Et forsvar for forskningens frihet

Tirsdag denne uken fikk professor Terje Tvedt Fritt Ord-prisen. Han takket med et utfall mot Nupi-direktør Jan Egeland, elitesirkulering og den norske godhetstanken. Foreløpig har de kritiserte tidd stille. Les hva Tvedt sa:

Publisert Publisert

Av Terje Tvedt, professor ved Senter for utviklingsstudier ved UiB

Si din mening om norsk bistandspolitikk

FØRST PLANLA JEG å takke ved å snakke om vannets historie og betydningen av uavhengig forskning om klimautviklingen fordi det foregår en global maktkamp om defineringen av hvordan fremtidens vannlandskap vil se ut. Men da det ble kjent at det var ansatt ny direktør på Norsk Utenrikspolitisk Institutt (Nupi), bestemte jeg meg i stedet for å snakke om Den norske modellen i utenrikspolitikken og den frie og uavhengige forskningens stadig mer prekære stilling på dette feltet.

MITT BEHOV FOR å forstå norsk utviklings— og utenrikspolitikk sprang ut av en personlig erfaring. I 1985 jobbet jeg som såkalt FN-ekspert i Sør-Sudan, uten administrativ kompetanse, men likevel ansvarlig for FNs Høykommisjonær for flyktningers (UNHCR) utviklingsarbeid for mer enn to hundre tusen sørsudanere og ugandiske flyktninger i et av verdens mest underutviklede områder. Da hadde vi stadige møter i flyktningleirene med «mottakerne». Og jeg snakket slik alle andre i bistandssystemet snakket - om «participation» og «awareness», men så, midt under et møte, ble jeg språkløs. Begrepene som strømmet ut av min munn mistet mening; jeg oppdaget at jeg var konseptuelt fanget av et begrepsapparat jeg ikke forsto, og som jeg langt fra kunne bruke.

Jeg måtte simpelthen forstå de tankemønstre og symboltunge begreper som hadde erobret bistandssystemet; og nesten meg selv. Det som ga støtet til mitt forskningsprosjekt, var altså et spørsmål av personlig, eksistensiell betydning. Jeg bestemte meg for å historisere samtidens verdensbilder og selvbilder, først innenfor internasjonal utviklingsteori men etter hvert konsentrert om det norske bistandssystemet.

MENS JEG LESTE norske stortingsmeldinger, rapporter fra «felten», romaner og aviser, fortsatte jeg mitt egentlige forskningsprosjekt: Nildalens historie under det britiske kolonistyret. De britiske administratorene imponerte; deres observasjonsevne og deres grep om virkeligheten, sett i et kolonialt perspektiv. De fremhevet indirekte det overflatiske og fastlåste ved norske bistandsbeskrivelser. For meg ble det skjellsettende å oppdage at Stortinget på 1980-tallet vedtok én utviklingsstrategi for alle utviklingsland enstemmig, som de hevdet var grunnet på historisk erfaring, og som ingen i offentligheten avviste som en umulig tanke. Hvordan var dette mulig?

De offisielle utviklingsstrategiene har avløst hverandre, men hva som ikke har endret seg, er enigheten om at hver ny strategi er helt rett. Også den siste stortingsmeldingen fra 2004 hevder å ha en rett strategi for alle utviklingsland. Nå fordi, som det heter, alle er enige i dens mål og midler. Meldingen handler egentlig ikke om virkeligheten; den er snarere en katalog over gode intensjoner og en utstilling av et verdensbilde som står over politikken. For hvordan kan en ellers forstå hvorfor man seinhøsten 2004 foreslo at Norges mål var for å arbeide for lik utdanning for alle jenter og gutter over hele verden, «fortrinnsvis innen 2005»?

Studier av norske verdensbilder og selvbilder mer generelt gjorde det klart at selv om bistandssystemet for øvrig spilte en marginal rolle, dominerte det som jeg har kalt det «sørpolitiske» systemets begreper og verdensbilder, Norges diskurs om verden og Norges rolle i den. Dets sterke moralske og politiske legitimitet hadde gitt flere av politikkfeltets nøkkelbegreper status som udiskutable, som naturlige og dermed som uten historie.

BEGREPSPARET «NORD» og «Sør» har for eksempel ikke bare vært gangbare, men dominerende i Det nasjonale godhetsregimets og i norsk offentlighets diskurs om verden. Begrepene har aldri vært meningsfulle, men nå - når Kina er en drivkraft i verdensøkonomien og Indias økonomi er i ferd med å passere Italia, og kulturelle og religiøse konfliktlinjer er lettere å oppdage, og Australia fortsatt er mest sør og Afghanistan like nord som USA - gir de ingen mening. Dets dominans er et uttrykk for en kombinasjon av det sørpolitiske systemets konseptuelle makt og finansielle ressurser til å fremme sine verdensbilder. Begrepsparet holder verden fast i en så enkel, og på samme tid rigid og uklar dikotomi, at verdens utvikling, de reelle maktforholdene og Norges plass i den, blir ubegripelig. Det er funksjonelt for det sørpolitiske systemets autoritet og reproduksjon, men autonom, fruktbar forskning må forkaste dets konvensjonsfelle.

PÅ SAMME MÅTE : Forestillingen om menneskerettighetenes universalisme er blitt fremmet av det sørpolitiske system, og har av ulike grunner etter hvert blitt et slags sekulært statsreligiøst dogme. Den tradisjonelle konservatismens og radikalismens motstand mot menneskerettighetstenkningen er overvunnet, og alle snakker nå om menneskerettighetenes universalisme - men i en helt bestemt forstand.

Rettighetstankegangen har sine røtter i hovedsak i en idéhistorisk tradisjon som av ulike, til dels tilfeldige grunner, vant frem i Europa på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Innenfor det sørpolitiske systemet er det imidlertid vanlig å beskrive dem som uttrykk for menneskehetens idéhistoriske fellesbrønn; det vil si som ideer som er oppstått, eller som vil oppstå i alle religioner og kulturer bare de får utvikle seg fritt.

Andre argumenterer med at rettighetene ble universelle i 1948. De vestlige maktene med USA i spissen klarte å få verdensorganisasjonen til å vedta dem, noe som var en stor seier for demokratiske ideer og for Vesten. Men de ble ikke universelle av å bli støttet av noen statsledere. Ved slik å beskrive menneskerettighetene som universelle blir kampen for menneskerettighetene ikke noe annet enn å skyve på Historien slik at den kan realisere seg selv. Denne ortodoksien er funksjonell som legitimitetsreservoar for et nasjonalkorporativt poliktikksystem som står over den ordinære politikkens mas og kjas, og bare gjør «det gode».

Men ved å oppheve forskjellen mellom hva som er universelt og hva man, på moralsk grunnlag og etter konkrete analyser, mener bør universaliseres - ble det etablert et dogme som gjør verdens mangfold vanskelig å begripe og politikken uklar.

DET BLE MER OG MER presserende å forstå et paradoks: På den ene siden den nasjonale enigheten bak sørpolitikken, og på den andre siden politikkens faktiske kompleksitet. Det vil si: Hvordan fremme utvikling, redde liv og skape fred i land en ikke vet noe om? Jo mer jeg studerte det koloniale England, jo underligere ble Norge. De interessante debattene i England på tidlige 1900-tall og i mellomkrigstiden om Londons politikk, forsterket inntrykket av en på samme tid ensporet og uinformert debatt i Norge om norsk politikk i samme område. Hvorfor diskuterte ikke Stortinget den konkrete politikken Norge skulle føre? Hva var grunnen til at pressen nesten ikke reiste kritiske spørsmål til norsk politikk, men begrenset seg stort sett til å hylle norsk innsats og tilstedeværelse? Og ikke minst; hvor var de uavhengige forskerne?

JEG BEGYNTE Å SAMLE data i bøtter og spann om Den norske modellen i utviklings- og fredspolitikken; om det symbiotiske forholdet mellom forskning, organisasjoner og stat som ledende politikere sa var forutsetningen for at hele verden så mot Norge som megler og bistandsmakt. Som alle andre visste jeg allerede at flere forskningsmiljøer hadde som strategi å holde seg på god fot med den politiske ledelsen, både av økonomiske årsaker og fordi relevans var blitt suksesskriteriet. Det som overrasket meg, var hvor sterkt monopol Utenriksdepartementet hadde i finansiering av slik forskning og hvor langt visse forskningsmiljøer var villig til å gå i å oppgi uavhengighet og selve ideen om forskning som noe forskjellig fra politikken. Jeg kom over stadig flere eksempler på hvordan forskningsinstitusjoner opptrådte som statens forlengede arm, til og med hemmelig, samtidig som de oppfattet dette som positivt og uttrykk for sin forsknings relevans. Hva jeg kalte en særegen «elitesirkulasjon» mellom politikk og forskning og Det nasjonale godhetsregimets posisjon og maktformer gjorde denne utviklingen tolkbar.

DET ER HER NUPI og den nye direktøren kommer inn. Utnevnelsen av Jan Egeland som forskningsdirektør blir i et slikt perspektiv talende. En person som mer enn noen annen symboliserer elitesirkulasjonen, og som statssekretær brukte forskning som politikkens iverksetter, og som egenhendig de siste tiårene har fordelt flere titalls milliarder kroner, og som har hatt toppjobb i FN og fortsatt har bistilling der, er nå resirkulert - som forsker. Hvordan kan forskere på Nupi forske uavhengig om den utenrikspolitikken deres direktør har utformet, og om FN, når deres leder arbeider der? Men det mest interessante er likevel Egelands målformulering: «Vi skal fortelle sannheten som den er, og ha et kritisk forhold til enhver regjering. Vi vil foreslå hvordan politikken kan bli bedre, og hvordan den kan realiseres, uavhengig av regjeringens politiske farge.»

Den nye direktøren snakker som om han vil ha kritisk forskning og sannhetssøkende intellektuelle, mens det han i realiteten søker og vil ha er teknokrater, som skal utforme politikk og som typisk nok skal stå over den ordinære politikken. Det alarmerende for den uavhengige forskningens stilling er at Egeland ikke forstår at politikk og forskning er to helt ulike typer aktiviteter, med helt ulike begrunnelser og mål. Han forstår heller ikke at en slik institusjonalisering av forskning som politikk undergraver forskningens troverdighet. Det er et ultimat uttrykk for hvor nært forholdet mellom forskning og politikk er blitt, når Jan Egeland nå symboliserer den symbiose mellom forskning og politikk han som politiker har fremmet.

JEG TAKKER IGJEN for prisen og håper den kan oppmuntre til mer fri og uavhengig forskning på et politikkfelt som i lange perioder har vært nasjonens tolk og fortolker av verdensutviklingen, som har formet nasjonens dannelse, men også landets institusjonelle arkitektur. Jeg har vært opptatt av politikkfeltets språkliggjøring av verden, og dernest av hvordan politikkfeltets er organisert og fungerer. Jeg har så vidt begynt på fase tre i dette prosjektet: Hva skjer i praksis?

Forskningens mål er ikke dissidentens, for slik forskning er ikke fri og uavhengig; den er bare en annen type politikks fortsettelse med andre midler. En forsker kan ikke søke det kontrære for det kontræres skyld, unntatt som forskningsbevisst praksis for å hente lærdom om det studerte feltet det ellers er umulig å få. Uavhengig forskning innebærer ganske enkelt å forfølge egne spørsmål. Den vil ofte oppfattes som kritisk, fordi den ved å være uavhengig er dømt til å finne ut ting som aktørene ikke vet eller kan vite og derfor som regel ser med ubehag på.

OMKOSTNINGENE ved å gi opp denne friheten eller uavhengigheten i Norge er langt større enn omkostningene ved å bruke den, men det forutsetter at en liker ensomhet, som Schopenhauer sa. I tillegg kan en kanskje gå glipp av noen cocktailselskaper, men det er ikke noe stort tap, i hvert fall ikke for meg, siden jeg ikke liker å stå og drikke.

Hva mener de?

Tvedt har rett i at forskning og politikk er to forskjellige virksomheter, men de er også uunngåelig kontekster for hverandre. Hans spesifikke skyteskive, Nupi, ble faktisk spesifikt opprettet for å være et bindeledd mellom politikk og det som ved opprettelsen i 1959 ble tenkt på som forskning, nemlig universitetsforskning. Direktører er blitt ansatt ut fra politiske kalkyler fra første stund. Egelands manglende forskningsrulleblad er i så måte ikke helt nytt. Nårgamle AKPere skal fremføre kritikk, tipper det konstruktivt prinsipielle ofte over i det destruktivt rigide. Så også med Tvedts kritikk i dette tilfellet.

Iver B. Neumann Professor i russisk, Universitetet i Oslo

Dette er god maktkritikk. Kritikken springer ut av et maktbegrep hvor mennesker, institusjoner, politiske og økonomiske inte­res­ser kan skjule seg bak et sett av forestillinger og verdier som regnes som moralsk opphøyde i kulturen. De gode verdier utøver sin makt på en skjult måte – Egeland forstår ikke at han har makt. Han representerer jo bare det gode! Slike godhetsregimer var et viktig – og helt nytt studieobjekt i Makt- og demokratiutredningen (1998-2003) og omfattet også studier av Vedikommisjo­nen.

Siri Meyer, professor ved Seksjon for kunshistorie, UiO og maktforsker

Terje Tvedt er ein viktig forskar og debattant. Hans arbeid om bistandspolitikken er verdfull forsking nettopp gjennom å stille grunnleggjande spørsmål både ved tankemodellar og politisk praksis. Forskinga må vere fri og uavhengig og vi må alltid stille spørsmålet om til dømes måten vi finansierer forsking på kan avgrense fridomen og skape uheldig avhengighet. Når det gjeld Jan Egeland som direktør på Nupi, vil eg gratulere og ønskje lukke til. Han har ein solid basis for å gjere ein god jobb.

Arvid Hallén, direktør i Norsk Forskningsråd

TEGNING: MARVIN HALLERAKER

Publisert