Vis raushet, Raja!

Jeg vil be Abid Q. Raja om ikke å fordømme og skyve ungdommer med uheldige holdninger fra seg, men holde døren oppe, så de finner veien tilbake.

  • Shoaib Sultan
  • Dialog

Abid Q. Raja, venstrepolitiker, og styreleder for tankesmien Minotenk, har gjennom dialogmøter, boken «Dialog: Om vold, undertrykkelse og ekstremisme», og et innlegg i BT 27.11. satt søkelys på ekstremisme og radikalisme i muslimske ungdomsmiljøer. Raja er engasjert, talefør og ikke redd for å skape debatt. Men i innlegget «Konservative muslimer er forstummet av ekstremistene» er han noe unyansert.

Rajas kritikk får her et for stort nedslagsfelt, hvilket verken er heldig for dem som blir rammet, eller for samfunnet som helhet. Her vil jeg vise til forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt, Thomas Hegghammer, som har advart mot å blande sammen politisk radikalisme og sosial konservatisme. Det er nettopp dette Raja gjør seg skyldig i, selv om han er oppmerksom på faren og prøver, prisverdig nok, å unngå dette.

Hets er uakseptabelt

En ting er viktig å slå fast: Sosial konservatisme er i seg selv ikke uproblematisk. Sosial konservatisme kan skape vansker, og bør gjerne problematiseres og debatteres. Dette blir ekstra viktig når den gir seg utslag i uheldige holdninger overfor andre som ikke tilhører ens egen gruppe. Det er elementer i denne debatten som gjør at det er mulig både å forstå og støtte Raja i hans reaksjon på blant annet hetsen han har blitt utsatt for på sosiale medier og fora på nettet fra en del ungdommer.

Raja mener at han selv tåler dette, men at andre som er enige med ham kan bli skremt. Jeg er ikke nødvendigvis uenig. Men kan slik hets og sjikane kunne kalles radikalisme eller ekstremisme? Det vil nok være vanskelig å argumentere for dette. Det er dessverre et trekk ved samfunnsdebatten generelt at terskelen for totalt uakseptable ytringer ser ut til å forsvinne.

Frihet til å velge

Men Raja er på villspor når han kaller ungdommer tilknyttet Islam Net for radikale. Det er selvsagt mulig å ha ulike meninger om tilpasning av religion til tid og sted. Det liberale prinsipp, som jeg tør anta at Raja kjenner godt, tilsier nettopp liberalitet i omgang med andres meninger. Jeg er uenig i en tilnærming til religion som fører til at en borger knapt kan fungere i samfunnet. Men uansett, ansvaret for å fungere i samfunnet hviler på den enkelte.

Det samme gjelder friheten til å velge en tilnærming verken Raja eller undertegnede behøver å like. Slike holdninger kan beskrives som konservative, pietistiske, eller arkaiske, men ikke radikale eller ekstremistiske.

Nei til vold

Samfunnet skal være ufravikelig når det gjelder å slå ned på bruk av vold eller ved trusler om bruk av vold. Raja gjør samfunnsdebatten en bjørnetjeneste når han direkte og indirekte slår ungdommer fra disse miljøene i hartkorn med folk som «kamuflerer vold mot kvinner, drap av frafalne muslimer og drap av annerledes tenkende og ytrende». Det er vanskelig å se at disse ungdommene kan beskyldes for at de «aksepterer vold, drap og hyller den slags». I det minste er ikke slike støtteerklæringer framført i norsk offentlighet.

Raja gjør et forsøk på å skille mellom konservative og radikale. Problemet er at sammenblandingen er så total at differensieringen kun blir teknisk. Hets og sjikane er en uting som både kan og bør slås ned på. Men å blande sammen personer som hetser og er ufine, med personer som hyller angrep og drap på mennesker, er ikke hensiktsmessig. En slik strategi skyver de konservative over i de radikales rekker. Det er feil, og ingen er vel tjent med det?

Tragisk debattutvikling

Dyrkingen av offermentalitet, med fokus kun på det negative, og å stenge seg ute fra samfunnet, er ikke positivt. Men gjennom sin retorikk er det en viss fare for at Raja bidrar til å fremme det han tilsynelatende ønsker å motvirke. «Frykten for ikke å ta debatten» er minst like lammende, og minst like uheldig og farlig som den «frykten for å ta debatten» som Raja problematiserer.

I frykten for å miste muligheten og for at «noe fatalt skal skje», kan vi ende opp med å skape det fatale. I medienes dekning av islam og muslimer er det ikke akkurat mangel på debatt om, og problematisering av, islam og muslimer. Tragisk nok er slike «debatter» som regel fulgt opp med en klage over at man ikke kan kritisere nettopp islam og muslimer.

Vantro eller ekstremist

Jeg synes at stempling er en dårlig strategi i samfunnsdebatten. Også på et rent religiøst grunnlag er stempling av personer som man er uenig med som henholdsvis «vantro» eller «ekstremister» feil. Men i debatten mellom Abid Raja og ungdommene fra Islam Net er det en enorm disproporsjonalitet i alder, erfaring og modenhet. Jeg vil be Raja utvise visdom og raushet, og treffe det samme modige valget som da han bestemte seg for å begynne med dialogmøtene. Ikke fordømme og skyve fra seg, men holde døren oppe så ungdommen finner veien tilbake.

Raja anklager disse ungdommene for å støtte konspirasjonsteorier om 11/9. Slike teorier er faktisk ganske utbredt i mange samfunnslag, inkludert USA, jf. filmer som «Loose Change». Det betyr ikke at konspirasjonsteorier er uproblematiske, men disse bør imøtegås med fakta, ikke med uthenging. Det er spesielt viktig når slike teorier ikke er fremmet av organisasjonen selv , men en invitert foredragsholder.

Det blir noe paradoksalt å fordømme andre for å bedrive kontroll gjennom «trusler om uthengning», når en selv kan anklages for det samme. Jeg mistenker ikke Raja for å gjøre det bevisst, men håper han greier å gi andre som er uenige med ham det samme spillerommet som han ønsker selv. Jeg håper også at vi gir unge mennesker friheten til å velge noe annet enn vi selv ønsker, så lenge de holder seg innenfor lovens rammer.

Hvor går veien videre?

Jeg vil til slutt bemerke det gode arbeidet som er gjort med «handlingsplan for å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme» som nylig ble lagt frem av statsministeren og justisministeren. Også i den planen blir viktigheten av å skille mellom radikalisme der vold og trusler er en del, og konservatisme og tanker vi ikke behøver å dele, men må tåle å høre i et åpent demokratisk samfunn understreket.

Dialog fordrer åpenhet og vilje til å lytte til andre deltakere. Raja har vist at han har klart dette tidligere, blant annet med å ha en åpen og dialogisk innstilling til ungdommer det var altfor lett å fordømme i kraftige ordelag. Jeg vil be ham fortsette å prøve.

Synspunkter? Si din mening.