Under overskriften [«PISA nytter» i Bergens Tidende rett før jul](http://www.bt.no/meninger/debatt/PISA-nytter-3022001.html#.Us6kmDZWzTo), skriver kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen at «Internasjonale undersøkelser av norsk skole gir oss nyttig informasjon om elevenes kompetansenivå, undervisningsbetingelser og ressursbruken». Det har kunnskapsministeren muligens rett i. Det avgjørende spørsmålet er likevel på hvilken måte informasjonen brukes.

Årets PISA-undersøkelse viser det samme som de tidligere undersøkelsene — at norske 15-åringer (fremdeles) befinner seg rundt gjennomsnittet blant landene vi sammenlignes med når det gjelder prestasjoner i lesing, matematikk og naturfag. Politikerne nærmest hyperventilerer over det dype alvoret i tilstanden («vi har en realfagskrise«), og foreskriver mer av medisinen som hittil har vist seg ikke å virke, nemlig mer realfag.

Manglende resultater

Kunnskapsministeren hevder at vi kan gi elevene mer faglig kunnskap uten at det går ut over andre formål i skolen. Igjen har ministeren muligens rett, men dessverre er det nettopp det norske politikere viser at de ikke evner. De siste årene har det vært gjennomført stor satsing på lesing og realfag, mens de positive resultatene har uteblitt. Samtidig har PISA-resultatene helt tydelig nettopp gått ut over andre formål i skolen. Særlig har de praktiske og estetiske fagene lidd en sørgelig skjebne.

Kunnskapsministeren foreskriver mer av medisinen som hittil har vist seg ikke å virke, nemlig mer realfag

Da man i Kunnskapsløftet innførte de såkalte grunnleggende ferdighetene - å kunne lese, regne, uttrykke seg muntlig og skriftlig og bruke digitale verktøy - ble estetisk kompetanse av uforståelige grunner ikke definert som grunnleggende for læring og erkjennelse. Parallelt fjernet man praktiske og estetiske fag som obligatoriske fag i lærerutdanningen. Den logiske og reelle følgen av dette, er selvsagt færre kompetente lærere i skolen. «Satsing på lærerne» betyr med andre ord satsing på lærere i noen få, utvalgte fag. En skole som allerede var knapt forsynt med god kunstfagundervisning, ble gjennom nye reformer politisk styrt fra vondt til verre. Tyngdepunktet i undervisningen har dreid mot de få «prestisjetunge» fagene på bekostning av faglig bredde.

Fra mangfold til enfold

I tidsskriftet Bedre Skole nr. 2/2011 skriver forskerne Henning Jakhelln og Trond Welstad følgende: «I kjølvannet av PISA-undersøkelsene er det fare for at vår grunnskole - spissformulert - går «fra mangfold til enfold». Det er også fare for at vi samtidig underminerer prinsippet om tilpasset opplæring og prinsippet om at alle skal med; prinsipper som også er lovfestet. En slik grunnleggende omlegging av skolens verdigrunnlag vil forvaltningen neppe kunne foreta uten lovendring.» Etter min oppfatning, er det disse konsekvensene av PISA-undersøkelsene som gir alvorlig grunn til bekymring (vi har en PISA-knefallskrise)!

PISA-rapporten gir likevel en interessant og nyttig opplysning, nemlig at Norge ligger på desidert siste plass av 65 land i rangeringen over kreative aktiviteter på skolen. Dette må være en viktig opplysning om våre elevers lærings- og kunnskapsbetingelser i skolen, for rapporten sier videre at slike aktiviteter kan styrke kognitive og ikke-kognitive evner hos elevene.

Verdien av kunst

En ny OECD-publikasjon undersøker holdbarheten i empirisk kunnskap om virkningen av kunstfaglig utdanning. Det blir blant annet undersøkt hvorvidt kunstfaglig utdanning bidrar til å utvikle kritisk og kreativ tenkning og om kunstfaglig opplæring forbedrer ytelsen i ikke-kunstfaglige akademiske fag som matematikk, naturfag, lesing og skriving - og videre om den styrker elevenes faglige motivasjon, selvtillit og evne til å kommunisere og samarbeide effektivt.

Det er fare for at vi samtidig underminerer prinsippett om at alle skal med

Rapporten samler de mest sentrale internasjonale studier, og viser resultatene av styrket kunstopplæring i skolen, men oppsummerer likevel at virkningen av kunstfaglig utdanning på andre ikke-kunstfaglige ferdigheter og på innovasjon i arbeidsmarkedet ikke bør være den primære begrunnelsen for kunstfaglig utdanning i dagens læreplaner. Kunst har eksistert til alle tider, er en del av alle kulturer og et viktig domene i all menneskelig erfaring - på lik linje med vitenskap, teknologi, matematikk og humaniora. Kunstfag (også lest som praktiske og estetiske fag) i utdanningen, er viktig på selvstendig grunnlag, blant annet fordi de tilbyr en annen måte å forstå og erkjenne verden på. Fordi de er en arena uten riktige og gale svar, frigjør de elevene til å utforske og eksperimentere. De er også en arena for selvforståelse og for å finne personlig mening.

Andre veier

Kunnskapsministeren knytter i sitt avisinnlegg PISA-resultatene til det store frafallet i skolen. Han refererer til resultater fra Statistisk sentralbyrå som viser at elever med karakteren 2 i snitt fra grunnskolen, har 12 prosent sannsynlighet for å fullføre videregående skole. Kan det tenkes at både frafallet og de svake resultatene fra grunnskolen nettopp handler om at læringsformene er for lite varierte og det faglige fokuset for ensidig? Kan det tenkes at det finnes andre - og for noen kanskje mer effektive, fargerike og motiverende veier til faglige prestasjoner? Kan det tenkes at det finnes andre veier til matematikkforståelse enn gjennom matematikkfaget alene?

Det ensidige fokuset på kvalitet og omfang i såkalte sentrale skolefag, reduserer mennesket, svekker det totale lærings- og erkjennelsesgrunnlaget og forringer både vår leve- og livsstandard. I vårt arbeidsdelingssamfunn er det mange og svært sammensatte oppgave som skal løses. Vi er helt avhengige av at mange kan mye om mangt. Kompetanse for å løse sivilisasjonens samlede oppgaver krever allsidighet og faglig mangfold.

Bevar nysgjerrigheten

Hovedmålet for opplæringen i Kunnskapsløftet er formulert slik: Opplæringens mål er å utvide barns, unges og voksnes evner til erkjennelse og opplevelse, til innlevelse, utfoldelse og deltakelse. Vi vet at uten kvalitet også i den praktiske og estetiske dimensjonen, vil vi måtte komme til kort i vår forståelse og tilegnelse av verden - og også i vår eventuelle streben etter å klatre på PISA-barometeret. Skolens primære formål er å bevare nysgjerrigheten, lærelysten, mestringsfølelsen og skapertrangen. Klarer vi det, vokser kunnskapstrangen - viljen og evnen - frem av rent behov!