Eide og Holbrooke i skyggen fra Vietnam

Vietnam-spøkelset dukker stadig opp på nye steder i forbindelse med FNs og NATOs rolle i Afghanistan.

  • Chr. Michelsens Institutt
  • Seniorforsker
  • Astri Suhrke
Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over 13 år gammel

Nå opptrer det også i bakgrunnen til Richard Holbrooke, president Obama's spesialrepresentant for Afghanistan og Pakistan.

Holbrooke begynte nemlig sin karriere i det amerikanske utenriksdepartementet som bistandsarbeider i Sør Vietnam i 1963. Som ung og ambisiøs tjenestemann var Holbrooke med på å utvikle «hearts and minds»-strategien i Vietnam, skriver hans tidligere sjef, Rufus Phillips i boken Why Vietnam Matters, som nylig kom ut. Landsbyutvikling fremfor hardhendt militærmakt skulle vinne folkets tillit i kampen mot kommunistene. Holbrooke var i Mekong-området da den amerikanske ambassadøren, Henry Cabot Lodge, besluttet å avsette den sørvietnamesiske presidenten, Ngo Dinh Diem. Diem var blitt lite samarbeidsvillig, autoritær, ledet en korrupt men svak stat, og hadde begynte å snakke om å forhandle med fienden. Han hadde også en korrupt og egenrådig bror, som øvet stort innflytelse over ham. I oktober 1963 signaliserte Cabot Lodge til den vietnamesiske generalen Duong Van Minh at Diem ikke lenger var ønsket som president. Det førte til et militærkupp der Diem ble skutt og slengt i baksetet på et militært kjøretøy. Det var ikke meningen, sa Cabot Lodge senere. Han skulle bare avsettes fordi landet trengte en bedre president.

Steile fronter

Det er neppe nødvendig å minne Holbrooke om parallellene til dagens strid omkring Hamid Karzai, der FNs Kai Eide og Holbrookes nære kollega, Peter Galbraith, står steilt mot hverandre. Den afghanske presidenten beskyldes også for korrupsjon, for manglende samarbeidsvilje, og han fusket åpenbart ved valget i år. Karzai har også en problematisk bror, Ahmed Wali Karzai, som sies å være dypt involvert i narkotikahandelen. I likhet med Diem, fikk Karzai opprinnelig avgjørende støtte fra amerikanerne. De innsatte ham etter 2001 med håp – og bud – om å være en nasjonalt samlende figur.

Forholdet kjølnet

FN og USA samarbeidet om å gjøre Karzai til leder for overgangsregjeringen, som formelt sett ble valgt av en tradisjonell afghansk forsamling (loya jirga) i 2002. Karzai var også helt klart amerikanernes kandidat i presidentvalget i 2004. Washington bevilget en ekstra milliard dollar i forkant av valget for å synliggjøre at Karzai kunne skru på bistandskranen i gjenoppbyggingens og fredsbyggingens tjeneste. I noen måneder før valget vokste skolebygninger på landsbygda frem som paddehatter, veier ble asfaltert, og brønner ble gravd. Mye av det gikk litt for raskt. Skoletak raste sammen og de som ble stående manglet gjerne både lærere og skolebøker.

Det var begynnelsen på slutten på samarbeidet mellom Karzai og Washington. Som Diem begynte Karzai å kritisere sin mektige velgjører. Han var uenig i Washingtons militære strategi (for mange sivile tap) og statsbyggingsstrategi (for mye innblanding). Naturlig nok begynte han å bygge sin egen maktbase basert på lokale allianser og stammepolitikk. Det skapte avstand i forholdet, og den vokste da Obama ble president, og Washington mente at et mer effektivt og mindre korrupt styre var nødvendig i Afghanistan for å vinne krigen.

Ulik stategi

Hvilken lærdom trekker så Holbrooke av erfaringene med Diem når han i dag har en gjenstridig president Karzai å hanskes med? Tiden for militærkupp og regelrette henrettelser av upopulære klienter er nok over. I stedet brukes anklager om valgfusk til å fjerne eller i hvert fall marginalisere Karzai. Holbrooke sies å foretrekke en ny valgrunde. Hans kollega Peter Galbraith – som har arbeidet nært med Holbrooke og ble plassert av ham i FN-kontoret i Kabul under Kai Eide – har kjørt en kompromissløs linje om at alt valgfusk bør avdekkes, og at Karzai's dager i presidentpalasset er talte.

I det amerikanske utenriksdepartement, derimot, hersker det mer tvil og større oppslutning omkring linjen Kai Eide forfekter, nemlig at mer og direkte intervenering kan skape større problemer. Resultatet av at Diem ble fjernet i 1963, var nettopp mindre stabilitet. Militærkupp fulgte militærkupp i en kaotisk utvikling. Den tanken er også nærliggende innenfor en voksende gruppe skeptikere i etablerte politiske miljøer i Washington. Direkte intervensjon er vanskelig, har ofte utilsiktede konsekvenser, og avlegitimerer gjerne de nye ordningene som blir etablert.

Feilslått satsing

«Minimalistene» i Washington, som de kalles, noterer at den militære opptrappingen og forsøket på å styre i Afghanistan ikke har hatt det forventede resultat. Tvert imot, det har skapt en større og stridigere front av motstandere, har kostet milliarder av dollar og mange amerikanske liv (så vel som andre), har ført til en forgreining av uklare målsettinger, og har skapt en stat gjennomsyret av korrupsjon og en president som amerikanerne ikke lenger kan styre. Det er derfor på tide å bruke «smart makt». Amerikanerne kan sette inn raketter og spesialstyrker mot en mindre gruppe internasjonale terrorister som nå holder til på den pakistanske siden av grensen. Taliban-opprør, statsbygging og «winning hearts og minds» må afghanerne selv få orden på. Internasjonal bistand kan bidra, men ikke styre. Det er rett og slett for komplisert.

Kjente størrelser blant minimalistene er politikere og intellektuelle hvis syn er preget av Vietnamkrigen. Senator John Kerry kjempet som ung soldat i Vietnam og ble siden en sterk kritikere av krigen. Leslie Gelb, kjent kommentator, rådgiver, journalist og lenge sjef for det innflytelsesrike Council on Foreign Relations, arbeidet i Pentagon under Robert McNamara's ledelse av krigen i Vietnam og utviklet skepsis til intervensjon som maktmiddel. En voksende gruppe demokratiske senatorer er seg først og fremst bevisste på at neste år er det kongressvalg og at skyggen fra Vietnam blir stadig større i debatten om krigen i Afghanistan. Visepresident Joe Biden er en uttalt skeptiker av en større rolle. På høyresiden får han støtte fra relativt moderate konservative som spaltisten George F. Will.

Har dårlige erfaringer

På den andre siden står bl.a. general McChrystal, som forfekter et større og bredere engasjement med flere utenlandske styrker, en bred «hearts and minds»-strategi, og større internasjonale styring av den afghanske stat og styresett.

Holbrooke selv sier ikke så mye akkurat nå. Han er kjent for å være en aktivistisk og styrende diplomat. På den annen side har han erfaringer fra mislykkede forsøk på å styre i Vietnam. Da Obama ga ham Afghanistan-Pakistan porteføljen skrev han en e-post til sin gamle sjef fra Vietnam-tiden: «Afghanistan er vanskeligere enn Vietnam».

Publisert: