Den 10. desember mottar Den tunisiske kvartetten for nasjonal­ dialog Nobels fredspris for «dens avgjørende bidrag til byggingen av et plura­listisk demokrati i Tunisia i kjølvannet av jasminrevolusjonen i 2011».

Det kan virke som kronen på det eneste vellykkede demokratiseringsverket i den arabiske verden. På bakgrunn av nobelkomiteens rosende ord kunne vi kanskje vente at tunisierne er stolte over å ha vunnet prisen. Men er det slik?

Teije Hidde Donker

«Jeg synes det er flott at landet vårt vant fredsprisen, særlig som eksempel for andre rundt oss. Se på Libya, Syria, Egypt: Vi kan i det minste løse problemene våre gjennom forhandling», sier den 32 år gamle ingeniøren Muhannad mens han drikker kaffe på Bourguiba-avenyen i sentrum av Tunis. Men, «saken er , de fortjener den ikke. Personlig mener jeg at ingen i Tunisia gjør det.» Muhannad er ikke alene: Dette er et syn mange deler. Hvorfor skulle ikke Kvartetten, eller noen andre i Tunisia, fortjene fredsprisen? To grunner nevnes ofte. For det første at Kvartetten verken var nøytral eller uegennyttig. Fagforeningen UGTT, den sterkeste aktøren i Kvartetten, har dominert fagbevegelsen i landet i mer enn et halvt århundre. Det er ikke bare en fag­forening, men også en av landets mektigste politiske aktører.

Det er allment akseptert at Kvartetten var en hovedaktør i overgangen fra troikaen til en teknokratisk regjering. Troikaen, en trepartiregjering bestående av det islamistiske Ennahda, sentrumspartiet CPR og venstrepartiet Ettakatol, var lammet av interne samarbeidsproblemer. Den var også stadig mer utfordret av en koalisjon av venstregrupperinger, tid­ligere politiske eliter og næringslivsgrupper som gikk sammen i det nye partiet Nidaa Tounis.

I månedene før overgangen skjedde var Tunisia preget av intens politisk polarisering. I den prosessen oppfattet mange tunisiere Kvartetten, ikke som en nøytral megler, men som en aktør med egne, spesifikke politiske interesser. Det betyr at Kvartettens handlinger, med rette eller urette, ble tolket som del av et politisk prosjekt og ikke som innrettet mot å oppnå det som var til felles beste for Tunisia.­ Organisasjonene i Kvartetten søkte å sikre sine egne, fremtidige posisjoner.

Muhannad: «Kvartetten var fra starten av en uttalt fiende av trepartiregjeringen. Hadde situasjonen vært som i Egypt, ville hele trepartiregjeringen endt opp i fengsel. Men Tunisia var splittet mellom ulike grupper og Kvartetten hadde ikke nok støtte til å få det til. I stedet fremsto Kvartetten som meglere i en strategi der målet var å tøyle trepartiregjeringens makt.»

For det andre: Kvartettens meglerrolle beredte grunnen for en svekkelse av demokratiseringsprosessen­ i Tunisia. Kvartetten førte sammen representantene for to av de mektigste politiske blokkene for å utmeisle detaljene for en teknokratisk regjering: Rashed Ghanouchi, leder i det islamistiske Ennahda-partiet, og Beji Caid Essebsi, leder for alliansen Nidaa Tounis.

Ingen av dem var folkevalgt til parlamentet og ingen av dem hadde noe politisk verv. Den teknokratiske regjeringen ble ikke til som et resultat av en pluralistiske politisk prosess. Den ble skapt som resultat av en forhandlingsprosess mellom to av landets største politiske grupperinger. Bør en gruppe som har handlet direkte udemokratiske få Nobels fredspris?

Selv om det som er sagt ovenfor er en riktig beskrivelse, kan man også si at hensikten helliger middelet. Meglingsprosessen­, ­­påtvunget og ledet av Kvartetten, var til beste for Tunisia. Eller?

I realiteten førte meglingsprosessen til en politisk situasjon der forhandlinger i det skjulte foretrekkes fremfor åpen politisk diskusjon. Den førte til en ny, stabil politisk arena med et fastlagt antall aktører der Ennahda, Nidaa Tounis og UGTT er de viktigste. Prosessen endte med at et levende, men polarisert, pluralistisk demokratisk system ble undertrykket.

Resultatet er klart: Som representanter for de to politiske hovedpolene delte Ennahda og Nidaa Tounis de fleste parlamentssetene mellom seg ved valget i oktober 2014. En storkoalisjon mellom de to partiene ble så dannet. De to mektigste menn i tunisisk politikk ble så bli enige om en avtale om landets fremtid: Caid Essebsi ble valgt til president. Ghannouchi kunne fortsette som det moderate politiske islams leder. Essebsi og Ghannouchi sitter fortsatt som partiledere.

Resultatet er en politisk situasjon uten reell opposisjon. De fleste på venstre­siden, fra næringslivselitene og politikere som var knyttet til tidligere president og sterke mann Ben Ali, er aktive under Nidaa Tounis-paraplyen. Ennahda forholder seg for det meste rolig og godtar det som bestemmes i frykt for å miste formelle politiske posisjoner og den sikker­het disse gir mot en utvikling tilbake til statlig undertrykkelse. Fagforenings­arbeidet domineres av UGTT. Det hjelper heller ikke at de øvrige medlemmene i kvartetten oppfattes som en papirtiger (menneskerettsorganisasjonen LTDH) eller som representant for det forrige regimets interesser (arbeidsgiverorganisasjonen UTICA).

I mangel av en aktiv politisk opposisjon dukker gamle problemer opp igjen. Det sosiale engasjement er fragmentert og er nærmest døende. Pressen, som var så fri og som ga så tydelig uttrykk for meninger, har endt opp som farlig tilfreds. Korrupsjon har dukket opp igjen og politibrutalitet er på vei tilbake. Som om ikke dette var nok, har terroraksjoner ført til at sikkerhetsapparatet undertrykker­ uavhengige aktivister og religiøse grupper med henvisning til lovgivning for bekjempelse av terrorisme. I denne situasjonen vil mange tunisiere hevde at en revolusjon aldri fant sted.

Sonia, en sekulær ung kvinne med høyere­ utdannelse, svarer slik på spørsmålet om fredsprisen er fortjent: «Det spørs. Om den er for juli 2013 og for grunnene til at Kvartetten ble dannet, så ja. Da er prisen god og gir håp. Prisen reflekterer da tunisiernes innstilling til fredelig fremsettelse av krav om rettigheter og press mot regjeringen.» Men om prisen er til Kvartetten og slik den endte opp med å handle så «ville det bety at vi fikk prisen bare fordi vi er det eneste arabiskelandet som ikke endte opp med krig etter opprørene i 2011». Bortsett fra det oppnådde Kvartetten lite. «Litt trist, ikke sant?»