Mois metode

KRONIKK: Toril Moi er en tenker som nekter å klore på overflaten av fenomenene, men borer seg frem til grunnfjellet. Og hun har ingenting imot å kalle en skurk for en skurk, og en helt for en helt.

  • Christine Hamm

**Toril Moi har betydd mye** for Universitetet i Bergen. Etter å ha studert allmenn litteraturvitenskap og fransk språk og litteratur, var hun med på å etablere Senter for kvinne- og kjønnsforskning samme sted. Senere ble hun ansatt som professor II ved Institutt for lingvistikk og litteraturvitenskap. Hun er nå James B. Duke Professor of Literature and Romance Studies ved Duke University i USA, der hun også leder et senter for filosofi, kunsthistorie, teatervitenskap og litteratur (PAL). Når hun i dag fyller 60 år, kan vi feire henne som Norges internasjonalt mest kjente litteraturforsker.

De fleste som kjenner bøkene hennes her i landet, vil nok først og fremst omtale henne som feminist. I bøker som den nå klassiske Sexual/Textual Politics: Feminist Literary Theory (1985), biografien Simone de Beauvoir: The Making of an Intellectual Woman (1994) og essaysamlingen What Is A Woman? And other Essays (1999), avslører hun et brennende engasjement for kvinner og spørsmål knyttet til likestilling og seksualitet. Men i akademiske kretser er Moi også kjent for å være en skarp kritiker av ledende internasjonale feminister som Elaine Showalter og Judith Butler: Hun støtter ikke teorier som hun mener tvinger kvinner inn i grupper, eller teorier som fremmer kjønn som et diskursivt skapt fenomen. Med bakgrunn i Simone de Beauvoirs eksistensialistiske filosofi argumenterer Moi snarere for at kvinnekroppen er en situasjon som både muliggjør og begrenser den enkelte kvinnens prosjekter.

Men er det feminismen som er grunnen til at Moi er Norges mest kjente litteraturforsker i utlandet? Neppe. All erfaring tilsier at interessen for feminisme, og som konsekvens av det, for kvinnelitteratur og kvinnelige forfattere, ikke er den mest vellykkede strategien for å skape seg en internasjonal karriere. Nei, etter å ha slukt alle hennes akademiske publikasjoner helt siden jeg hadde henne som foreleser i 1995, er jeg overbevist om at suksessen hennes skriver seg fra en enestående evne til å ordlegge seg, til å få sagt viktige og kompliserte ting slik at alle forstår dem, ja, slik at alle har lyst å forstå dem. Sexual/Textual Politics, for eksempel, åpner med spørsmålet: «Who’s afraid of Virginia Woolf?», før den kaster seg ut i en diskusjon av feministiske analyser av Woolfs tekster. Hvorfor, spør Moi — med en enkel allusjon til barnereglen - skyr feminister Woolfs feministiske litteratur?

Mois skrivestil er først og fremst resultatet av utrettelig arbeid. Da Ibsens modernisme i den engelske versjonen vant MLAs (Modern Language Associations) pris for beste akademiske utgivelse i 2006, lå det i søppeldunken på Mois PC utallige varianter av manuskriptet. Men hvilke strategier har Moi for å lage gode akademiske tekster? Jeg vil her trekke frem fem punkter:

1) Formuler problem. Moi starter alltid med et tydelig formulert problem, eller en påstand som setter tanker i gang. «Simone de Beauvoir is the emblematic intellectual woman of the twentieth century», heter det i åpningen til biografien om Beauvoir. Fra den første linjen av vet leseren hva teksten dreier seg om (her: å finne ut hvordan Beauvoir ble til en intellektuell kvinne).

2) Personlig erfarte Problemstillingene Moi drøfter beskriver hun som personlig erfarte. Moi forteller gjerne hvordan hun snublet over problemet hun skal gå i kast med, og hvordan hun har tenkt å løse det. Hun lager, slik Elin Havelin Rekdal beskriver det i avhandlingen hun har skrevet om Mois akademiske prosa, en «forskerfortelling», der hun lar leseren delta i forskningsprosessen. Fortellingen i Ibsens modernisme, for eksempel, starter med at det var erfaringene Moi gjorde i samtaler om Ibsen og hans stykker som motiverte prosjektet. Boken ble skrevet fordi Moi var fortvilet over å måtte se at Ibsen - i utlandet - ikke hadde fått den statusen som hun mente at han burde ha fått.

3) Intriger Moi skaper alltid en intrige. Hennes akademiske utgivelser ligner skjønnlitteratur i det at de har et gjennomstrukturert plot, en klar handling: I Sexual/Textual Politics viser Moi først hvordan angloamerikansk feminisme kommer til kort overfor skjønnlitteraturen fordi den implisitt viderefører en romantisk modell om forfatterintensjon. Deretter argumenterer hun for teorier som kommer det splittede subjektet i møte, og finner dem blant feministiske (og psykoanalytisk inspirerte) litteraturforskere som Julia Kristeva og Luce Irigaray. Utviklingen av argumentene i hennes akademiske utgivelser er ofte like spennende å følge som en god kriminalroman!

4) Dramaturgi Moi skyr ikke strategier hentet fra triviallitteraturen, ikke engang i akademiske utgivelser. Hun har ingenting imot å kalle en skurk for en skurk, og en helt for en helt. I det lange essayet om kjønn og kropp i feministisk teori, er filosofen Judith Butler skurken, fordi hennes syn på kjønn som skapt av diskurser, ifølge Moi, er like deterministisk og gjennomsyrende som biologens syn på kroppen var omkring 1900. Simone de Beauvoir er helten, fordi hennes eksistensialisme frigjør oss fra deterministiske perspektiv på kvinner, alt i alt.

5) Går i dybden Moi er en tenker som nekter å klore på overflaten av fenomenene, men borer seg frem til grunnfjellet, til filosofien og teorien. Men til tross for denne lokkelsen til teorien og filosofien, lar hun seg aldri styre av teori alene, og derfor er tekstene hennes ikke belastet med vanskelige begreper. Tvert imot: I utgivelser som Hva er en kvinne? advarer Moi uttrykkelig mot teoretiske: mot troen på at den «rette teorien» garanterer for rett resultat.

Troen på teorien er med andre ord ikke styrende for Mois skrifter, heller ikke på feministisk teori. Skrivestilen hennes blir snarere til takket være troen på språket, på at det er mulig å forstå verden og å gjøre seg forstått hos andre, takket være de kriteriene som dagligspråket gir oss.

Filosofisk sett legitimerer Moi denne troen med Ludwig Wittgenstein, J.L. Austin og Stanley Cavell, men rent praktisk tvinges troen på dagligspråket frem av Mois interesse for andre mennesker og deres tanker og følelser. Språket krever vår oppmerksomhet, fordi det gir oss mulighet til å forholde oss til verden og til andre rundt oss, enda vi kan bli misforstått. Derfor må vi gjøre alt vi kan for å ordlegge oss klart og presist, og på en slik måte at andre kan ha gleden av å følge argumentene våre.

Møt Toril Moi på Litteraturhuset i kveld, i samtale med Hilde Sandvik