Begjærene i livene våre

Vi blir sjelden fornøyde. Suget etter å oppnå det samme som de vi begjærer er for stort. I det ligger nøkkelen til å forstå volden og konfliktene i samfunnet vårt.

Publisert Publisert

Per Bjørnar Grande,

førstelektor Høgskolen i Bergen

JO MER PENGER vi har, jo mer kjøper vi, har Bergens Tidende dokumentert den siste uken. Barna våre får det de peker på. Vi voksne unner oss det vi måtte ønske oss. I alle fall de av oss som har mulighet til å delta i den såkalte kjøpefesten.

Har du imidlertid noen gang lurt på hva som driver deg, hvilke begjær som styrer livet ditt? Dette er noe man har fundert på i flere tusen år. Spesielt innenfor religion har man vært opptatt av begjær og da ofte som noe negativt, noe som vil ødelegge for en selv og ens neste. I de ti bud advares det mot å begjære ens nestes fru og materielle goder, og i buddhismen går veien til full mental frihet gjennom å slukke begjærene.

ARISTOTELES HEVDER i «Dikterkunsten» at det som skiller mennesket fra dyrene er menneskets overlegne evne til å imitere. Livene våre blir til gjennom å etterligne foreldre, søsken, venner, det man leser. I dag imiterer vi i stor grad gjennom filmer og andre typer medier som vekker begjærene våre.

Selv om enkelte tenkere i antikken har vært var på begjærenes betydning, er det ikke før på 1800-tallet man begynner å utvikle teorier omkring begjær. Filosofen Hegel hevder at menneskets begjær først og fremst er basert på begjæret etter å bli akseptert. Dersom det er et ubalanse mellom mennesker, risikerer dette å utvikle seg til en kamp på liv og død, hevder han. Den samme konfliktorienterte forståelsen av begjæret finner man hos Nietzsche når han hevder at menneskets dypeste driv er viljen til makt. Maktviljen er ifølge Nietzsche biologisk og bidrar til å dele menneskeheten inn i herremennesker og slavemennesker.

DENNE FORSTÅELSEN føres videre i sosialdarwinismen, som utvikler et menneskesyn basert på den sterkestes rett. Både den antihumane delen av kapitalismen, fascismen og nazismen baserte seg på en forståelse av mennesket som et avansert rovdyr. Hitler, for eksempel, legitimerte nettopp sine utrenskninger gjennom en forståelse av mennesket som dyr. Ettersom naturen er grusom, kan vi også være det, hevdet han.

Også Freud tar opp i seg en naturalistisk forståelse av begjæret, selv om han ikke primært tolker begjæret i termer som kamp og krig, slik som Nietzsche og Hegel, men mer som erotisk lyst. Det er likevel ikke helt riktig å hevde at Freud tolker drivet som erotisk i snever forstand. Derimot ser han det mer som lyst i vid betydning. Freud hevder derfor ut fra sin libidoteori at dersom man fortrenger lystene for sterkt, blir man syk.

PROBLEMET MED DISSE systemtenkerne på 18— og tidlig 1900-tallet er at de ser begjæret som kun motivert gjennom ett driv; enten som begjær etter aksept, makt eller lyst. Innenfor nyere forskning omkring begjæret er man derfor mer opptatt av de ulike sidene ved begjæret.

I nyere tid har den franske filosofen René Girard gjort en viss furore ved å hevde at begjærene våre er rent mimetiske. Ifølge Girard blir våre begjær dannet gjennom å etterligne andre menneskers begjær. Han hevder at det ikke fins naturlige begjær - utenom slikt som behovet for mat og søvn. Den som tror at man begjærer et objekt direkte må altså tro om igjen. At du begjærer den nye SUV-en, kommer ikke av at denne SUV-en i utgangspunktet skaper begjær i deg, det kommer av at du har sett andre begjære denne bilen. Dette har reklamen tydelig forstått. Derfor ser vi at Madonna, Minogue, Maldini og andre figurerer i H&M-reklamen ettersom disse klærne blir mye mer attraktive når de ikles noen vi har lyst på. Slik er det også i kjærlighetslivet. Man begjærer ofte et annet menneske idet man ser at hun blir begjært av en annen. Begjæret er altså ikke rettet mot objektet, men skapt gjennom andres begjær. I prinsippet kan man derfor begynne å begjære alt mulig. Det virker slik som Hamsun beskriver det i Benoni.

«Når en ting ligger på marken har den ingen verdi for dig.

Det er først når en anden kommer og vil ta den op at den får verdi for dig

og da griper du ind».

(Knut Hamsun. «Benoni»)

RELIGION HAR SOM før nevnt advart mot begjæret. Buddhismen spesielt utviser stor skepsis til drivene i oss. Dette fordi begjærene lett leder til vold og konflikt. Kristendommen, som i større grad baserer etikken på aktiv deltakelse i verden, tror mer på en omforming av begjær, det vil si at begjærene omdannes fra rent egoistiske begjær til begjær basert på å hjelpe andre. Kristendommen opererer ikke med noen forestilling om at mennesket noen gang vil slutte å begjære. De kristne tror likevel at gjennom nestekjærlighet kan man dempe og humanisere begjærene.

I dag når mennesket (særlig i vesten) utfolder sine begjær på en måte som ville vært fullstendig uhørt i andre tider (om man da ikke tilhørte det absolutte toppsjiktet), blir rivalisering mennesker imellom et kjempeproblem. Det vil si, en viss grad av konkurranse skjerper både det kulturelle og teknologiske nivået. Når vi rivaliserer med hverandre i dag - og det fins få forbud mot rivalisering - blir individet veldig lett offer for alvorlige konflikter. (I dag kan alle i prinsippet begjære alle.)

Man har heller ingen andre forsvar mot rivalisering enn individets fornuft eller idealer som tilgivelse og nestekjærlighet. Før i tiden ble rivaliseringen holdt i sjakk gjennom hierarkier og ulike fastlagte gruppeinndelinger, grupper som vernet sin identitet gjennom religiøse og kulturelle tabuer. Men når tabuene rakner og humaniseringen av mennesket tiltar, skapes en frihet til å begjære som verden aldri før har opplevd.

IMITASJON BASERT PÅ ANDRES begjær betyr at konflikt hele tiden er latent. Det ser vi i barnehagen når det er to lekebiler og tre barn, i skolen når det er fire pc-er og fem elever. Og begjæret etter den andres begjær fører lett til at alle guttene i en klasse begjærer nøyaktig samme jente, som igjen fører til at man i tur og orden blir avvist.

Begjæret blir spesielt hett dersom det er mangel på noe. Mangel på goder har alltid bidratt til konflikt. Likevel, i den rike delen av verden, der det er overflod på det meste, ser vi at begjærene ikke blir slukket gjennom tilgang til goder. Tvert imot så begjærer man hele tiden nye ting. Vi ser stadig andre som begjærer ting som vi selv begynner å begjære, og som vi tror vi bare må ha! Ettersom begjærene dreier seg lite om livsnødvendige ting, er det som regel liten rasjonalitet i det vi begjærer.

Det er dette som gjør at vi sjelden blir fornøyde. Suget etter å oppnå det samme som de vi begjærer, fører oss stadig inn i nye, rastløse tilstander. Nyere biler, finere hus, vakrere damer. Og gjennom dette drivet skapt gjennom å begjære modellene våre, havner vi lett i uløselige mellommenneskelige bindinger.

PÅ DEN MÅTEN vil jeg mene at det å forstå og avsløre begjær, er første steget mot å forstå seg selv. Samtidig har vår begjærsutfoldelse fått noe akutt over seg, noe som krever en løsning. Begjæret er etter min mening selve nøkkelen til å forstå volden og konfliktene i samfunnet ettersom mine og dine begjær nødvendigvis vil kollidere mot andres begjær, som igjen øker den rivaliserende syklusen basert på å overgå og overvinne den andre. Begjæret etter den andres begjær resulterer nesten alltid i rivalisering omkring de samme objektene. Forbruket og klimatrusselen vil dermed aldri kunne dempes på noen substansiell måte før vi er i stand til å forstå drivene - både i storsamfunnet og i livene våre. La oss begynne der.

Publisert