- På tide å snakke med barna om skremmeklovner

Ikke overlat barna til egne tanker og fantasier. Snakk med dem om skremmende klovner. Psykologene Magne Raundalen og Atle Dyregrov har flere råd til foreldre om klovnefrykt.

Publisert:

SKREMMENDE: Illustrasjonsfoto av person utkledd som klovn skremmer tilfeldige mennesker. Vidar Ruud, NTB scanpix

  • Atle Dyregrov
  • Magne Raundalen

Masker og utkledning har tiltrukket og skremt barn i uminnelige tider, sikkert voksne også. Nokså regelmessig får vi høre om små barn som er blitt skremt av julenissen.

Dette bør du vite om skremmeklovner

I det siste har vi opplevd det nesten absurde at mens politikerne snakker om forbud mot hijab med argumentet at man føler seg utrygg med en person man skal forholde seg til uten å se ansiktet, er barna våre skremt av maskerte klovner fordi de kan være farlige. Vi må passe oss fordi vi får ikke vite hvem de er. Og det finnes ingen metode til å skille mellom onde, farlige og gode snille som bare vil at vi skal ha det gøy.

Det er på tide å snakke med barna om dette. Ikke minst når Halloween-kledde ringer på, malt og maskert for å leke skremmende. Spesielt viktig er våken voksenhjelp når rene fryktepidemier kan spre seg via medier i barnesystemet uten vårt vitende.

«Snakkis» blant barna

Blant skolebarn er klovnene en «snakkis». Nå har det vært flere skremmende episoder med klovner i Norge. På internett har barna fått med seg at noen er drept av «klovner» i USA.

Les også

Så skremt av «klovner» med balltre og kniv at de ble holdt hjemme fra skolen

Sammen i gruppe kan frykten og fantasiene blomstre. Barn får med seg at personer i klovnedrakter opptrer truende, og samtalen kan gå livlig og skru opp frykt og fantasier dem imellom. De fleste barn blir ikke så redde at det går ut over hverdagen, men det er nå et fenomen som foreldre og lærere må snakke med barn om.

De første tegnene hos barn på at vi må ta tak i dette, er endringer i væremåte, fremtoning og generelt angst- og fryktnivå. Det merkes på uvanlige skiftninger mellom å bli stille, tause og tilbaketrukne, avløst av uvanlig rastløshet, irritasjon og sinne. Og ikke minst om de begynner å slite med å få sove eller på annen måte endrer sine søvnvaner.

Foreldre må møte barnas frykt

Barn åpner seg gradvis opp for hva som skjer i omverden oppover i skolealderen. Fra fantasifigurer som monstre og spøkelser tar virkelige personer og farer plassen i frykthierarkiet. Da er det viktig at voksne møter barnas frykt på hjemmebane, er forsiktig utspørrende og lyttende til hvordan ungene påvirkes av dette.

Det er viktig å fremheve at mange barn, selv om de kan bli både forskrekket og redde over det de hører, vanligvis roer seg fort igjen med god voksen assistanse. Barn er også svært ulike, og mange trenger ikke store doser med voksensamtale om klovner. Er barnet akkurat som før, er ikke «klovnene» noe de daglig skal forholde seg til.

Klovnefrykt ikke uvanlig

Men fordi dette er et fenomen som sprer seg fort gjennom samtale og internett, vi voksne ha "antennene" på. Barn kan unngå å fortelle eller tilsynelatende virke ubekymret fordi de ikke vil plage foreldrene, eller er redd for at de ikke skal bli forstått om de er redd for klovner.

Det spesielle her er at frykten forbindes med noe som før har hatt en positiv betydning for barna, og som er knyttet til lek og moro. Når Halloween også snart står for døren, er det all grunn til at foreldre går eventuell frykt hos barna i møte.

Frykt for klovner er ikke et nytt fenomen. Coulrofobi er betegnelsen på en irrasjonell og overdrevet frykt for klovner, som ikke er uvanlig blant barn. Frykten kan oppstå som følge av en dårlig opplevelse med en klovn, eller at barna har blitt redde etter en spesiell fremstilling av en klovn på film, media eller i en bok.

Tilpass samtalen til barnets alder

En samtale med barn må være tilpasset deres alder og forstand. Ofte undervurderer vi hva barn kan forstå, fordi de stiller oss spørsmål som avspeiler hvor lite de vet. Uten fakta og kunnskap blir forståelsen liten. Overlatt til seg selv eller i samtaler med jevnaldrende kan misforståelser, rykter, frykt og fantasier ofte råde grunnen alene.

Selv om vi tror dette er et fenomen som først og fremst vil påvirke skolebarn, skal vi være oppmerksomme på førskolebarna og hva de kan få med seg, enten fordi de har hørt eldre søsken eller foreldre snakke om dette, eller de har hørt Supernytt eller fått med seg dette fra nyhetene.

En samtale med barn skal dempe unødig uro og angst for at de skal oppleve å bli angrepet av «klovner». Som regel er det ikke nok å si at vi voksne ikke er redde, selv om det er viktig å understreke. Dersom barn er urolige, kan de trenge mer nærhet og gode samtaler med foreldre.

Ikke sjelden snakker barn mest når de sitter i bilen og slipper direkte blikk, eller når de legger seg. I leggesituasjonen er det lett å gi litt ekstra oppmerksomhet og fysisk nærhet.

Vær rolig i samtalen

I en samtale kan foreldre forsiktig spørre om de har snakket om dette med klassekamerater eller venner, og ta samtalen derfra. Barna vil sannsynligvis si ja, og da kan de spørres om hva som ble sagt, og hva de tenker om det de har hørt. Da kan en som forelder få forståelse for hva de engster seg for, og om det de har hørt er korrekt eller basert på feiloppfattelser og ryktespredning. Så kan foreldre komme med fakta.

Flere av barna har helt sikkert hørt at noen som er drept i USA. Der skjer det mange drap hvert år. I USA skjer det ting som nesten aldri skjer i Norge. Det er ingen klovner i Norge som har skadet barn eller voksne, men det er noen som har kledd seg i klovnedrakt for å skremme.

Si samtidig at det finnes sykehusklovner som hjelper barn på sykehus, og som gjør det lettere for dem som er syke. Snakk også med dem om at når barn er sammen i grupper, kan de gjøre hverandres redsel verre ved å dele historier hvor fantasi og frykt blandes inn. Det kan også skje ved at historier deles på Facebook eller andre apper. Slik kan rykter spre seg fort, uten at de behøver å være sanne.

Som foreldre er det viktig å være rolig i samtalen og diskusjonen. Ikke bagatelliser det barnet er redd for, men møt det med åpen, nøktern og direkte informasjon.

Flere råd

  1. Be barna komme til deg hvis de hører noe mer om klovner som gjør de redde.
  2. Si at de skal ikke være redde for å bry deg og tenke at de «pysete» om de blir redde.
  3. Om det skjer noe nytt som omtales i media, ta dette tidlig opp med dem slik at det ikke er samtalene med venner som får bestemme oppfatningen av nyhetene
  4. Si at du overhodet ikke tror at noen klovner vil angripe dem, men at du likevel vil at de skal ha en plan for hva de skal gjøre om det de frykter skulle skje. Om de har en plan trenger de bare tenke på den av og til, og ellers unngå å tenke på bekymringene (jf. neste punkt).
  5. Planen kan være: Ta med en gang kontakt med en voksen. Ring på første og nærmeste dør, eller løp bort til en voksen som de kan fortelle det til. Om de har mobiltelefon kan de ringe hjem. Ikke forsøk å ta bilde av klovnene som det første de gjør, bare om de er på trygg avstand.
  6. Gjør dem oppmerksomme på at de kan bli mer redde når de er sammen i en gruppe, fordi stemningen lett smitter. Om de vet at de lett blir redde, er det best å holde seg unna disse samtalene.
  7. Si at nå som det nærmer seg Halloween, har flere butikker sagt at de ikke vil selge klovneutstyr, og at dere heller ikke vil at de skal bruke noe som minner om klovner om de kler seg ut.

Sett av fast tid til bekymringer

Har du et barn som bekymrer seg mye, så kan de benytte en bekymringsmetode for å få bekymringene under kontroll. Be dem om å sette av en fast tid til bekymringene (inntil de har bedre kontroll). Ikke mer enn ti til femten minutter. Legg denne tiden til etter at de er kommet fra skolen og har gjort eventuelle lekser. Her kan de tenke på bekymringene så mye de vil.

I bekymringstiden kan de skrive ned på et ark det som taler for og mot at det som de bekymrer seg for, skal skje. Utenom bekymringstiden skal de møte bekymringstankene på samme måte hver gang: Si til seg selv at «ja, nå begynner jeg å bekymre meg, men det skal jeg gjøre i bekymringstiden min». Så gjør de noe annet, men om bekymringstanken kommer opp igjen, er det på’an igjen: «Ja, nå begynner jeg å bekymre ...»

Når de gjør dette gang på gang, vil hjernen automatisere tanken, og den når ikke frem til bevisstheten. Slik er det med alt vi gjør ofte.

De av dere som leser dette som lærere, har erfaring med å snakke med barn om vanskelige ting. Den erfaringen kan dere bruke i denne situasjonen. Fordi barn nå er så opptatt av dette, så vil vi anbefale at dere tar opp klovnefenomenet i samtale med elevene.

Publisert: