Å hindre at skaden skjer

Det er ikke alle som vil sine medmennesker godt, men politiet kan ikke være over alt hele tiden.

Publisert Publisert

VANSKELIG: I mange voldtektssaker er dessverre bevisbildet svært uklart og mangelfullt av ulike årsaker. Da kommer ikke politiet videre for å samle bevis uansett teknologi og kompetanse, skriver kronikkforfatterne. Arkivfoto: Eirik Brekke

  • Politistasjonssjef Bergen Sør
  • Morten Ørn
  • Fung. Politimester Hordaland
  • John Reidar Nilsen

John Reidar Nilsen

Morten Ørn

Politiet i Hordaland ønsker ikke å innskrenke bevegelsesfriheten eller livskvaliteten til potensielle voldtektsoffer eller potensielle offer for andre lovbrudd. Likevel ser vi daglig at det ikke er alle som vil sine medmennesker godt, og at vi dessverre ikke kan være over alt hele tiden.I et forebyggende perspektiv mener vi derfor det er viktig å informere om hvordan folk kan redusere sårbarheten sin. Hvis overgrepet likevel skjer, er intensjonen vår å stille gjerningspersonen til ansvar og ivareta offeret på best mulig måte. Men da handler vi i straffesaksperspektivet. Da har skaden allerede skjedd, og tiden for å beskytte offeret mot overgrep er forbi.

Hanne Beth Takvam-Borge og Anette Basso fra Feministisk Initiativ Bergen/Hordaland har et innlegg i Bergens Tidende 5. august 2015 med overskriften «Kjære politi, beskytt oss!». Der ber de blant annet politiet i Hordaland ta et oppgjør med egne holdninger og krever svar på hvilke holdninger som er representative hos oss.

Les også:

Les også

«Kjære politi, beskytt oss!»

Politiet i Hordaland er helt klar på at det alltid er overgriperen som er ansvarlig og ikke offeret. Takvam-Borge og Basso bruker en uttalelse fra politioverbetjent Bente Liland som eksempel på at det er offeret som er ansvarlig, og som skal representere bestemte holdninger. Dette krever en avklaring av perspektiver. Uttalelsen fra Liland er referert slik: «Man må ikke sette seg i en tilstand som gjør en sårbar for å bli utsatt for overgrep», og er for øvrig tatt ut av sin sammenheng.

Utsagnet uttrykker de beste intensjoner om å beskytte nettopp slik Takvam-Borge og Basso ber om, og ikke å klandre eller legge ansvaret på offeret fremfor overgriperen. Liland arbeider som ungdomsforebygger, og hennes perspektiv er å arbeide for trygge oppvekstvilkår. De forsøker å hjelpe utsatte barn og unge ut av en negativ utvikling ved hjelp av tverrfaglig og tverretatlig samarbeid. De vil bidra til å forberede barn og ungdom til en god og meningsfull deltakelse i sosiale sammenhenger og samfunnslivet.

I et forebyggende perspektiv mener vi det er viktig å informere om hvordan folk kan redusere sårbarheten sin.

Forebyggingsperspektivet handler dels om å sette barn og ungdom i stand til å redusere egen risiko— og sårbarhet på ulike arenaer i livet. Det forebyggende perspektivet har i tillegg sterk vekt på å informere om konsekvensene av å begå lovbrudd, ansvarliggjøring og er rettet mot å redusere tilbøyeligheten til å begå kriminalitet. Det forebyggende arbeidet skjer altså på flere fronter. En for å redusere risiko og sårbarhet, og en for å redusere kriminell tilbøyelighet. Formålet er å skape flere barrierer mot kriminalitet.

I politiloven § 1, 2. ledd nevnes politiets forebyggende oppgaver først og som den viktigste oppgaven. Deretter kommer den håndhevende og hjelpende virksomheten. Men forebyggingsperspektivet har elementer i seg som kan gjøre det totalitært og tyngende. I et liberalt demokrati som det norske er vi skeptisk til økte kontroll- og reguleringsregimer med massiv kameraovervåking, stengsler, økt adgangskontroll og andre bevegelsesregulerende tiltak, og til intensive holdningskampanjer med økt ansvarliggjøring av potensielle offer for å redusere deres sårbarhet. Det gjør det forebyggende arbeidet svært krevende. Spørsmålet er hva som er beskyttelse, og når beskyttelsen går over til å bli tyngende.

Les også:

Les også

«Hun flørtet på festen»

Når politiets ungdomsforebyggere forsøker å skape flere barrierer mot blant annet voldtekt, er vi klar over at noen kan oppfatte dette tyngende. Vi mener likevel at det er viktig å informere potensielle offer om risiko— og sårbarhetsfaktorer vi har faktakunnskap om, og informere og bevisstgjøre om hvordan det er mulig å redusere egen sårbarhet.

I samtidens diskusjon om voldtekt er begrepene «redusere sårbarhet», «ansvarliggjøre» og «klandre» flytende fordi de ikke settes i perspektiv. Dermed blir diskusjonen og den forebyggende virkemiddelbruken krevende. Ett spørsmål er hvordan politiet best beskytter potensielle offer. En rask etterforskning, rask domfellelse og streng straff gir utvilsomt offeret en oppreisning, men traumene og eventuelle fysiske skader forsvinner ikke.

Dersom politiet kan bidra med en bevisstgjøring av både potensielle offer og potensielle gjerningsmenn slik at det skapes flere barrierer mot at overgrepet skjer, unngår offeret traumer og eventuelle fysiske plager i ettertid. Det må være den beste beskyttelsen, og er noe vi gjør med de beste intensjoner. Men Takvam-Borge og Basso mener altså at vi i Hordalandspolitiet bør ta et oppgjør med våre holdninger.

Vi mener at vi har orden på disse begrepene og våre holdninger fordi vi forholder oss til begge perspektivene. I møtet med offeret inntar vi straffesaksperspektivet. Da er vi langt fra å mane til redusert sårbarhet eller noen form for ansvarliggjøring. Da opererer vi strengt avgrenset fra forebyggingsperspektivet.

Les også:

Les også

Kampen for trygghet

Intensjonen er å ivareta offeret for å redusere følgeskader best mulig, høre på og ta offeret på alvor. Målet er å gjennomføre etterforskningen så hurtig som mulig, og med den kvaliteten som gjør saken best mulig opplyst slik at påtalemyndigheten og eventuelt domstolen kan treffe en korrekt beslutning om skyld og eventuelt straff. På den måten bidrar vi til å ansvarliggjøre overgriperen og gi oppreisning til offeret.

Voldtektssakenes behandling i strafferettsapparatet følger de samme straffeprosessreglene som andre straffesaker. Det må bevises utover enhver rimelige og fornuftige tvil at voldtekt, slik den er definert i loven, faktisk har skjedd. I mange saker er dessverre bevisbildet svært uklart og mangelfullt av ulike årsaker. Da kommer ikke politiet videre for å samle bevis uansett teknologi og kompetanse. At det er dårlige holdninger som er årsaken til lang saksbehandlingstid og få domfellelser, blir for endimensjonalt som forklaring.

Publisert