Libanon - Syrias akilleshæl

Det har gått fort i svingene den siste tiden for de to arabiske middelhavsstatene Libanon og Syria. Liv Tønnessen er hovedfagsstudent i sammenliknende politikk ved CMI, Kristian Boysen masterstudent ved institutt for sammenliknende politikk, UiB.

Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over 17 år gammel

Liv Tønnessen og Kristian Boysen

Etter attentatet mot den tidligere libanesiske statsministeren Rafiq al-Hariri den 14. februar samt massive demonstrasjoner mot syrisk tilstedeværelse i Libanon, var media kvikt ute med å bruke ord som «fløyelsrevolusjon», eller for anledningen det heller nasjonalt tilpassete «sederrevolusjonen» etter sedertreet i det libanesiske flagget. Den langvarige syriske okkupasjon av landet har avstedkommet amerikanske sanksjoner og en FN-resolusjon.

Dette har betydd en redefinering av det politiske landskapet. Libanon har for Syria både vært en verdifull juvel og en ustabil nabo herjet av borgerkrig. Men det påfører Syria enorme tap på den politiske arena. Det er blitt for kostbart for Syria å opprettholde jerngrepet rundt denne sårbare staten.

Opptakten til det nåværende spente politiske klimaet har vært lang og komplisert. Helt siden 1976, ett år etter at borgerkrigen brøt ut, har syrisk kontroll over Libanon vært et faktum. USA har lagt et voldsomt press på Syria for at landet skal trekke sine militære styrker ut av Libanon. Presset kulminerte i amerikanske sanksjoner sommeren 2004 som raskt ble etterfulgt av FN-resolusjonen 1559. Det dreier seg om rundt 14000 syriske soldater i tillegg til et operativt etterretningsapparat som beskyldes for å direkte eller indirekte ha forvoldt Libanons mest fremtredende politikers død. Syria følte presset på kroppen og det skapte en panikkliknende stemning i Damaskus korridorer: Syria var avhengig av å rettferdiggjøre sin tilstedeværelse i Libanon.

For første gang på flere år var borgerkrigen et tema i offentligheten. Syrias president Bashar al-Assads budskap var: «vi stabiliserte dette krigsherjete landet, og reddet også de kristne under borgerkrigen». Underforstått, «dere burde være takknemlige, og det er fortsatt bruk for oss». Men Bashar al-Assad bøyer nå av for presset fra stormaktene og FN, men frykter samtidig en domino effekt hvilket kan igangsette en implementering av de øvrige punktene i resolusjonen. Israel har også sterk interesse av å trenge Syria inn i et hjørne, og det er slett ikke utenkelig at de kan ha hatt en rolle i attentatet mot Rafiq al-Hariri.

Syrerne forsikret seg så om at den syrisk vennlige og maronittisk kristne Emile Lahoud — statsminister Rafiq al-Hariris fremste konkurrent - fikk en ny presidentperiode gjennom en omdiskutert grunnlovsendring 3. september 2004. Det var en anstrengt prosess som ble fulgt med argusøyne av vesten. Fra mange hold ble det fremført appeller som bønnfalt Damaskus om å holde seg borte og respektere Libanons suverenitet. Den syriske presidenten Bashar al-Assads konsultasjoner i forkant av grunnlovsendringen ble av flere kritikere regnet for å være arenaen hvor autoritative føringer ble lagt.

Hariri bøyde den gang av for syrisk press og lot syrerne få sin vilje, men forlot kort tid etter sin statsministerpost. Det gjorde imidlertid ikke druserlederen Walid Jumblat som i ettertid har blitt den nye regjeringens (og Syrias) hodepine. Han dro aldri til Damaskus og har i tiden etter resolusjonen blitt en fremtredende kritiker av regjeringen til den «syrisk godkjente» Omar Karami som mandag for to uker siden så seg tvunget til å gå av etter de massive protestene på Martyrplassen. Han har imidlertid blitt gjeninnsatt ettersom det tilsynelatende ikke finnes noe alternativ. Jumblat og maronittenes biskop Nasrallah Boutros Feire samt en rekke andre uavhengige parlamentsmedlemmer, utgjør han en tydelig opposisjon i dagens Libanon.

Dette er ikke bare en konflikt for de politiske elitene. Den siste tiden har det vært flere betydelige demonstrasjoner og opptog i Beirut - både for og mot Syria. Attentatet på Hariri har imidlertid vært en katalysator som har økt intensiteten i anti-syriske strømninger. Dette er en utvikling som omfavnes av media og det internasjonale samfunnet, og virker selvforsterkende. Debatten mellom sentrale politiske aktører har i mange tilfeller blitt redusert til en rekke personlige beskyldninger - spesielt når Walid Jumblat er på banen. Disse er ikke fri for historiske referanser: Borgerkrigen lever fremdeles meget friskt i minnet i de ulike politiske leirene samt i befolkingen ellers.

FN-resolusjonen er en brekkstang som initierer store endringer i regionen. Syrisk tilbaketrekning er bare ett av mange krav. Et annet hovedpunkt i resolusjonen er avvæpningen av alle fremmede militser, herunder det mektige Hizbollah (Guds Parti). Denne organisasjonen er mer enn «terrorganisasjon». Den er også et politisk parti, og en bevegelse som yter store tjenester innen sysselsetting, utdanning og velferd. Hizbollah gjorde det sterkt i de forrige lokalvalgene, og nyter stor støtte i visse lag av befolkningen.

Som frontfigur for motstandskampen mot Israel, har de en lang merittliste: De har b.l.a utført selvmordsaksjoner i Israel, gjennomført vellykkete fangeutvekslinger under Sharon, og er følgelig en betydelig aktør i Israel-Palestina konflikten. Det er for øvrig ingen hemmelighet at generalsekretær Hassan Nasrallah både titt og ofte tar turen innom Damaskus. Avvæpningen av denne organisasjonen er ikke mulig uten godkjennelse fra Syria. Å støte Hizbollah ut i kulden har på ingen måte den samme sympatien som kravet om syrisk tilbaketrekning. Hizbollah beviste med en gigantisk demonstrasjon i hjertet av Beirut at organisasjonen har meget sterk støtte. Hassan Nasrallah talte for hundretusener av mennesker, mange av dem hentet inn i store busslaster fra områdene utenfor Beirut. Denne oppslutningen skiller seg fra opposisjonens brokete sammensetning; Hizbollah er en bevegelse med støtte fra grasrota.

Det er en kjensgjerning at Washington ikke har spesielt mye til overs for det syriske regimet og Assad etter det ble kjent at såkalte syriske «foreign fighters» var aktive i Irak. Det er en bred oppfatning av at Syria er «neste mann på listen». Fra syrisk ståsted oppleves det hele som en enorm heksejakt der utsiktene er meget dystre nesten uavhengig av hva de måtte foreta seg. Landet risikerer å synke ned i isolasjon med dårlige diplomatiske forhold til viktige stater. Om resten av verden beskylder Syria for å intervenere i libanesiske interne forhold, sender Syria denne anklagen i retur - «for hvorfor skal vestlige, fremmede makter legge seg opp i våre interne forhold?».

Sammenliknet med sin far er den syriske presidenten Bashar al-Assad betydelig mer reformvennlig, men har på de fleste punkt feilet i å åpne opp regimet. Vitner dette om mangel på kontroll, og at enkelte egenrådige syriske aktører har fått vel mye armsleng under Bashar al-Assads autoritære regime? Bush-admistrasjonen betrakter ham uansett som en diktator som i motsetning til andre autoritære ledere, ikke har valgt å danse etter deres pipe. Men om han styrtes foreligger intet klart alternativ. Og dersom det mot formodning skulle dukke opp en kandidat – ville det være bedre for syrerne?

Hva nå? Syria kan forvente ytterligere internasjonalt press tatt i betraktning at tilbaketrekningen bare er ett av mange punkter i FN-resolusjonen. FN med Terje Rød-Larsen i spissen har som intensjon å følge opp dette. Ser vi konturene en «revolusjon» som kan gagne det libanesiske folket? All erfaring tilsier at man skal være forsiktig med å trekke noen parallell til Ukraina, som Hassan Nasrallah også sa i sin tale til demonstrantene. Først og fremst ser vi en svært uoversiktlig situasjon hvor de ulike aktørene sitter på hver sin haug, og hvor maktbalansen har blitt kraftig forrykket i løpet av meget kort tid. Det er imidlertid hevet over all tvil at Syria gjennom sitt intime kontaktnett i Libanon vil fortsette å ha innflytelse i landet.

Publisert: