Hvordan ble Hitler mulig?

Generasjonene etter Hitler har måttet leve med ham og forsøke å gi svar på hvordan han var mulig som fenomen. Hitler-utstillingen i Berlin har grundig dokumentasjon, men gir oss ikke noe fullstendig svar på spørsmålet.

  • Skribent
  • Musiker
  • Øyvind Aase
Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over 11 år gammel

«Hitler er nå engang (...) en nasjonal arv. (...) Uten en smule stolt syndsbevissthet er det vanskelig å være tysker.» Det var den tyske kulturskribenten Thomas Lackmann som konkluderte på denne måten, etter å ha vært til stede ved åpningen av den første utstillingen i Tyskland noensinne med Adolf Hitler i hovedrollen (berlineravisen Der Tagesspiegel 15.10. Det forsterkede fokuset på Hitler har vært foregrepet på film og teater det siste tiåret, og vi kan tolke denne utstillingen, som åpnet i I.M. Pei Exhibition Hall i Deutsches Historisches Museum ved Unter den Linden i Berlin, som en lenge forberedt presentasjon av ikke bare mannen bak Historien, men også mannen bak historiene som både har rystet og fengslet kino— og teatergjengere siden årtusenskiftet.

Den menneskelige siden

I Oliver Hirschbiegels film «Der Untergang»(2004) viste Bruno Ganz i rollen som den paranoide Hitler frem en mer «menneskelig» nazileder. Dani Levys «Mein Führer»(2007) drev Hitlers menneskelighet ut i parodien, når den jødiske professor Grünbaum hentes ut av konsentrasjonsleiren for å hjelpe en deprimert Fører med taleproblemer foran en viktig propagandatale.

Denne fiksjonen, som plasserer Hitlers utstråling i et avhengighetsforhold til omgivelsene, har underlig nok en forbindelse til temaet for berlinutstillingen, hvor det særlig dreier seg om å vise Hitlers påvirkningskraft som et resultat av «samspillet mellom Hitlers personlige makt og håpene og interessene til store deler av det tyske samfunn» ifølge arrangøren.

Ufullstendige portretter

Og filmens undertittel, «Den virkelig sanneste sannheten om Adolf Hitler» kunne ha stått som et forbeholdent motto også for utstillingen Hitler und die Deutschen - Volksgemeinschaft und Verbrechen (Hitler og tyskerne - folkefellesskap og forbrytelse. For til tross for rekken av Hitler-biografier som er utgitt de 65 årene som er gått siden freden, har selve historien om østerrikeren Hitler og hans forhold til det tyske folk vært ufullstendig beskrevet og utilfredsstillende forklart.

Da Joachim Fests biografi om diktatoren kom på norsk i 1973, skrev Dagbladet at «Fest tegner Adolf Hitler i helfigur, og det er neppe noe biografisk trekk som ikke er kommet med.» Utstillingen i Berlin distanserer seg fra denne biografiske tilnærmingen, og problematiserer den gjengse fokuseringen på Hitlers personlige karisma.

Personlighet avgjorde ikke

Nedtoningen av Førerens personlighet som hovedforklaring på nazistenes fremgang, maktovertagelse og regime innebærer i større grad enn tidligere et nærblikk på forholdet mellom hersker og folk. «Hitlers makt kan overhodet ikke forklares ut fra personlige trekk. Da heller ut fra de politiske og sosiale betingelsene og den psykologiske mottageligheten hos det tyske folk. Utstillingen (...) utforsker den innbyrdes forbindelsen mellom Hitlers karismatiske «Førermakt» og forventningene og atferden til «folket», heter det i utstillingsbrosjyren.

Med tanke på at dette er den første tyske utstillingen med Hitler i hovedrollen, kan det kanskje oppleves som noe av et paradoks at kuratorene fører hovedfiguren nærmere sitt folk. Men for den som gir seg god tid på ferden gjennom de syv kronologisk og tematisk inndelte rommene, fordelt på drøyt tusen kvadratmeter, bidrar de mange filmsnuttene, de utstilte bøkene, fotoene, maleriene og en lang rekke autentiske gjenstander fra nazitiden til å vise hvordan Hitler er uløselig forbundet med strømninger i folkedypet.

Slik ble Fører-myten skapt

Langs den øverste halvdel av veggene i alle rommene kan publikum følge autentiske filmklipp og lysbildeserier som kommentarer til det enkelte rommets tema. Det første rommet er viet «Hitler og nazipartiet», og viser Fører-myten og -dyrkingen i sine første stadier.

Originaleksemplarer av bøker som bygget opp under Fører-ideologiens suksess utover på 1920-tallet omfatter bl.a. Artur Dinters tendensroman «Die Sünde wider das Blut»/«Synden mot blodet» (1917) og Hans Grimms «Volk ohne Raum»/«Folk uten rom»(1926).

Brevet fra Elga

Men de «litterære» dokumentene som gjorde sterkest inntrykk på meg i denne avdelingen var det store utvalget av gratulasjonsbrev fra tyske barn til Hitler på hans 43. fødselsdag den 20. april 1932 - året før han overtok makten.

«Kjære herr Hitler», skriver 12 år gamle Helga i et brev som også flere av hennes jevnaldrende har undertegnet, «jeg ønsker Dem alt godt på Deres fødselsdag, (...) Her i Liebenberg er (...) 90 % nazister (...) vi vil adlyde Deres befaling med glede (...)».

Erobret barna

Denne kontakten mellom Føreren og hans lydige undersåtter var en forutsetning for at naziregimet kunne oppstå og feste grepet etter maktovertagelsen. Tidspunktet for denne - 30. januar 1933 - og den «nasjonale revolusjonen» den markerte, er temaet for rom nr. 2 på utstillingen.

Som eksemplet over viser, hadde nazistene på sin marsj mot makten vunnet mange barns sympati, og fra 1933 av ble pedagogikken et av de viktigste virkemidlene til å prege motstandsløse sinn. En rekke spill for barn kom på markedet - i terningspillene Hitler-Jugend Geländeübung (1933-36), Achtung! Feind hört mit (1940) og Adler - Luftkampspiel (1941) handler det om å drille barnas kampvilje, ikke minst mot de farlige jødene.

Hitlers portrett var over alt

Allerede i 1933 kom boken «Kinder, was wiât ihr vom Führer?»/«Barn, hva vet dere om Føreren?» av H. Morgenroth/M. Schmidt, hvor forsiden viser en smilende Hitler i kjærlig omgang med barn. Den billedlige fremstillingen av Føreren var da også en sentral side ved nazistenes propagandastrategi (portretter av der Führer kom snart til å henge i alle offentlige kontorer), og kunne utarte til de mest banale påfunn: Hitler avbildet i et «Zigaretten-Bilder-Album» og Hitler-byster («Hitler-Kunststeinbüsten») som masseprodukt.

Om det store oppbudet av «visuelle hjelpemidler» ikke akkurat er egnet til å tegne et mer helhetlig bilde av diktatoren for ettertiden, gir de likevel et godt bilde av Hitlers systematiske invasjon av familie, pedagogikk, kultur og samfunn. En videre vandring gjennom rom 3 («Det tyske samfunnet og Hitler»), rom 4 («Førerstaten»), rom 5 («Førermakt og utryddelseskrig») og rom 6 («Det tyske samfunn i krig») fører til det syvende og siste rommet - «Hitler und kein Ende» - som er en oppsummering uten konklusjon.

Måtte leve med ham

Etter nederlaget i 1945 var flertallet av tyskerne godt vaksinert mot Hitlers karisma. Men generasjonene etter har måttet «leve med» mannen, og forsøke å gi svar på hvordan han var mulig som fenomen.

Skjønt denne utstillingen er gjennomført med eksemplarisk såkalt tysk grundighet, er det for mye sagt at den gir svar på dette siste. Ved utgangen oppdaget jeg Ulrich Baehrs skulptur «Deutscher Torso VI» (1972), som viser et fragment av Førerens hode. Idet utstillingen avrundes, er Hitler stadig en torso.

Enig med forfatteren? Bruk kommentarfeltet under!

PREGET BARNA: Nazistene satte mye inn på å erobre barnesinnene. På bildet kiler Adolf Hitler Joseph Goebbels (bak) datter under haken (1933). FOTO: Deutsches Bundesarchiv
Publisert

Mest lest akkurat nå

  1. Samla i Bergen: – Heilt ekstrem kontrast

  2. Brann-spiller ut med skade – Heger­berg feiret med pride-armbånd

  3. – Det er guffent

  4. «Eg røska pride­flagga våre ut av skåpet»

  5. – Var ikke aktuelt å reise bort fra Bergen igjen

  6. Her smalt det: – Én bil må berges