_Henrik kikker nedover klasserommet der elevene jobber med matteoppgavene, og kjenner uroen i magen. Blikket fester seg på Lise, hun sitter nesten bakerst i rommet. Håret skjuler ansiktet hennes, hun sitter fremoverbøyd med hånden liggende på pulten. Henrik er rådløs. Han rettet klassens skriftlige oppgaver i går. Lises oppgave utmerket seg. Den omhandlet en ung jente på 13 år som ønsket å ta sitt eget liv. Stilen var detaljert. «Eli», som hadde det veldig vondt tenkte det var bedre å være død enn å leve. Det var en levende beskrivelse av både livstrøtthet og forberedelser til det å avslutte livet. Henriks uro for Lise hadde vedvart over tid, hun var mindre aktiv i timene, gikk mye alene i skolegården og karakterene i noen fag var blitt dårligere. Kunne stilen være et rop om hjelp? Hva skulle han gjøre?_

Kunnskap om selvskading og selvmordsatferd hos barn og unge bør være en del av lærerutdanningen. Pr. i dag mangler de fleste norske skoler verktøy for å håndtere barn og unge med risiko for selvskading eller selvmordsatferd og mange lærere opplever lignende dilemma.

Heldigvis er det sjeldent at barn under 14 år tar sitt eget liv. Men hos mange eldre tenåringer har tanken om å ta sitt eget liv debutert allerede i tidlig skolealder. Det er ikke et konkret ønske om å dø, men tankene handler om at døden må være et bedre alternativ enn livet som oppleves vondt og vanskelig. Barn og unge har færre mestringsstrategier enn voksne. Uten hjelp og støtte fra en trygg voksen kan opplevelsen av selvmord som det eneste alternativet til løsning være faretruende nær. Lærerrollen innebærer mer enn kunnskapsformidling. Den innebærer også det å stå i utfordrende situasjoner hvor barn og unge skader seg selv eller på annen måte signaliserer at de ikke vil leve. Det er ofte vanskelig for de unge å be om hjelp. Vi skal heller ikke kreve at de selv skal ta det ansvaret.

Les også:

Selvmord er på tredjeplass som dødsårsak blant unge i tenårene. De fleste barn kjenner allerede fra åtte-niårsalderen til en eller flere måter å ta sitt eget liv på som for eksempel fall fra høyder, forgiftning, henging, bruk av skytevåpen, kniv, bli truffet av en bil. Fra tolvårsalder kjenner de aller fleste barn til fenomenet selvmord hvor repertoaret av metoder har utvidet seg. Det er dermed en myte at yngre barn er immune mot selvmordstanker og selvmordsatferd.

Kunnskap om selvmord tilegnes som regel gjennom bruk av sosiale medier, mer sjeldent fra samtaler med voksne. Barn og unge har samtaler med hverandre, ser filmer der selvmord er en del av handlingen, de bruker nettet, eller overhører voksne som tar i bruk begrepet. På denne måten blir ofte forståelsen for hva selvmord er formidlet gjennom medier og med forståelsesrammer som er beregnet på voksne.

Å ha tanker om at livet ikke er verdt å leve er i seg selv en stor belastning. Tidligere forutgående eller pågående negative hendelser kan være kilder til slike tanker. Mobbing, utestenging, rus i hjemmet, psykiske vansker hos nære slektninger, vold, seksuelt misbruk og neglisjering er risikofaktorer for barns psykiske helse. Det er som oftest når barna kommer i tenårene at vanskene blir tydelige. Skolefravær, atferdsvansker, tilbaketrekking og isolasjon er observerbar atferd som kan utløse hjelpetiltak.

De fleste instanser er ikke tilrettelagt for at barn kan ta direkte kontakt, unntak er skolehelsetjenesten, en rådgiver eller en lærer. Skolehelsetjenesten har ofte begrenset tilgang. Tiden er knapp og preget av «skal»-oppgaver som vaksinering, hørselstest, prevensjonsveiledning med mer. Lærere må balansere tiden mellom pålagte arbeidsoppgaver og sosiale utfordringer. Å kjenne på mangelfull kunnskap om hvordan man skal henvende seg, åpne en samtale, og håndtere den informasjonen man får fra elever som tenker på selvmord, kan skape angst og frustrasjon. Det kan gi unødig slitasje hvor man til slutt unngår å ta initiativ til å undersøke om det foreligger en reell risiko.

Hjelpeløshet og redsel er vanlige følelser for de fleste som står overfor et menneske man frykter kan begå selvmord. Frykten for å gjøre noe galt kan forhindre iverksetting av tiltak. Selvmord er omgitt av mange myter. Den mest kjente er at man aldri skal spørre en person man mistenker kan være i selvmordsfare om de tenker på selvmord. Det kan utløse en aktiv handling. Denne myten bidrar til at liv går tapt. Det ikke uvanlig å tenke at å avslutte livet kan være en løsning dersom man er deprimert og har det vondt. Tanken er som regel ikke knyttet til en konkret plan om å avslutte livet, men er mer et uttrykk for et ønske om fred. Slike tanker kan ofte signaliseres til omgivelsene bevisst eller ubevisst. De fleste med selvmordstanker opplever trygghet og mindre angst gjennom samtale med andre. Det vil gi vedkommende større handlingsrom for problemløsning. Å unngå å stille spørsmål, ikke åpne opp for temaet eller avverge videre samtale om selvmord kan skape en opplevelse av at ingen bryr seg, at man ikke blir sett eller tatt på alvor. Det er derfor bokstavelig talt livsfarlig for en selvmordsnær person å bli møtt med myter som verken er faglig dokumentert eller begrunnet.

Kunnskap i skolen om selvmord og selvmordsfare kan bidra til å forbedre situasjonen for barn og unge som sliter. Å kjenne mestringskompetanse i rollen som lærer eller skoleansatt skaper også trygghet i det man aktivt skal iverksette overfor eleven man kjenner bekymring for. Den viktigste jobben er forebygging på et så tidlig tidspunkt som mulig.

Det er utarbeidet egne kurs som er rettet mot blant andre lærere hvor man får kunnskap om risikofaktorer og krisehjelp. Vi voksne har en plikt til å ivareta barna våre på en best mulig måte. Det innebærer en investering, ikke bare personlig, men også politisk og samfunnsmessig. Forebygging av selvmord og selvskading burde vært på linje med det som investeres i forebygging av trafikkskader blant unge. Lærere som får kompetanse om selvmord redder liv.

Organisasjonen Vivat Selvmordsforebygging arrangerer kursene «Møtet med den selvmordsnære elev» og «Førstehjelp ved selvmordsfare», rettet mot blant andre lærere og helse— og sosialarbeidere.