne forhindre at foreldrenes manglende samtykke fører til at barneverntjenesten må trekke seg og etterlate barnet som skadelidende offer.

"Slutt å drive foreldrevern og begynn med barnevern. La barnas interesser komme først", som tidl. politimann Stiegler så presist skriver i en kommentar til Janne-saken. (BT 18/6).

Barneombudet uttaler i sitt høringsnotat avgitt i forbindelse med l Familie- og kulturkomiteens behandling av den ovennevnte proposisjonen:

"FNs barnekomité anbefaler i sin siste rapport (om Norges oppfølging av barnekonvensjonen, 2010) at barn gis rett til å henvende seg til barnevernet uavhengig av samtykke fra foreldrene. Komiteen er bekymret over at barnevernet er avhengig av samtykke fra foreldrene før de kan hjelpe et barn som har behov for barneverntjenester. Dette om saken da ikke faller inn under bestemmelsene om omsorgsovertakelse.

Rett til hjelpetiltak

I dag er det dessverre slik at mange barn som helt klart kunne hatt nytte av hjelp fra barnevernet, må vente til vanskene deres blir så store at de må flyttes fra foreldrene sine. En lovfesting av retten til barneverntjenester vil være et steg på veien mot å gi barn rett til hjelpetiltak også i de tilfeller hvor foreldrene motsetter seg det. Noe som på sikt kan bidra til en reduksjon i antallet omsorgsovertakelser.

En lovfesting vil også kunne medvirke til at barnevernlovens formål – sikre at barn som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling får nødvendig hjelp og omsorg i rett tid – lettere realiseres ved at en rettighetsfesting vil kunne bidra til et mer positivt syn på barnevernets virksomhet”.

For å gjøre barns selvstendige rettsvern i forhold til voksne komplett, vil det også være nødvendig å få en egen bestemmelse om barns mest sentrale rettigheter i Grunnloven.

Stortingets menneskerettighetsutvalg har i sitt forslag om innarbeiding av menneskerettighetene i Grunnloven, fremlagt i januar 2012, tatt inn en bestemmelse om barns rettigheter.

Særlige beskyttelsesbehov

Poenget er at de alminnelige menneskerettighetene ikke fullt ut ivaretar barns særlige behov for beskyttelse, gode utviklingsmuligheter og selvbestemmelse over eget liv.

Det norske medlem i FNs barnekomité, jussprofessor Kirsten Sandberg har kommentert grunnlovsforslaget slik:

"Ved å foreslå en egen bestemmelse om barns rettigheter i Grunnloven, har utvalget anerkjent den sterke symbolske og politiske betydningen dette vil ha. Barn vil bli synliggjort og anerkjent som samfunnsborgere, i tråd med dagens syn på barn. Den lovgivende og utøvende makt må ta hensyn til barn ved politiske beslutninger. I tillegg vil en slik bestemmelse ha rettslig betydning, først og fremst som tolkningsmoment, men også som skranke mot lover som overser barns interesser". (Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål 1/2012).

Forhåpentlig vil det nye Stortinget vedta en ny grunnlov hvor også barn får sin fortjente og nødvendige plass.

Uforståelig motstand

Norge vil gjerne bli oppfattet internasjonalt som en pioner og pådriver for barns rettigheter. Slik har det også vært.

Både vergerådsloven fra 1896 ("Verdens første barnevernlovlov"), de Castbergske barnelover og inkorporeringen av FNs barnekonvensjon i norsk rett i 2003, har gitt Norge et fortjent ry som globalt foregangsland på det barnepolitiske og det barnerettslige området.

Men Norges uforståelige motstand mot den nye individuelle klageordningen tilknyttet barnekonvensjonen har nå medført betydelig tap av troverdighet. Daværende utenriksminister Støres begrunnelse om at en klageordning vil "begrense det nasjonale handlingsrom", er nærmest herostratisk berømt. Det er lov å undres: Handlingsrom til hva: til å bryte Barnekonvensjonen?

Av hensyn til verdens barn

Norge må snarlig ratifisere klageordningen, først og fremst av hensyn til verdens barn, men også av hensyn til landets omdømme. Det er betryggende å vite at alle de nåværende opposisjonspartier støtter dette.

Om virkningene av høstens stortingsvalg også blir at de reformer som her er omtalt realiseres, vil barn generelt og vanskeligstilte barn spesielt kunne få oppleve at Norge omsider erkjenner alle barnekonvensjonens forpliktelser, formodentlig også i handling.

Mulighetene for å unngå nye "Janne-saker" vil da bli mye større.