Fra jord og fjord til bord

Vi må forberede oss på store omstillinger i måten vi produserer, transporterer og konsumerer maten vår på.

I september møtes FNs generalforsamling i New York for å enes om nye bærekraftsmål.Populasjonsvekst, økt velstand og endrede forbruksmønstre gjør at vi må doble matproduksjonen innen 2050. Dette i en tid der produktive jordområder stadig blir nedbygget på grunn av økende urbanisering, og fiskeressursene mer eller mindre allerede er utnyttet. Vi er nå 7,3 milliarder mennesker, i 2050 vil vi kanskje være 9-11 milliarder. I dag sulter én milliard mennesker, og ytterligere to milliarder lider av feilernæring.

Det finnes to hovedsynspunkter på hvordan vi skal imøtegå denne utfordringen:

1) Økomodernisme: Fremme urbanisering i kompakte megabyer, få folk «ut av» naturen, satse på atomkraft og ny teknologi for å løse det voksende energibehovet. Hjelpe arter å flytte til nye områder pga. klimaendringer (assistert migrasjon) og til å flytte tilbake til habitater der de en gang var («re-wilding»). Satsing på genmodifisert og intensivert landbruk for å imøtegå økende matetterspørsel.

2) Bærekraftig intensivering: Satse på sosialøkologiske systemer, der naturen og mennesket spiller på lag. Styrke småskalalandbruk (særlig i sør), hagebruk og økolandbruk. Redusere bruk av sprøytemidler og kunstgjødsel, reduserekjøttproduksjon og opprettholde ekstensivt drevne utmarksarealer.

Les også:

Hvem brødfør verden? Er det slik vi lærte på skolen, at det er svære korn— og maisåkre i USA og drivhusene i Spania som gjør jobben? Bildet er nok mer nyansert.

Opp til 75 prosent av menneskeheten føs av mat produsert av småskalabønder. I den nordlige delen av verden blir i stor grad maten produsert av store, industrielle landbrukssystemer, men det er ikke her brorparten av folk bor.

I Norge er vi fem millioner, i India er de 1,3 milliarder. Den globale folkeveksten på to-tre milliarder vil i all hovedsak også komme i sør. FN har kommet med nok en rapport som understreker den viktige rollen småskala-landbruk har for å fø verden, tross USAs press for å øke andelen av kjemikalie- og bedriftsdominert landbruk, og mer bruk av genmodifiserte avlinger og monokulturer.

FN definerer matsikkerhet som «tilgang til nok mat, trygg mat og næringsrik mat, for å kunne leve et aktivt og sunt liv». FN argumenterer for at vi trenger å returnere til, og videreutvikle, mer bærekraftige økologiske systemer. Hva er så småskala-landbruk? Det finnes ingen klar definisjon, men begrepet brukes oftest om dem som driver produksjon i liten skala, dvs. på arealer på to hektar eller mindre. Disse gårdene er som regel drevet av familier som er helt avhengige av det de kan høste.

Les også:

Hvem skal fø oss i fremtiden? Global sikkerhet avhenger av stabile matvarepriser, og ikke slik situasjonen er i dag med både stigende priser og prisspekulasjoner.

Med bakgrunn i sammenhengen mellom global sikkerhet og matsikkerhet, maner FN til «økologisk intensifiering». Globale handelsavtaler må omformes slik at de blir en del av en bærekraftig utvikling for alle. Dette er dessverre det motsatte av hva internasjonale megahandelsavtaler som for eksempel Trans Pacific Partnership (TPP) og U.S.-EU Trade and Investment Partnership (TTIP) prøver å oppnå.

De jobber primært for å sikre og styrke grepet til multinasjonale bedrifter og finansinstitusjoner i den globale økonomien. I fremtiden trengs altså store forandringer i mat-, jordbruk— og handelssystemene våre. Småskala-landbruk og økolandbruk kan være veien å gå for å fø folkerike deler av verden. Vi må også utvikle produksjonssystem som nyttiggjør vann og nitrogen bedre og som forbruker mindre sprøytemidler. Vi må altså utnytte mangfoldet i landbrukssystemene, som vi har brukt de siste 10.000 årene på å utvikle, som fundament for videre utvikling, både «her» og «der».

Noe av utfordringen «her», i dagens matsystem, er å redusere avfallet fra konsumentene, altså oss. Vi kaster 30-50 prosent av all mat som blir produsert.

Årsakene til svinnet er svært ulike i utviklingsland og i industriland. I nord kaster forbrukere, butikker og restauranter mat. I sør går maten til spille på veien fra bonden til markedet.

Les også:

I Frankrike har Arash Derambarsh tatt initiativ til en ny lovgivning som forbyr supermarkeder å kaste eller forgifte mat som nærmer seg utgått-dato. Han sier «mat er basisen for liv, og en elementær faktor for vår eksistens. Det er skandaløst og forkastelig at mat kastes så lenge hjemløse, fattige og arbeidsledige går sultne».

Vi kan også spise mer klimavennlig mat, og redusere kjøttspising. Vi har med andre ord et stort forbedringspotensial, men trenger nye løsninger. Vi kan ikke bare satse på at kommende generasjoner skal komme opp med disse, men må begynne nå med tiltak som reduserer matsvinn.

Vi kan begynne hjemme. Det er enkelt: kast mindre mat. Men vi trenger også endringer i matvarehandelen for å redusere svinn «der» — nye systemer som fanger opp etterspørsel bedre og dermed kan redusere svinn.

Nær fire prosent av norsk bistand gikk i fjor til bilateral støtte for å øke matsikkerhet. Det tilsvarer 1,2 milliarder av totalt 31,7 milliarder norske bistandskroner. Styrking av kvinners rettigheter kan ha stor innvirkning på avlingene til kvinnelige småbønder i utviklingsland, faktisk så mye som 20-30 prosent, ifølge FNs organisasjon for ernæring og landbruk.

Dette er viktig når vi vet at 60-80 prosent av maten som spises i Afrika produseres av kvinnelige småbrukere. Norge støtter utvikling og spredning av metoder og teknologi som kan gi høyere avlinger og samtidig være mer robuste mot klimaendringer. Vi bør altså satse enda mer på denne typen bistand.

Les også:

FNs nye bærekraftsmål vektlegger bærekraftig utvikling, likestilling, og utrydding av ekstrem fattigdom og sult. Det nye med disse er at de koples mot grunnleggende premisser for bærekraftig utvikling, nemlig klima og miljø. For at landbruket skal ha tilstrekkelig evne til å tilpasse seg endrede vekstforhold som følge av endringer i klima, vil f.eks. utvikling av nye typer kulturplanter bli stadig viktigere. Å ivareta biologisk mangfold blir derfor avgjørende for å garantere matsikkerhet.

Løsningen må bli litt Ole Brumm-aktig: «Ja takk, begge deler». Vi trenger nemlig et mangfold av tilnærminger — det finnes ingen «one size fits all»-løsning, ei heller en teknologisk vidunderløsning som vil fikse alt engang i fremtiden.

Det vi vet med sikkerhet er at vi må forberede oss på store omstillinger i måten vi produserer, transporterer og konsumerer maten vår på. I kjølvannet av Gunhild Stordalens mye omtalte Eat-konferanse må vi fortsette arbeidet med å rette fokus mot dette viktige temaet: Maten vi velger å produsere og spise avgjør i stor grad verdens fremtidige miljø - dette må vi ta på alvor nå. Hva er vel et mer felles prosjekt enn mat?