Da muslimene holdt pusten

Muslimene gråter for tragedien som har skjedd, sammen med sine norske landsmenn. Muslimer falt også på Utøya. Vi er sammen i sorgen.

APPELL: Senaid Kobilica (t.v.), leder for Islamsk Råd, holder appell under en markering mot terror arrangert av Islamsk Råd på Jernbanetorget i Oslo lørdag. SCANPIX

Tanja Brynlund Hassan

Fredag den 22. juli smalt det i Oslo. Begynnelsen på noe så grusomt at ingen i sin menneskelige forstand kunne forestille seg at det gikk an i vårt lille land.

På Facebook var muslimske statuser fulle av angst, forvirring og fortvilelse

Ennå visste ingen hva som hadde skjedd, men et iskaldt gufs bredte seg. Jeg kan si at jeg tror at alle våkne muslimer i hele Norges land, gamle nok til å skjønne hva som hadde skjedd, samlet holdt pusten. Syke, kvalme og svimle av sjokk og med en felles, inderlig bønn i hjertene, over og over igjen: Ikke la det være muslimer som står bak, Ya Allah, kjære Allmektige Gud, ikke la det være en muslim!

Vi så for oss alt vi hadde jobbet for, rase sammen. Tilliten, medborgerskapet, den gjensidige sympatien — om den enn var tynn. Alle mulige tanker raste gjennom samtlige hoder: Hvordan skal vi kunne leve her nå? Hva med våre barn, våre kolleger, våre naboer? Hvem er disse mørkemenn som nå har ødelagt våre liv?

Les også

[No available link text]

Les også

[No available link text]

I Oslo rømte muslimene innendørs. På Facebook var muslimske statuser fulle av angst, forvirring og fortvilelse. I gatene opplevde muslimer å bli banket opp av rasende mobb. Kvinner gråt og turde ikke gå ut, fordi de brukte hijab og kom til å bli sett. Reporterne på alle TV-kanaler gjentok seg selv over og over igjen, Al-Qaida?, Ansar al-Islam? Noe som helst som har med islam å gjøre?Etter hvert kom de fryktelige meldingene fra Utøya. Det ble klart at gjerningsmannen var en hvit, norsk-etnisk nordmann. Ennå turde man ikke å puste ut, selv om alle ikke-norsketniske muslimer var frikjent. Det finnes mange norske muslimer. Hva om han var en norsk konvertitt til islam?

Natten gikk. Dagen kom. Alle de fryktelige ødeleggelsene. Den forferdelige massakren på ungdommene på Utøya. Bildene som flimret over TV-skjermen. Kvalme, avsky og sorg. Men endelig kunne man gråte. Gråte av sorg og av lettelse. Sorg over det som hadde rammet landet vårt, og en usigelig lettelse for at gjerningsmannen ikke tilhørte islam. Han var kristen.

I etterkant tror jeg mange har måttet reflektere over sin umiddelbare reaksjon. Den umiddelbare mistanken mot muslimer. Det er trist, men også sunt, tror jeg.

Mange har uttrykt lettelse over at gjerningsmannen var norsk. Det hadde blitt for vanskelig om han ikke var det. Muslimer selv har måttet tenke. Flertallet av oss forventet også at en islamsk gruppe skulle stå bak bomben. Dette er hva media har gjort med oss. Dette er hva den amerikanske paranoiaen har spredt av holdninger, gjennom sine terrorlover, sine Hollywood-filmer og TV–serier, advarslene om snikislamisering, muslimene som den stygge ulven, den tikkende bomben.

Diskuter kronikken under: