Mussolini er død - Mussolini leve?
Folkemengden roper «Duce, Duce» med rungende kraft. Hundrevis av armer er rettet i været i fascisthilsen for å hylle Mussolini. En trompetfanfare samler oppmerksomheten, og ropene øker idet Mussolinis kiste blir båret nedover kirketrappen. Italienske flagg, svarte bannere med vemodige hilsener. Den svartkledde menneskemengden uttrykker mye mer enn bare sorg. Dette er Roma, 4. februar 2006.
Denne artikkelen er over 17 år gammelLisa H. Ekli
Masterstudent i medievitenskap, bosatt i Roma.
Begravelsen til Romano Mussolini, Il Duces siste sønn, utartet til en politisk manifestasjon. Jazzmusikeren, som foretrakk musikk fremfor politikk, kunne ikke unngå å bli et ikon for gamle nostalgikere, nye tilhengere og beundrere av hans fars livsverk. Mer enn 60 år etter fascismens fall er Mussolinis tilhengere fremdeles tallrike. Den såkalte romerske hilsenen har fått sin renessanse på fotballtribunen — og på banen. Nyfascistiske ungdomsorganisasjoner demonstrerer sine synspunkter over hele landet, en egen musikkscene bestående av «white power music» tiltrekker mengder av unge mennesker, mens en rekke politiske bevegelser sørger for et politisk alternativ av radikalt høyreorientert politikk kombinert med fundamentalistiske katolske verdier. Noen politiske bevegelser holder fast ved gamle idealer, mens andre modererer politikken for å øke sin appell. Skjult eller åpent, i ulike former og fora - fascismen i Italia er langt fra død.
En arena hvor fascistiske uttrykk er nærmest dagligdags, er fotballstadion. Dette gjelder ikke minst Olympiastadion i Roma, hvor begge hovedstadens fotballag, Roma og Lazio, omgis av et supportermiljø der hets av enkeltspillere, bannere med rasistiske budskap, og den romerske hilsenen kan gjøre en søndag ettermiddag på stadion til en urovekkende opplevelse. Uttrykkene begrenser seg imidlertid på ingen måte til tribunen, og Lazio-spilleren Paolo Di Canio er gjentatte ganger blitt bøtelagt og utestengt for å ha hilst sine tilhengere på den romerske måten. Dagens fascistiske sympatisører består imidlertid ikke utelukkende av utagerende skinheads på fotballtribunen eller andre marginaliserte grupper. Romano Mussolinis begravelse var samlingssted for eldre og unge, kvinner og menn, noen med barna ved sin side. En svært ujevn forsamling mennesker samlet seg i fascistisk hilsen, og demonstrerte et annet bilde av fascismen enn vi er vant til å se. Hvordan kan dette skje? Har ikke historien lært oss noe?
Det som skjedde i Italia etter krigen kan til en viss grad hjelpe oss til å se noen sammenhenger. Mussolinis død og regimets fall utgjorde ikke noe absolutt vendepunkt for landet. Slutten på fascismen var en lang prosess som aldri fikk noen klar avslutning, og etterkrigsårene var preget av kontinuitet snarere enn endring. Spørsmålene omkring avstraffelse av fascister og sympatisører var vanskelige; hvem var - og hvem var ikke fascister? Millioner av italienere var medlemmer av fascistpartiet; andre hadde nytt godt av regimet og tolerert situasjonen. Var alle skyldige? Forsøkene på en systematisk prosess mot fascistene ble gitt opp, og en følelse av kollektiv skyld tok overhånd. Politi, dommere og offentlige ledere forble i sine stillinger, og staten besto i stor grad av de samme menneskene som under regimet. Selv om landets ytre endret seg ved dannelsen av en ny republikk, forble mye ved det gamle. Vissheten om at grusomhetene under det tyske regimet hadde vært langt verre enn i Italia, kan til en viss grad ha bidratt til å ufarliggjøre landets egen fortid. Marginaliseringen av fascismen var langt fra absolutt, og mange fascister beholdt sin overbevisning - åpent eller skjult.
Bevegelsen som åpent videreførte Mussolinis fascistiske arv var «Movimento Sociale Italiano» (MSI), opprettet i 1946 av Mussolinis kollega Giorgio Almante. Mens minnene fra krigen fremdeles var nære, var MSIs valgoppslutning relativt lav. På 1970-tallet begynte oppslutningen å stige, og ved valget i 1972 fikk MSI hele 8,7 prosent av stemmene. Likevel torde ingen å samarbeide med en så kontroversiell bevegelse, og partiet ble isolert fra det gode selskap. Alt endret seg imidlertid etter Almirantes død i 1988. De politiske korrupsjonsskandalene som fulgte tidlig på 1990-tallet åpnet dørene for nye partier ved makten, og MSIs nye leder Gianfranco Fini satte i gang en normaliseringsprosess for å bevege partiet mot det politiske sentrum. I 1994 endret partiet navn til «Alleanza Nazionale» - Nasjonalalliansen, og startet arbeidet med å distansere seg fra fascismen, for slik å fremstå som mer stuerene. Partiets mer radikale medlemmer brøt ut og dannet «MSI - Fiamma Tricolore», som kunne føre Mussolinis arv videre. På samme tid fornektet Nasjonalalliansen deler av sin fortid. Partiet erklærte seg selv «postfascister», ga opp den romerske hilsenen, som frem til 1994 var vanlig praksis, og ble samme år det første partiet som nedstammer direkte fra fascismen til å delta i en europeisk regjering. Samarbeidet med Berlusconi ble videreført i 2001, og Gianfranco Fini - en mann som senest i 1994 hyllet Mussolini som århundrets største statsmann - er i dag Italias utenriksminister og visestatsminister.
Stadig lenger mot den politiske høyresiden går Alessandra Mussolini i sin bestefars fotspor. Gjennom henne tilbys alle som føler sympati eller nostalgi for den italienske fascismen en figur å samle seg rundt. Som tidligere medlem av Nasjonalalliansen, trakk hun seg ut av partiet i protest da utenriksminister Fini offentlig fordømte fascismen under et besøk i Israel i 2003; uttalelser som skapte misnøye blant flere medlemmer av partiet. Mussolini anklaget Fini for å kjøre et taktisk spill for å oppnå makt, og dannet bevegelsen «Libertà d'Azione». Partiet inngår nå i koalisjonen «Alternativa Sociale», hvor Mussolini samarbeider med de svært høyreradikale «Fronte Sociale Nazionale» og «Forza Nuova».
Alessandra Mussolini kan takke sitt navn for mye av sin popularitet. Hennes bestefar likte å erklære seg selv som selve definisjonen av fascisme, og i dagens fascistiske uttrykk er det il Duce som utgjør fundamentet. Som en nostalgisk avgud er Benito Mussolini selve symbolet på en tradisjon og en bevegelse som baseres på ham og hans gjerninger, og fascismens uttrykk i dag kan tidvis likne en kult omkring Mussolini og de verdier han sto for.
De diplomatiske ministerne i Nasjonalalliansen fornekter i dag disse verdiene de en gang hedret. Partiet befinner seg offisielt langt fra de fascistiske røttene, og med en taktfull politikk synes fortiden glemt - men hvor står partiet egentlig? Har normaliseringsprosessen endret medlemmenes verdier, eller skjuler ønsket om makt virkeligheten?
Romano Mussolinis begravelse ble på mange måter en manifestasjon av polemikk, ikke minst for de ulike medlemmene av Nasjonalalliansen. Fortid og nåtid møttes, unge skinheads og ministere i slips ble konfrontert med hverandre. På kirketrappen ble Ignazio La Russa, leder for AN i deputertkammeret, utfordret til å gjøre den romerske hilsen. Han avsto med kommentaren: «Jeg gjorde det da det fremdeles var farlig!». Teodor Buontempo, regional koordinator i Abruzzo, holdt ingenting tilbake og rettet armen stolt i været. Utenriksminister Fini valgte å ikke delta i begravelsen.
Fascistiske sympatier er vanskelig å forholde seg til på mange måter. Enkelte politikere har problemer med å vise sine holdninger, mens andre har vanskelig for å skjule dem. Vi bør imidlertid ikke være overrasket over at slike sympatier fremdeles eksisterer. Under forhandlingene frem mot valget i april, vurderes flere av de åpent høyreradikale partiene som deltakere i den politiske sentrum-høyrealliansen. Dette er urovekkende.
