Edvard Grieg til besvær

Publisert Publisert

Gamle Bergen Museum innledet den vårlige kulten av det forgangne under sesongåpningen 8. mai, hvor vi, etter å ha fordøyd noen tålelige doser med patriotisme, fant oss en benk ved Elsesro med utsyn mot både Det Nye Bergen, fjellene og sjøen, mens vi gumlet på det vi likte å tenke på som opprinnelige skillingsboller fra museets gamle ovn. Benken befant seg like ved Rasmus Rolfsens gamle paviljong, som ligger i diskret avstand fra museets yrende gjenskaping av fordums liv og røre. Her «var det Grieg skrev musikken til Peer Gynt. Han kjente personlig Rolfsen og hadde bedt ham å få låne dette stille asyl for å kunne komponere uforstyrret», forteller dikteren John Paulsen i boken Billeder fra Bergen . «(...) nu sidder jeg og komponerer Musik til Peer Gynt (...), nu ligger jeg isommer her forat arbejde i Ro i den dejlige Pavillon i Sandvigen, (...)», heter det i et brev Grieg skrev til Bjørnstjerne Bjørnson 5. juli 1874. Et drøyt år senere, den 25. juli 1875, kunne han meddele Ibsen at «Musiken til Peer Gynt nu ligger færdig til Afsendelse».

130 år etter at resultatet av samarbeidet mellom Grieg og Ibsen forelå, gir Den Nationale Scene fra 25. mai en nytolkning av nettopp Peer Gynt i Griegs hjemby. Det er imidlertid kun G'en i komponistnavnet som er tilbake, for originalmusikken er nå skrevet av samtidskomponisten Michael Galasso. «Og det blir helt sikkert ingen nasjonalromantikk vi møter», proklameres det på DNS' hjemmeside. For Griegs scenemusikk gir i dag de samme romantisk-nostalgiske fornemmelser som den paviljongen hvor deler av musikken ble til. Musikalsk nasjonalromantikk skurrer ubehagelig i ørene på tidens ironiske generasjon(er), som resolutt returnerer Griegs scenemusikk til dens asyl i Gamle Bergen Museum.

Da Finn Benestad og Dag Schjelderup-Ebbe ga ut Edvard Grieg. Mennesket og kunstneren i 1980, leverte de en apologi for nettopp musikkdramatikeren Grieg, og dermed hans bidrag i det store formatet: «(...) Grieg var rett mann i rett tid til å gi Ibsens verk dens kongeniale musikalske ikledning. (...) Det har dessverre i enkelte musikerkretser vært vanlig å rynke litt på nesen av Peer Gynt-musikken, med nedlatende bemerkninger om at den kun er lettvint populær-romantikk. En slik vurdering er etter vår oppfatning fullstendig malplassert. (...) ved siden av de rent lyriske kvaliteter har den [musikken] ofte en realistisk, dramatisk pågåenhet som helt er i pakt med Ibsens intensjoner».

Argumentasjonen berører et ømt punkt i debatten omkring Griegs vansker med å mestre store former og verktyper som symfoni, opera og — ja, scenemusikk. Vesensforskjellen mellom det lille og det store format har igjen sitt motstykke i det postulerte skillet mellom «overfladisk» og «dyp» kunst. En skribent som tidlig dømte Grieg nord og ned for hans Peer Gynt-musikk, var dramatikeren og musikkritikeren m. m. George Bernard Shaw. Ibsens drama, derimot, var blant de ypperste i verdenslitteraturen: «Now Peer Gynt (...) is a great play: a masterpiece of Norwegian literature, as Faust is a masterpiece of German literature. (...) Grieg, however, has not attempted to wrestle with a giant like Ibsen». (1889). Shaw så i 1892 en avgjørende forskjell mellom Grieg og Wagner i musikkdramatisk henseende, siden førstnevnte, «(...) being only a musical grasshopper in comparison with the musical giant of Bayreuth, he could only catch a few superficial points in the play instead of getting to the very heart and brain of it». ( Shaw's Music . London 1989, Vol. I/II).

Et sekel senere var komponisten Olav Anton Thommessen på pletten under Grieg-jubiléet i 1993, hvor han ga Shaw da capo : «Ibsen og Grieg er ikke samme ting. Ibsen er nummer to etter Shakespeare. Grieg er ingen nummer to. Han er ikke i den klassen, han er ikke av et slikt kunstnerisk format. Grieg var et beskjedent talent. (...) I stedet for å utvikle sitt talent, havnet han opp som en leverandør av borgerlige småstykker som gledet allmennheten». Thommessens avvisning av Griegs rike kammermusikalske produksjon er useriøs, og har lite med virkeligheten å gjøre. Et annet utsagn er langt bedre: «Vi burde være fornøyde med den Griegen vi har og ikke prøve å tillegge ham andre kvaliteter». (Dagbladet 27.05.93).

Det var det som skjedde tolv år tidligere, da Festspillene og pressen, godt hjulpet av musikkforskeren Kjell Skyllstads estetiske saltomortaler og moralske hokuspokus, fikk halve Norge til å tro at Griegs den gang ukjente (og i dag nesten glemte) symfoni var et mesterverk. På tittelbladet hadde komponisten skrevet «må aldrig opføres», men i 1981 virket dette «forbudet» nærmest som et ekstra incitament til å trosse Griegs vilje. Myten om symfoniens fortreffelighet ble skamløst kolportert av presumptivt troverdige forståsegpåere. Skyllstad selv tok vel kanskje kaken med følgende salve: «Uten den minste tvil vil jeg karakterisere Griegs symfoni som ett av romantikkens hovedverker. I mesterens produksjon står den på høyde med hans aller beste verker». (VG 29.01.81).

Behovet for å tillegge Grieg «andre kvaliteter» utgjør den ene halvdelen av Grieg-myten, hvor en viss overvurdering av komponistens betydning gjør seg gjeldende. I boken Med Grieg på podiet (Oslo 1992) gir pianisten Einar Steen-Nøkleberg sitt bidrag til denne myten: «For en norsk pianist er det like viktig å spille lyriske stykker av Grieg som å beherske Bachs preludier og fuger, Beethovens sonater, og Chopins etyder. (...) Både klaverkonserten og Balladen er noe alle pianister i Norge må spille hvis de i det hele tatt vil telle noe. (...) Vil du være en utøver med selvrespekt må du spille Balladen og Konserten. (...) ingen norsk pianist teller her hjemme uten å beherske den med virtuos glans».

Det er slike utsagn som får meg til å tenke på Terje Holtet Larsens bemerkning om «(...) hvor vanskelig det er å ta det norske alvoret alvorlig» ( Peer Gynt-versjonen . Oslo 2003). Larsen tar for øvrig heller ikke Grieg og Ibsens musikalske samarbeid om Peer Gynt helt på alvor, men tolker påfunnet som en hån fra dikterens side. Grieg er på sin side en komponist «(...) som ikke kunne fordra Peer Gynt og som hadde gjort sitt beste for å komponere en musikk som harmoniserte ut de aller verste stygghetene i det motbydelige stykket, (...)», og her er vi fremme ved den andre halvdelen av Grieg-myten, som sluttfører Shaws og Thommessens reduksjonisme: I den gjøres Grieg til ignorant, for hvem storheten i Ibsens drama er en lukket verden, i motsetning til hva som er tilfellet for Larsen, Shaw, Otto Weininger og andre innvidde.

Det spørs i det hele tatt om vi kan ta forfatterens krav til facts i denne boken alvorlig. «Man må være nøye med detaljene. Virkeligheten er nemlig full av dem, og det er på detaljene man blir avslørt», skriver Larsen, før han noen titalls sider senere snubler stygt når han siterer Grieg på å ha skrevet at «Ibsen er ham modbydelig» og «Peer Gynt, det Værste, han har læst». Terje, du lyver! Grieg gjengir i brevet av 1. oktober 1874 til Bjørnson hva H.C. Andersen mente om Peer Gynt, mens han selv karakteriserer dramaet som «det Bedste Ibsen har skrevet».

Hvor i myten befinner så Grieg seg? For 130 år siden, midtveis i arbeidet med musikken til Peer Gynt, ga Grieg en nøktern versjon av sitt eget oppdrag (brev av 21. februar 1875): «Et Menneske kan nu engang ikke overkomme Alt i Verden, og for mig står andre Idealer. At male norsk Natur, norsk Folkeliv, norsk Historie og norsk Folkepoesi i Toner, står for mig som det, hvori jeg tror at kunne udrette Noget, (...) mig vinker foreløpig endnu Romantiken i sin hele Fylde!»

Dette grunnlaget var mer enn godt nok for den ikke helt norske Duke Ellington, som i 1960 ga deler av Griegs gamle Peer Gynt-musikk en ny vår via jazzmediet. Men rabalderet som fulgte i kjølvannet av den Peer Gynt-versjonen, er en annen historie.

Publisert

Sakene flest leser nå

  1. I dag «kokte det over» på Fedje: – Må kunne forvente at den nye fergen tåler vind og sjø

  2. Her lukter bunnvannet som råtne egg. Det kan bety at fjordbunnen er i ferd med å dø.

  3. Bilfører kjørte inn i flere andre biler og «blåste rødt»

  4. Internett-trøbbel skal være løst: «Vi beklager»

  5. En perle og et straffespark sikret Åsane seier i lokaloppgjøret

  6. Nattevakten innrømmer at han skaffet utstyr og våpen