Glemt og anonymisert

Sjelden har en anerkjent kunstner blitt så glemt og anonymisert som billedhuggeren Ambrosia Tønnesen, skriver pensjonert lektor Chr. Hysing-Dahl ved Bergen katedralskole. 17. mai er det 100 år siden hennes bronsestøping av I.C. Dahl ble avduket.

Publisert:

Vår første kvinnelige billedhugger som levde av sin kunst, var Ambrosia Tønnesen. Sammen med Sofus Madsen er hun den skulptør som har etterlatt seg flest skulpturverk i Bergen, omtrent 40 arbeider som dels er å finne i friluft, dels i offentlige bygninger.

De fleste er byster av fortjente kvinner og menn, og selv beklaget hun at hun ikke fikk økonomisk armslag så hun kunne ha arbeidet mer fritt. I et intervju i anledning 80-årsdagen sier hun: «Det var visst dumt, var jeg ikke blitt hengende så fast i bystene vilde jeg kanskje ha kommet lenger – men det skulde jo samtidig være mitt levebrød. Som det nu er gått, modellerer jeg akkurat på samme måte i dag som jeg gjorde da jeg begynte.»

Hennes hovedverk er bronse-monumentet over I. C. Dahl som her skal omtales nærmere, og Ole Bull i teaterets vestibyle, likeledes i bronse, foruten Camilla Collet (marmor) i Universitetsbiblioteket i Oslo.

Ambrosia Tønnesen var født i Ålesund 28.1.1859, men flyttet til Bergen i 17–18-årsalderen, og ble boende her til sin død i 1948. Sin utdannelse som billedhugger fikk hun i København (Stephan Sinding), Berlin (Albert Wolff), og Paris (Saint-Marceaux). I Paris ble hun i over tyve år om vinteren – og akkurat som en trekkfugl dro hun hjem til «Knatten» på Grimseid der somrene ble tilbragt fra 1890 av. Allerede i 1898 viste Ambrosia Tønnesen et utkast til minnesmerke over I. C. Dahl.

Denne vår første store kunstmaler var født i 1788 i Bergen og ble «oppdaget av Lyder Sagen. Sagen var selv interessert i tegning og har innlagt seg uvisnelig heder ved å se de evner som bodde i den fattige gutten. Ved velhavende venners hjelp fikk Sagen sendt Johan Christian Clausen Dahl av sted til København i 1811. Der kom Dahl inn på Kunstakademiet og fikk raskt et kjent navn. Siden slo Dahl seg ned i Tyskland hvor han bodde til sin død i 1857, avbrutt av 4 års opphold i Italia. Fra Tyskland foretok han fem studiereiser til Norge og gjorde i det hele en veldig innsats for norsk kulturliv.

I året 1900 bestilte den utrettelige mecén C. Sundt og hans datter – enkefru Sopia Jebsen – monumentet i dobbel legemsstørrelse utført i bronse til en pris av kroner 10.000. Sundt var særdeles raus dette året. Til veldedige og kunstneriske formål gav han 180.000 kroner, hvilket svarer til ca. 9 millioner kroner i dag. Kunstindustrimuseet – «Permanenten» – lå hans hjerte nær og nøt godt av mange gaver fra ham, og monumentet over I. C. Dahl var tenkt å pryde bygningens fasade. Sundt skulle ikke få oppleve monumentet ferdig – han døde i 1901. Han må ha hatt en usvikelig tro på Ambrosia Tønnesens talent og evner. Tidligere hadde han kjøpt marmorstatuen «Forladt», og i første del av 1890-årene laget hun marmorrelieffer av hans datter og svigersønn Peter Jebsen.

En marmorbyste av Chr. Sundt som står i Kunstindustrimuseet, har hun også laget; om han satt modell for henne, er usikkert, den ble til i tiden omkring hans død. Men Ambrosia Tønnesen evnet også å skape livfulle ansikter selv om han arbeidet etter tegninger, malerier og fotografier. Dette fikk hun jo til fulle bruk for ved modelleringen av I. C. Dahl. Men denne statuen var likevel noe annet. I. C. Dahl— statuen skulle være en kolossal statue til nisjen over den tidligere inngangsdøren til Museet, rett nok skulle kunstmaleren fremstilles sittende, men ble likevel over 2 ½ m høy.

Ambrosia Tønnesen kastet seg over arbeidet, og i et stort intervju i ukebladet Urd 15. mars 1902 forteller hun levende om hvorledes leireutkastet ble formet i Paris. Hun var så oppslukt av arbeidet at noen norgesreise hjem til «Knatten» og moren ble det ikke noe av sommeren 1901. Intervjueren spør: «Var det ikke frygtelig ubekvemt at staa paa det Stilladset og arbeide?»

«Jo, Udførselen af Hovedet var det værste, for under Arbeidet af det har jeg flere Gange holdt paa at gaa bagover. Skjørterne var ogsaa meget iveien, men efter at jeg begyndte med mine Bicylebenklæder, var det meget bekvemmere.»

«Hvor længe har du arbeidet paa den?»

«I 9 Maaneder, hver eneste dag, Søndag og Helligdag.»

«For en Energi uden lige! At du kunde holde det ud!»

«Jeg maatte arbeide, jeg bliver altid saa ivrig, naar det er et Arbeide, som interesserer. Verst var det i Sommer i 35 grader Varme, da var det rent uudholdeligt. Det hændte, at jeg slog mig om Kinden, for, som jeg troede, at jage Fluer væk, men saa var det Sveddraaber, som randt nedover.»

«Du brugte naturligvis Model?»

«Ja, først nøgen, for Arme og Bens Vedkommende, derefter med Klær paa. Han saa forresten ud som en Gut ved Siden af Figuren. Hovedet derimot er udført efter gamle Fotografier og Studier. Og ved synet av fotografier av statuen utbryter intervjueren:

«Den er aldeles udmærket! Og ansigtsudtrykket er jo saa levende, det er ligesom han sidder og taler til os.»

«Hvad sa pariserne?»

«Aa! De vilde ikke tro, at jeg havde udført den selv; der er ingen Billedhuggerinde i Paris, som har udført et saa stort, monumentalt Arbeide. Og de fire franske Kunstnere, som skulde bedømme den – var enstemmige om at give mig blank 1.»

Bronsestøpningen ble også utført i Paris, og 17. mai 1902 kom den store dag da statuen over I. C. Dahl skulle avsløres. 17. mai 1902 falt på pinseaften og allerede dagen før hadde Bergens Tidende en leder som slutter slik: Naar imorgen en ny Generation betrakter hans skikkelse med taknemlig Glæde, vil heri ogsaa ligge en varm Tak til dem, ved hvis Generøsitet Statuens Reisning er blevet muliggjort, og til den Kunstnerinde der med saa meget Talent har udført Kunstverket.

Og etter pinse kunne man i avisene lese referater fra begivenheten. I Bergens Adressecontoirs Efterretninger heter det: «Dahl-Statuens Afsløring fant sted 17. mai Formiddag paa en enkel, men vakker Maade. Pladsen foran den permanente udstillingsbygning var smykket med Flag og Rampen med nationale Farver og grønt. Efterat de til Afsløringen indbudne havde indtaget sine Pladse, intonerede Brigademusiken under Adolf Hansen melodien «I Rosenlund», hvortil unisont blev afsunget Welhavens vakre Sang til professor Dahl «Alvorlig skuer Norges fjeld ned paa de dybe Egne». (De første to vers.) Johan Bøgh besteg saa Talerstolen og holdt følgende Tale.»

Så følger hele talen in extenso og referatet fortsetter: «Dækket faldt, der lød varm Applaus, og Johan Christian Dahl sad der, skuende ud, over den By, han holdt saa uendelig meget af. Efter Dækkets Fald blev de sidste Vers af Sangen sunget.» Og i Bergens Tidende heter det: «Statuen hilsedes begeistret af publikum, og næppe nogen havde vovet at tro, at Billedhuggerinden Ambrosia Tønnesen vilde have magtet den store Opgave paa en saa fortræffelig, likefrem ypperlig Maade, som hun har gjort det. Det var Johan Dahls kjendte, elskede Træk – Ansigtet er aldeles fortrinligt modelleret, det er spillende levende. Dahl sidder, og det ser ud som han er i interesseret Samtale med en eller anden, saaledes som man kjender det fra Litografien.»

Deretter holdt Kr. Lemkuhl, som var formann i arbeidsutvalget for den permanente utstillingsbygning, en tale som munnet ut i en «dyb Tak» til dem som har «skjænket os denne Glæde. Deres navne skal nevnes. Det er Fru Sofia Jebsen. Hun har som Kvinde følt Forpligtelsen og Tilfredsstillelsen ved at give en anden Kvinde Anledning til at løse en stor Opgave.