Den religiøse retorikkens rekyleffekt

<b>Kronikk: </b> Vi trenger politikere som kompromissløst forklarer hvorfor en sekulær stat er det beste fundamentet for et multietnisk samfunn.

FEIL INNTRYKK: Erna Solberg siterte en muslimsk tekst under demonstrasjonen mot IS i august. Hun og andre politikere ønsker å vinne de troendes tillit, men kan skape inntrykk av at svarene på vår tids utfordringer ligger i såkalte hellige tekster, skriver Håvard Simensen. Torstein Boe

  • Håvard Simensen

En del av den «myke» kampen mot ekstremisme handler om å fremheve verdien av ytringsfrihet og folkestyre. Dette gjelder ikke minst i møte med religiøs fundamentalisme. En sekulær stat som er nøytral hva gjelder religion, gir de beste forutsetningene for utfoldelse for både troende og ikke-troende.

Europeiske og amerikanske politikere ønsker å vinne de troendes tillit. Noen ganger kan de folkevalgte vise til religiøse skrifter. Det kan ha den utilsiktede effekten at deres ordvalg skaper inntrykk av at svarene på vår tids utfordringer ligger i såkalte hellige tekster, ikke i rasjonell argumentasjon etterfulgt av frie valg.

Når ikke-muslimske politikere uttaler seg om hva den «rette forståelsen av islam» går ut på, har de beveget seg over på feil banehalvdel. Hykleriet er lett å gjennomskue. Konsekvensene kan like gjerne bli motsatt av hva intensjonene var.

Én av dem som fortjener kritikk er USAs president Barack Obama. Presidenten er kjent for å krydre sine taler med svulstige, religiøse vendinger.

Under et bønnemøte i Greenville, South Carolina, i 2007 sa at han at Guds ånd var til stede i oss alle, og når vi jobber sammen er det «ingen ting som kan stoppe oss, fordi det er Guds plan.» Obama ville at menigheten skulle «be for meg, for at jeg kan bli et instrument for Gud.»

I en tale i Kairo i juni 2009 viste den amerikanske presidenten til de ulike normene som «Koranen lærer oss». Han sa at «islam har båret kunnskapens lys» rundt i verden: «Islam har demonstrert, i ord og handlinger, muligheten for religiøs toleranse og likhet uavhengig av rase.»

Han ønsket at samarbeidet mellom «Amerika og islam» måtte baseres «på hva islam er, og ikke hva islam ikke er.» Obama ga inntrykk av at han visste hva islam egentlig var.

Obama sa i Kairo at vi må «jobbe mot den dagen når det hellige land, sentrum for tre store verdensreligioner, blir det fredens land som Gud har ment det skal være.» Han avsluttet med friske sitater fra Koranen, Toraen og Bibelen, som om disse bøkene og deres guder ikke på noe som helst vis skulle være i strid med hverandre.

Problemet er at religion er en vesentlig kilde til konflikt i verden i dag. En av episodene fra Koranen og hadithene, som Obama streifet innom i Kairo, var Isra. Denne historien forteller om en natt hvor Muhammed red på et fabeldyr.

Han skal ha flydd fra Mekka til Jerusalem. Der hadde han en bønneseanse med et par andre profeter, før han fløy videre opp til himmelen og møtte Allah, Abraham, Moses og Jesus. Denne nattflygingen er én årsak til at Jerusalem regnes som en hellig by innen islam.

En fin anekdote om religiøs harmoni, tenkte vel Obama. Men de monoteistiske religionene spriker i alle retninger, ikke minst hva gjelder byen Jerusalem. I jødedommen er det mange som mener Jerusalem tilhører de.

Verken Muhammed eller Jesus er profeter i jødedommen. De kristne ser på Jerusalem som en hellig by fordi Jesus ble korsfestet der. Kristendommen aksepterer ikke Muhammed som en profet.

Tvert imot hevder kristendommen at Jesus var Guds sønn. Dette avvises i Koranen. Jesus er bare én av flere profeter, mens Muhammed var den beste profeten.

For utenforstående virker det ikke som om religionene bidrar til fred. Selv internt i religionene er det motsetninger, slik vi kjenner fra de utallige kristne sektene som opp igjennom historien har røket i tottene på hverandre fordi de har vært uenige om bibeltolkninger.

Den manglende toleransen er komisk: I Betlehemskirken, kristendommens aller hellige sted, har det i julehøytiden brutt ut slagsmål mellom greskortodokse munker og armenske munker.

TV-bildene viste at de gjøv løs på hverandre med koster og knyttnever. Sikhene, som hevder de har et helt spesielt kall om å forene de religiøse retningene, opplever også indre strid. Tidligere i år brøt det ut sverdkamp mellom to ulike fraksjoner av sikhene i deres viktigste tempel i Amritsar.

Statsminister Erna Solberg fortjener ros for at hun på kort varsel valgte å stille opp på fellesmarkeringen mot ISIS. I sin appell foran Stortinget siterte hun en hadith, et utsagn tilskrevet Muhammed, om at de som ser noe ondt, må gjøre noe med det. Solbergs hadith inngår i al-Nawawis samling kalt Førti hadither, som faktisk består av 42 hadither.

I denne hadithsamlingen får leseren en del ulike råd. Dersom du for eksempel lurer på hva tegnet på endetiden er, så er det at «nakne, lutfattige sauegjetere konkurrerer om å bygge høye hus».

Muhammed siteres slik: «Jeg er blitt befalt å bekjempe folk helt til de bekjenner at det ikke er annen gud enn Allah og at Muhammed er Hans sendebud, og at de overholder salah og betaler zakah.»

I neste hadith heter det at «De som var før dere ble tilintetgjort kun på grunn av de mange spørsmål de stilte og at de var uenige med profetene deres.» I disse hadithene oppfordres det ikke til kritisk tenkning.

Solberg fremstår ikke som en spesielt troende person, men hun kan likevel streife innom temaet. I et intervju med VG rett etter valget i fjor, sa Erna Solberg at kristen kultur var et ekstremt godt moralsk veivisningsvalg for hvordan vi som mennesker burde opptre.

Hun fortalte om sitt forhold til bønn. Etter døden var det mange Solberg gledet seg til å møte, spesielt sin far. Hun håpet hennes avdøde far hadde fått med seg valgseieren, men la til at hun ikke visste hvor bevisst livet etter døden egentlig var.

Hva med å senke listen litt? Hva om vi i stedet konsentrerer oss om det bevisste livet før døden? Hvor kommer alt dette snakket om himmelen, hadither og bønn fra? Har statsministeren deltatt på prinsesse Märtha Louises alternativkurs?

Det at en statsminister gir uttrykk for å ta religionenes skråsikkerhet på alvor, kan gi feil signal. Bidrar religionene til fred? Oppmuntrer religionene til kritisk tenkning?

Både i skolen og i offentlig debatt er det behov for mer skepsis, ikke mindre. Religionene inngår i vår kultur, men det er en god del overtro som vi kan legge til side.

Mer en blomstrende retorikk om religiøs harmoni, trenger vi politikere som kompromissløst forklarer hvorfor en sekulær stat er det beste fundamentet for et multietnisk samfunn.

Hellige tekster kan ikke hjelpe oss med den oppgaven. De skaper splid mer enn de forener. Hev i stedet stemmen til forsvar for ytringsfrihet og folkestyre! La de troende markedsføre sine egne drømmer.