Holberg og kvinnene

Historiens første Holbergpris for «fremragende vitenskapelig arbeid» deles ut i morgen. Det var mange gode kandidater. Julia Kristeva, bulgarsk-fransk forsker innenfor lingvistikk, litteratur, filosofi og psykoanalyse, gikk av med seieren.

Illustrasjon: MARVIN HALLERAKER

Publisert:

Elisabeth Aasen

Holberg ville nok ha verdsatt sin kvinnelige lærde kollega, og ikke minst hennes omfattende forskningsfelt. Holberg var selv tverrfaglig i sin forskning, og allerede i 1720 sa han i Peder Paars klart fra at forstand ikke er avhengig av kjønn:

Skal A, skjønt hun er viis, fordi hun er en Qvinde, Fordi hun gaaer med Skiørt, fordømmes til at spinde?

Denne prisen gjør det aktuelt å stoppe opp og se nærmere på en fargerik og mangfoldig herre fra Bergen, men 2004 er også et Holberg-år i seg selv. Det er 250 år siden Ludvig Holberg døde. Den Nationale Scene har vist en vellykket og uvanlig Holberg-forestilling, Don R a nudo eller Hovmot står for fall, og konserter, utstilling, åpne møter og seminarer belyser i høst Holberg fra mange sider.

En vinkling på Holbergs kvinnesyn er av spesiell interesse i år. I denne sammenheng faller ikke blikket på hans frodige kvinneskikkelser i komediene, men på kvinnesynet i andre tekster. At han «Udi Fruentimmer-Selskab faaer Thee, Café og jævn Pølse-Snak », er et yndet Holbergsitat. Det kan gi et negativt inntrykk, men i samme epistel kaller han den lette konversasjon for «jævn Snak», og det er et vanlig sosialt fenomen. I mange tekster viser Holberg stor respekt for kvinners kunnskaper og kompetanse.

I Holbergs tid i Bergen, da kvinner drev skjenkestuer, var i tjeneste, og fungerte som postmester, levde den unge, lærde Cille Gad (1675?-1711). Hun kunne gresk og latin, kanskje også hebraisk.

Cille Gad representerer ikke bare intellektuell kvinnehistorie, men også en helt kjønnsspesifikk tragedie. I 1705 ble hun arrestert på Tysnes hos mormoren, anklaget for barnemord. Hun hadde født i dølgsmål, uten vitner, barnet var dødt og hun ble dødsdømt. Etter flere bønneskriv til kongen ble hun benådet, visstnok fordi hun var så lærd. Og så ble hun utvist fra Bergen.

I 1708 dukket Cille Gad opp ved universitetet i København, der hun var velkjent på grunn av sine kunnskaper. Hun får rosende omtale i Fr. Chr. Schønaus kvinnehistorie fra 1753 om Danske læ r de Fruentimer. Cille Gad kunne ha tatt eksamen i ung alder og vært opponent som voksen «hvis det havde blevet hende tilladt». Hun må ha vært vår første kvinnelige akademiker.

Holberg kan ha møtt Cille Gad i København. Han forlot Bergen i 1702, så Cilles tragiske historie har han neppe kjent til, men den lærde siden ved Cille Gad var ingen hemmelighet. Holberg hadde et overbevisende forbilde til sin Zille Hans Dotters Gynaicologia eller Forsvars-Skrift for Qvinde-Kjønnet, som kom i 1722 .

Her gir han ordet til Zille, som erklærer at det er latterlig å «bevise Fruentimmerets Herlighed deraf, at de saa net kand sye og brodere/.../og tilskrive Naturen udisær det, som kommer af Vanen og Optugtelsen». Zille vil ikke spinne, men lære latin, kanskje til og med gresk. Hun argumenterer videre, en kvinne må vel kunne lære lov og rett, legekunst og militærvesen. Man bør feste seg ved hodet og ikke navnet når et embete skal besettes.

Zille Hans Dotters Gynaicologia er et av Holbergs skjemtedikt, og fordi formen er humoristisk, kan det ha forledet lesere til å betrakte skriftet som en spøk. Men i Naturens og Folke-Rettens Kund s kab, 2. utg. 1728, går Holberg inn på kvinners juridiske situasjon.

At kvinner skal være underkastet menns makt, er ikke bare grunnet på Skriften, men også på hevd, «hvilket jeg har beviset udi det bekiendte Vers, kaldet Forsvars Skrift , for Fruentimmeret under Zille Hans Dotters Navn». Beviset var ingen spøk.

Holberg kom tilbake til problemstillingen kvinner og kompetanse. Flere år senere, i Tredje Brev til en højvelbaaren Herre, 1743, beskriver han seg selv som en rettferdig dommer og forsvarer av kvinnene. At kvinner ofte tilskrives særegne feil, skyldes ikke noe medfødt, men det er en følge av undervisningen de får, natur forveksles med oppdragelse. Han understreker at han måler begge kjønn med samme alen uten å diskriminere.

Holberg møtte selvstendige og dyktige kvinner i Bergen. I Den Berømmelige Norske Handel-Stad Bergens Beskrivelse fra 1737 skriver han om «den største Poetinde, som de Nordiske Riger have haft, nemlig den bekiendte Dorothea Engelbrechts Dotter». Hun var femti år da Ludvig Holberg ble født, og han husket henne godt fra sin barndom.

Salmedikteren Dorothe Engelbretsdatter (1634-1716) var prestedatter og prestekone og hadde tilgang til litteratur. Hun var belest, og som «Poetinde» var hun en kollega av Holberg. Salmene hennes, Siælens Sang-Offer, kom i 1678, senere i fellesutgave med en gjendiktning fra tysk, Taare-Offer . Holberg kan også ha kjent noen av hennes rimbrev.

I Niels Klims underjordiske Rejse , 1742, tar Holberg utgangspunkt i Bergen. Navnet har han hentet fra en original klokker og bokhandler. Student Niels Klim utforsker «et Bierg, som Indbyggerne kalde Fløien», der er det en hule han vil stige ned i. Holberg mener nok Mareminehollet i Rothaugen, som han forteller om i Bergens Beskrivelse .

Niels Klim faller ned i dypet og havner på en annen planet. Han blir skremt av en okse og klamrer seg til et tre. Treet skrek som «et opbragt Fruentimmer».

Han var kommet til landet Potu, der innbyggerne var trær, hunn-trær og hann-trær, og Niels Klim hadde etter deres syn forsøkt å voldta en jomfru. Han ble stilt for retten, og overdommeren var en kvinne. Her fikk man embete etter kompetanse, ikke etter kjønn.

Etter grundige studier ble kandidatene vurdert. Niels Klims overdommer var en kvinne som hadde tatt alle prøver med «et udmerket berømmende Vidnesbyrd».

Niels Klim syntes først det var «daarekistegalt» at man ikke utelukket det smukke kjønn fra embeter, men så kom han på andre tanker. Tenk om byfogdens kone i Bergen kunne dømme i Rådet i stedet for sin mann, eller om prokurator Severins datter, «som er en veltalende og fornuftig Pige», kunne føre saker i stedet for sin dumme far?

Holberg var også kvinnehistoriker. I 1745 kom Adskillige Heltinders og Navnkundige Damers Sammenlignede Historier . Her skriver han om kvinner i historien, fra klassisk tid til sin egen samtid. I Peder Paars fra 1720 sa han «Lad dem studere, som har bedste Sindsens Gaver, Lad dem regiere, som et Huus kand forestaae...». I Heltinders [...] Historier skriver Holberg nettopp om både regjerende og begavede kvinner.

Med Zille Hans Dotters Gynaicologia fra 1722 la Holberg grunnen til et kvinnesyn som burde ha farget opplysningstiden — og senere århundreder. Men førti år etter, i 1762, kom den pedagogiske klassikeren av Rousseau; Émil eller om oppdragelse/utdannelse. Rousseau understreker ulikhetene, og mener at jenter og gutter ikke bør få samme oppdragelse. Studier passer ikke for kvinner. Rousseaus idealkvinne foretrekker nålen og broderiene, hun må ikke bli lærd, det er en pest for alle.

Holbergs Zille var ingen Rousseau-kvinne. Hun funderer over menns iver for nålen. Kanskje «de frykter pennen blir et sverd, en pil i kvinners hender»?

I tillegg til komediene er kanskje Zille Hans Dotters Gynaicologia blitt et av Holbergs mest populære skrifter. Til Holbergs 300-årsjubileum i 1984 ble det gjendiktet til bergensk av Eilif Armand, spesielt for skuespilleren Karin Simonnæs. Hun oppførte Zille på Sorø Akademi samme sommer, men ikke i Bergen. Hun rakk ikke det før hun døde.

At en kvinnelig forsker får den første Holberg-prisen, er som å realisere Holbergs syn på kvinners ressurser og kompetanse. Men fremdeles har store deler av verden et foreldet syn på «natur», på biologi som skjebne og bremse for utfoldelse av evner. Det er fortsatt behov for Zille Hans Dotter.