**Da Solveig Horne (Frp)** høsten 2013 overtok som barneminister etter Inga Marte Thorkildsen (SV), var det nok en del som i sitt stille sinn gledet seg til at det endelig skulle lyde nye toner fra departementskontorene, selv om hennes parti ellers sto dem fjernt.

Øivind Østberg

Helt siden Karita Bekkemellem (Ap) ble kastet som statsråd høsten 2007, hadde det foregått en stadig dreining i departementets perspektiv. Etter hvert virket det som alle skilte familier besto av voldelige og trakasserende eksmenn som stadig begikk overgrep mot kvinner og barn mens rettsvesenet lot dem slippe unna med det. At fenomener som samværssabotasje, foreldrefiendtliggjøring og falske anklager fra mødre ikke eksisterte i virkeligheten, men var henvist til avdelingen for myter og propaganda. Disse signalene slo ut i form av ny lovgivning og gjennom en dreining i rettspraksis i retning svakere og svakere vern for fedre mot å bli marginalisert fra sine barn.

Les også:

Som advokat på feltet har jeg hatt befatning med mange triste utslag av dette. De aller verste er kanskje der hvor mor selv er belastet med psykiske problemer, gjerne med bakgrunn i omsorgssvikt i egen oppvekst, og er ute av stand til å ta barnets perspektiv. Far konstrueres opp som en trussel, han avskjæres fra kontakt, mor flytter langt av gårde, gjerne uten at far får vite noe.

Hun oppsøker et krisesenter som full av forståelse og uten enhver kritisk sans, lytter til hennes forvirrede beskyldninger. All hennes uro og hennes dårlige fungering fortolkes som et produkt av farens ondartede atferd, og altså som bekreftelse på det hun forteller. Krisesenteret gir henne “beskyttelse” mot fars forsøk på å få kontakt med sitt barn.

Far går til retten, hvor han bare kan glemme å få omsorgen, siden det er lenge siden han har hatt kontakt med barnet, og i beste fall ender opp med en minimal samværsrett, kanskje under tilsyn, fordi den sarte moren, som er den eneste omsorgsperson barnet kjenner, må beskyttes mot den emosjonelle belastning det er å ha noe som helst med far å gjøre.

Prognosen for dette barnets psykiske utvikling er svært dårlig. I Norge foregår denne form for offentlig understøttet omsorgssvikt under en fane der det står «barnets beste».

Jeg bør understreke at på mange måter går likevel utviklingen i positiv retning. Det blir for eksempel stadig mer vanlig at foreldre avtaler delt omsorg ved samlivsbrudd. Lovgivningens mangler består i at den ikke demmer opp mot “verstingene” og i at den ikke nedfeller likestilling som prinsipp.

Les også:

Etter to år foreligger nå et høringsutkast fra Solveig Horne om endringer i barneloven. Lovforslaget skal “likestille foreldrene som omsorgspersoner”, “styrke foreldreansvaret” og “hindre samværssabotasje”. Høringsfristen gikk ut 1. oktober.

Foreldreansvaret skal nå legges til begge foreldre i fellesskap også der foreldrene ikke bor sammen når barnet blir født. Det er utvilsomt et skritt i retning likestilling. Men ved nærmere ettersyn gir forslaget begge foreldre del i foreldreansvaret fra fødselen bare dersom ingen av dem foretar seg noe.

Hvis en av dem “gjør innsigelse”, beholder den som barnet bor hos foreldreansvaret alene. I praksis betyr dette at mor bare behøver å skrive til folkeregistreret/skattekontoret at hun vil ha foreldreansvaret alene. Far må gå til retten dersom han vil endre på dette.

I spørsmålet om retten til å flytte innenlands med barnet velger departementet å fremlegge to ulike alternativer. Det ene er en videreutvikling av varslingsplikten som ble innført i 2010. Det innføres obligatorisk megling, men fortsatt uten sanksjoner, bortsett fra muligheten for å reise sak om omsorgen.

Men domstolene vil lett se bort fra flyttebeslutningen, slik det typisk gjøres i dag, uansett om denne i utgangspunktet ikke var til barnets beste, fordi flyttingen nå en gang er en etablert kjensgjerning.

Alternativ 2. legger beslutningsmyndigheten under foreldreansvaret. Hvis en forelder, oftest mor, uten hensyn til samværsforelder og barnets rett til samvær med hverandre, vil flytte langt av gårde med barnet, måtte hun da få retten med på å fradømme far foreldreansvaret. Dette er det en høy terskel for. Hvis statsråden mente alvor med å endre rettssituasjonen, burde hun entydig gått inn for denne løsningen.

Les også:

Det mest radikale er tilsynelatende forslaget om endring av reglene om bosted. Også her foreslås to alternativer, men her slik at departementet tydelig sier fra at det er det minst vidtgående man foretrekker. Om dette alternativ er bare å si at det ikke innebærer noen som helst endring av gjeldende rett.

I alternativ 2 innføres delt omsorg (delt fast bosted) som — i prinsippet - hovedregel. Men det er store begrensninger: Det forutsettes blant annet at barnet er over syv år og at foreldrene bor i nærheten av hverandre. Når barnet er under 7 år, skal altså eneforelderregimet bestå.

Og hvis bostedsforelder flytter med barnet vekk fra den andre, så - vips! - er hovedregelen om delt omsorg borte. Og fortsatt skal domstolen bare i særlige tilfeller kunne dømme delt fast bosted. Man savner en grunnleggende forståelse av delt omsorg som videreføring av den likestilte omsorgsplikt og -myndighet overfor barnet som gjelder under samlivet.

Departementet bruker mye plass på å drøfte nye tiltak mot samværshindring (samværssabotasje). Dette handler om menneskelige tragedier, men også om rettsvesenets evne til å gjennomføre de avgjørelser som treffes, og dermed om dets troverdighet og legitimitet.

Vi har tilfeller der høyesterettsdommer på samværsrett ignoreres av mor uten konsekvenser. Departementet påviser selv at tvangsmulkt er et lite effektivt virkemiddel. Forslaget om å overføre inndrivingen til Statens innkrevingssentral er OK, men vil bare bøte på noen av svakhetene. Å gripe inn mot barnebidraget er komplisert.

Les også:

Hvorfor ikke innføre en regel om at tvangsfullbyrding av samværsrett i ytterste fall kan skje i form av henting av barnet? Slik er det i alle andre nordiske land. Norge skiller seg for øvrig også ut ved ikke å ha straff for krenkelse av samværsretten. Initiativ til å endre dette burde kommet fra statsråden for barn og familier.

Effektive sanksjoner har den egenskap at de sjelden behøver å tas i bruk, de virker ved sin eksistens. Svake sanksjoner, derimot, har den egenskap at de oppmuntrer til å bryte reglene. “Verstingene” har lite å bekymre seg for i Hornes høringsutkast.