Kjønnslemlesting: Bruk lovverket

Norge er ingen blitt tiltalt for kjønnslemlesting, til tross for klare indikasjoner på at norske småjenter er ofre for slike handlinger. Vi har et regelverk – men bruker det ikke.

Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over 15 år gammel

Henriette Sinding Aasen

professor i rettsvitenskap, UiB

Mye tyder på at medvirkningsansvaret når det gjelder kjønnslemlesting ikke håndheves. I tillegg er det mye som tyder på at regelverket om avvergingsplikt for helsepersonell og andre yrkesgrupper må klargjøres og utdypes. Systematiske helse— og underlivsundersøkelser av nyankomne innvandrere, kombinert med informasjonstiltak, bør innføres etter mønster av helsetjenesten i Bergen under ledelse av overlege Jamileh Ghadir.

I fjor sommer varslet Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse (NAKMI) at man fryktet at rundt 3000 jenter bosatt i Norge står i fare for å bli omskåret, og at denne faren øker i sommerferien, fordi mange familier sender jentene sine på ferie i hjemlandet. Det ble meldt om flere skolejenter som året før ble sendt utenlands og som ennå ikke var kommet tilbake. Dette er dermed ikke en ny og ukjent problemstilling.

Vi har imidlertid et lovverk som kan demme opp for dette. Allerede i 1995 ble det i Norge vedtatt en lov som forbyr kjønnslemlesting av kvinner. Inngrepet, som innebærer et alvorlig brudd på menneskerettighetene, er straffbart i Norge, og kan medføre fengsel fra 3 til 8 år avhengig av hvilke skadevirkninger som påføres offeret. Slik lemlesting omfatter ulike varianter, fra fjerning av hele eller deler av klitoris til fjerning også av indre og ytre kjønnsorganer. Også medvirkning til kjønnslemlesting er straffbart. Begrunnelsen for lovforbudet med streng strafferamme både for gjerningsperson og medvirkere var først og fremst å gi småjenter et effektivt vern mot denne type overgrep, og å gjøre det klart for alle at dette er forbudt etter norsk lov. Loven rammer ikke bare handlinger foretatt i Norge, men også handlinger som er foretatt i utlandet av norsk statsborger eller noen i Norge hjemmehørende person. Det betyr at personer som bor i Norge kan straffes for kjønnslemlesting som de selv utfører eller medvirker til i utlandet. Likevel er ingen blitt tiltalt for kjønnslemlesting i Norge. Kjønnslemlesting av jenter som bor i Norge kan vanskelig skje uten etter aktiv medvirkning fra personer bosatt i Norge (typisk foreldre eller slektninger), som enten tilskynder til handlingen, sender jentene til utlandet for å bli omskåret eller på annen måte yter bistand.

I 2004 fikk loven om forbud mot kjønnslemlesting en ny bestemmelse som hjemler inntil 1 års fengselsstraff for yrkesutøvere og ansatte i barnehager, barnevern, helse- og sosialtjenesten, skoler, skolefritidsordninger og trossamfunn som forsettlig (med vilje) unnlater, ved anmeldelse eller på annen måte, å søke å avverge en kjønnslemlesting. Tilsvarende gjelder for forstandere og religiøse ledere i trossamfunn. Plikten kan oppfylles på flere måter, for eksempel ved at vedkommende advarer offeret (bare praktisk dersom jenten er ganske stor), informerer potensielle gjerningspersoner om at planene er kjent og vil bli forsøkt stoppet, eller ved melding til barnevern eller politi. Lovens forarbeider understreker betydningen av å prøve å få til samarbeid med jentens foreldre, og involvere barnevern, forstandere i trossamfunn, lærere, helsepersonell eller andre før man melder saken til politiet. Politianmeldelse bør være siste skritt etter at andre avvergingstiltak er forsøkt. Er faren for kjønnslemlesting overhengende, vil likevel politianmeldelse være det riktige. Politiets ansvarsområde er nettopp å beskytte enkeltpersoner, forebygge, avdekke og stanse kriminalitet og yte bistand til personer i fare.

Plikten til å søke å avverge kjønnslemlesting inntrer der den aktuelle person mottar konkrete opplysninger eller får kjennskap til forhold som gjør at vedkommende regner det som sannsynlig at kjønnslemlesting vil finne sted. Dette kan være aktuelt der eksempelvis et familiemedlem eller en venninne forteller en ansatt på skolen eller i helsetjenesten om at en bestemt jente skal sendes til utlandet for å bli «renset». Eller at jenten selv gir slike opplysninger, kanskje uten å vite hva det innebærer. I denne sammenheng har det ingen betydning om kjønnslemlestingen vil finne sted i Norge eller i utlandet. Plikten for de nevnte yrkesgrupper til å søke å avverge den gjelder uansett.

I en situasjon der man mottar konkrete opplysninger om at kjønnslemlesting av et jentebarn er sannsynlig, må det viktigste være å søke å hindre dette. Lovgiver har vurdert det slik at de nevnte gruppers taushetsplikt må oppheves i disse situasjonene. Overlege Ghadir ved helsetjenesten i Bergen fremhevet nylig betydningen av at innvandrere har tillit til helsevesenet. Dette er viktig, men i disse situasjoner gjelder det likevel etter norsk lov unntak fra taushetsplikten ut fra hensynet til å hindre at jenter kjønnslemlestes. Dette er i overensstemmelse med helsepersonells gjeldende plikt til å gi opplysninger til nødetater for å avverge alvorlig skade på person.

Plikten til å søke å avverge kjønnslemlesting gjelder altså uten hensyn til taushetsplikt, i motsetning til der lemlestingen allerede har skjedd, der taushetsplikten fremdeles gjelder, med mindre annen lovgivning pålegger meldeplikt. Helsepersonell har etter gjeldende bestemmelser plikt til å gi opplysninger til barnevernstjenesten når det foreligger alvorlig omsorgssvikt. Dersom helsepersonell oppdager at et barn er blitt utsatt for kjønnslemlesting etter at det kom til Norge, vil dette ut fra gjeldende kulturelle og rettslige tradisjoner i Norge måtte betraktes som en form for alvorlig omsorgssvikt og et alvorlig overgrep som medfører meldeplikt til barnevernstjenesten etter helsepersonellovens bestemmelser.

I tillegg til informasjon om gjeldende lovbestemmelser, må det gis konkret opplæring i hvordan berørte grupper skal håndtere situasjoner der det oppdages at kjønnslemlesting er skjedd eller det oppstår mistanke om en forestående kjønnslemlesting. Her må det etableres klare retningslinjer og opplæring som gir trygghet under yrkesutøvelsen. Sentrale myndigheters og arbeidsgiveres ansvar for kompetansehevende tiltak for aktuelle yrkesgrupper ble tydelig understreket av lovgiver som viktig for at loven skulle ha effekt.

I tillegg er det spørsmål om underlivsundersøkelser av nyankomne innvandrere bør innføres som nasjonal standard. I Bergen kommune er det etablert en gratis og frivillig helseundersøkelse, som innbefatter undersøkelse av kjønnsorganer, av alle nyankomne innvandrere. Det gis samtidig informasjon om at kjønnslemlesting av kvinner er straffbart i Norge med strafferamme på flere års fengsel, foreldre må skrive under på at de har mottatt informasjon om dette, og det markeres i journalen om jentene er kjønnslemlestet eller ikke. Det meldes om utelukkende gode erfaringer med dette. Informasjonssjefen i Barne- og likestillingsdepartementet viste i april i år til erfaringer fra bydelen Saint St. Denis i utkanten av Paris, der omfanget av kjønnslemlesting er kraftig redusert som følge av obligatoriske underlivsundersøkelser. Mye tyder på at dette er veien å gå.

Publisert: