KJETIL KORSNES

I dag er det 70 år siden bombingen av Laksevåg. Etter krigen var det naturlig å fremheve bombingen som både nødvendig og viktig for å få en hurtig slutt på krigen, noe både Kronprinsen og Kongen fortalte befolkningen da de besøkte Laksevåg i 1945. Skylden for elendigheten ble tildelt okkupantene og NS-styret.Dette var en forklaring som både var tydelig og oppklarende og er blitt stående som den offisielle historien. Andre oppfatninger ble ikke tolerert. Det var viktig å få etablere en forklaring som kunne trøste og gi mening i det meningsløse.

At det var britiske bombefly som forårsaket lidelsene, har gjort den vanskelig å akseptere. At så mange barn ble drept på Holen skole forsterket smerten og har gjort det enda verre å forstå.

Ikke rom for kritiske spørsmål

Dette var bombing som ga en uendelig stor smerte for så mange i Bergen. Derfor ble det ikke rom for å stille kritiske spørsmål i ettertid. Resultatet har vært gode kår for fremvekst av konspirasjonslignende fortellinger om hva som egentlig hendte.

Dette kom klarest til uttrykk i 2007 i Vibeke Løkkebergs roman «Allierte», som i stor grad bygger på de alternative oppfatningene til den offisielle historien om bombingen. Men hun tar også utgangspunkt i uttalelser gitt av Arnfinn Finne i Bergens Tidende, der han sier at han var satt i alarmberedskap.

Han visste at noe skulle skje, men ble overrasket da han så hva som skjedde. Dette tolker Løkkeberg inn i romanens rammer. Noen i Milorg visste hva som var i gjære, men gjorde ingenting utover å ta egne barn ut av Holen skole. Slike hentydninger gjorde sentrale Milorg-medlemmer rasende.

En ubehagelig sannhet

Det bortimot totale fraværet av historiske kilder i litteraturen rundt bombingen har vært vanskelig å forstå, for de finnes i stort monn i flere arkiver rundt om i verden. Det ser ut til at okkupasjonshistorikere ikke har vist noen særlig stor interesse for å belyse årsakssammenhengene, kanskje fordi en har fått de svarene som ansees nødvendig eller en ikke har ønsket å rippe opp i den vonde hendelsen?

Den etablerte historien gjentas av selv høyt profilerte skribenter og historikere

En tilsynelatende grei og akseptabel forklaring på hvorfor det skjedde har jo tross alt vært gitt. En form for ubehagelig sannhet det er best å la ligge. Den etablerte historien gjentas av selv høyt profilerte skribenter og historikere, som hos Jan Christensen og Arnfinn Moland i «Myter om krigen i Norge» fra 2011. De påstår at bombingen både var viktig og nødvendig for å forkorte krigen. Men igjen med fravær av dokumentasjon for sine konklusjoner. Når vi i dag ser hvilken mengde kilder som finnes, er det enda større grunn til å stille spørsmål om hvorfor ingen har brukt dette tidligere? Det er og blir helt uforståelig.

Overraskende funn

Dette var utgangspunktet for et bokprosjektet iverksatt i etterdønningen av debatten rundt Løkkebergs roman. Gjennom flere år ble det systematisk innsamlet og gjennomgått nytt kildemateriale fra mange ulike arkiv. Resultatet ble boken «Bombemål S/N 102 Bergen — De allierte bombeangrepene på Laksevåg i 1944 og 1945».

Et ganske overraskende funn var den kraftige interne motstanden mot å bombe ubåtbunkeren

Hva sier disse kildene oss? Et ganske overraskende funn var den kraftige interne motstanden mot å bombe ubåtbunkeren. Avgjørelsen om å bombe var et resultat av en lengre prosess med en tydelig intern maktkamp mellom ulike instanser i den allierte militærledelsen.

Det var den britiske marineledelsen (Admiralty) som presset gjennom bombing, men til store protester fra dem som ble satt til å gjøre jobben (RAF Bomber Command). Britenes egne analyser viste at det ikke var mulig å oppnå det som var hensikten med bombingen, å ødelegge ubåtbunkeren eller hindre at basen i Bergen kunne brukes som utgangspunkt for en ny tysk ubåtoffensiv.

Umulig å ødelegge bunkeren

Erfaringene fra bombingen av de tyske ubåtbasene rundt Biscaya-bukten tilsa at det var tilnærmet umulig å ødelegge dem, og langt mindre hindre ubåtene fra å bruke basene for operasjoner. Analysene konkluderte også med at det ikke var noen overhengende fare for at Norge skulle bli en viktig base for en ny ubåtoffensiv.

Det kommer klart frem i britiske dokumenter, og likevel presses det på for å få gjennomført bombing. Hvordan kunne dette skje? Det handlet i stor grad om hvordan en skulle prioritere bruken av bombeflyene, der systemet åpnet for diskusjon og påvirkning.

Dermed kunne en presse igjennom en beslutning om å bombe. Britiske dokumenter viser at de var klar over at bombingen av bunkeren på Laksevåg ikke var viktig i bekjempelsen av ubåttrusselen, en trussel som rett og slett ikke var til stede eller kom til å materialisere seg.

Sterk motstand

Derfor var det så sterk motstand mot å gjennomføre det. Det tyske ubåtvåpenet ble i realiteten knekket til havs i løpet av våren 1943 og klarte aldri å reise seg igjen. De nye ubåttypene som ble utviklet ble aldri en reell trussel, ettersom krigen var over før det var mulig å bruke dem i en ny ubåtoffensiv.

Ubåtbunkeren var og forble tilnærmet immun mot bombeangrep

Dette var godt kjent, fordi den allierte militærledelsen hadde gjennomgående god kunnskap om den tyske krigføringsevnen. I november 1944 ble det estimert at krigen ville være slutt 15. mai 1945. De bommet med en uke!

Det sier vel det meste, og viser hvor gode og treffsikre analysene var. Angrepene mot ubåtbunkeren medførte da heller ikke i noen nevneverdig reduksjon i antall ubåter eller i mindre aktivitet ut fra basen i tiden etterpå. Ubåtbunkeren var og forble tilnærmet immun mot bombeangrep.

Ingen visste noe på forhånd

Det omfattende kildematerialet levner ikke mange av de alternative historiene mye ære heller. Løkkeberg baserer sin roman på myter og antakelser. Det var ingen som ble informert om at bombeflyene skulle komme, det står svart på hvitt i kildene.

Svaret de fikk tilbake sier det meste: Det kom ikke på tale!

I en radiomelding sendt av agenter i Bergen etter den første bombingen ba de om å bli varslet på forhånd, men svaret de fikk tilbake sier det meste: Det kom ikke på tale!

Derfor er Løkkebergs påstand om varsling feil, men opphavet til den kan forklares, med en annen planlagt operasjon som skulle utføres mot Bergen. Den gjorde at norske agenter i området hadde kommunikasjon med britene gjennom mange radiomeldinger, men operasjon «Skylark» ble avlyst og aldri gjennomført.

Mytene må gravelegges

Den store mengden kilder har gjort det mulig å fortelle både detaljert og nøyaktig om bakgrunn, gjennomføring og effekt av bombeangrepene mot Bergen. Det som kommer frem står i sterk kontrast til både den etablerte og de alternative historiene, og tilsier at de mest kontroversielle mytene og påstandene må gravlegges for godt.

I lys av de mange beklagelser som den siste tiden er gitt til glemte ofre fra krigen, kan en spørre seg om det nå er på tide at britiske myndigheter gir en offisiell beklagelse til ofrene for bombingen? En bombing som var både nytteløs og meningsløs, selv i samtiden.