Den blå steinen som minnested

Terrorhandlingene har gjort noe med oss, og spørsmålet om et permanent minnested er alt nevnt. Den blå steinen har vist seg spesielt egnet i disse dager som sted for samhold og markering etter 22. 07.

DEN BLÅ STEINEN: Det er nærliggende å se at Den blå steinen kan representere nettopp de verdier vi skal hegne om i disse dager. Mer demokrati, mer åpenhet og mer samhold, skriver innsenderen.

PAUL S. AMUNDSEN
  • Bergen
  • Sivilarkitekt Mnal
  • Lars Tørressen

Den blå steinen har vært med oss en stund nå, vokst seg inn i alles hjerter. Denne komposisjonen av stein og vann, dette underlige stedet midt i det vi kan kalle byveven. Den kan forklares både som et kunstprosjekt, et arkitekturprosjekt og som et sosialt fenomen. Den er gjenstand for utforskning og installasjoner av ulike grupper. Noen gjorde den rosa, noen støttet den opp med spinkle treplanker.

Terrorhandlingene har gjort noe med oss og spørsmålet om et permanent minnested er alt nevnt. Den blå steinen har vist seg spesielt egnet i disse dager som sted for samhold og markering etter 22. 07. Jeg sto der da vi markerte ett minutts stillhet for ofrene. Jeg opplevde at stillheten viste seg å være en tilstand å ligne med et "rom" i byen, et rom vi vanligvis ikke har adgang til. Tilsynelatende var byen i full aktivitet men her inne hørte vi fuglesang, lyden av sørgende mennesker og bak det hele en svak summing av ventilasjonsanlegg.

Å balansere en helhet

Minnesmerkespørsmålet aktualiserer ikke bare rene estetisk funderte betraktninger. Se for deg Sjømannsmonumentet, et tradisjonelt minnesmerke. Vi må heller søke i en interaktiv helhet for å finne en god løsning. Den er en del av et byrom, et bygulv og kan diskuteres som arkitektur fordi den er brukbar. Fagfeltet arkitektur bruker forståelsesmåter som er fruktbare i en slik diskusjon. Disse omhandler veldig forenklet sagt konkrete størrelser som: rom, form, retning, punkt, gulv, lys og lyd i det vi tar sikte på å balansere en helhet. Det handler om bruk og funksjon, om menneskelig samhandling og psykologi. Vi må også forholde oss til lag på lag av kultur og historie fordi plasser og bygninger i byveven representerer noe, har en symbolverdi.

Nyskapende byrom

Byromsprosjektet Ole Bulls plass er en suksess i kraft av nyskapende urban byromskvalitet. Disse knytter seg til bruk og behandling av plassen, bygulvets kvalitet sett i sammenheng med selve steinen og vannet til en helhetlig komposisjon. Dette er en viktig faktor for å forstå stedets egnethet. Et annet poeng er at hovedobjektet i komposisjonen har noen spesifikke tilleggskvaliteter. Steinen vipper mellom å være funksjonelt objekt og skulptur. Det er i denne mangetydigheten dens styrke viser seg i disse dager. Vi hopper på steinen den ene dagen og bruker den til blomsteralter den neste. Den er hva vi i øyeblikket gjør den til. Blir den innviet til et spesifikt minnesmerke er jeg redd hoppingen slutter. Vi blir utsatt for en ambivalens.

Kollektiv bevissthet

Dersom vi blir for tradisjonelle i tilnærmingen til minnestedet Den blå steinen, er jeg redd vi går glipp av noen viktige muligheter og ødelegger det universelle ved bruken av plassen. I vår kollektive bevissthet er nå stedet knyttet uløselig til minnet om terrorofrene. Vi må finne en løsning som kan sikre å viderebringe tilknytningen til 22.07. inn i historien men jeg vil tro et skilt er overflødig i hele min generasjon i hvert fall. Det er ikke sikkert symbolikken skal påklistres noe objekt, den skal leves ut hver dag og det hjelper Den blå steinen til fordi den har vokst inn i rollen som et interaktivt kunstverk på en glimrende måte.

Det som kanskje er det aller mest spennende er at vi kollektivt gir Den blå steinen mening. Dette skjer når vi samles, legger ned blomster, og kanskje sterkest av alt er stille sammen midt i byen. Det oppstår en mening som ikke var der fra før men som kunne vært der. Noe lignende hendte vel med kongebjørken? Den kom med på et historisk bilde og fikk stå som symbol på samhold.

Les også

[No available link text]

Åpenhet og inkludering

Med vårt minnested er det mangetydigheten som er styrken. Her er tyngde og form som representerer trygghet og varighet, rennende vann som illustrerer tidens forløp og speiler himmelen, fokus midt i byen, abstrakt form som ikke har noen forhåndsbestemt entydig historierelatert symbolverdi. En skeiv, ikke hierarkisk komposisjon som symboliserer åpenhet og inkludering. Det er nærliggende å se at den kan representere nettopp de verdier vi skal hegne om i disse dager. Mer demokrati, mer åpenhet og mer samhold.

Stedet er åpent for handling og tolkning, steinen kan billedlig sett ta opp i seg alt vi kollektivt bærer frem. I motsetning til Sjømannsmonumentet som representerer et forhåndsbestemt meningsinnhold gir Den blå steinen oss en funksjonell minneplass som har en universell karakter, som skal fungere som samlingssted også for kommende gleder og sorger. Dette er dens styrke, det hviler i dens form, plassering, materiale og komposisjon. Den blå steinen er med oss i medgang og motgang. Den er et åpent kunstverk. På det imaginære planet kan den forstås som interaktivt kunstverk i en vedvarende meningsutveksling.

Et imaginært minnested

Minnene trenger et sted, vi trenger et sted og sorgen trenger et sted. Vi trenger et sted å fokusere på og rette tankene mot. Det er en parallell i dette, på samme måte som stillheten viste seg å være et rom i byen, et stykke "ingenting" om du vil kan den blå steinens åpenhet for tolkning i seg selv symbolisere et slikt ingenting. Eller kan vi tenke oss hva Maiplassen i Buenos Aires blir når de demonstrerende mødrene der en gang er døde? Denne åpenheten er like abstrakt og sårbar som de verdiene som ble angrepet den 22. 07. Slik kan Den blå steinen være et minnesmerke som ikke stråler ut et lukket, endelig budskap men et vart minnesmerke herlig fritt for den overrumplende spesifikke symbolmettetheten som gjør deg liten når du møter det.

Arkitekturbegrepet slik det sier noe om sted, rom og samhandling kan langt på vei forklare den plass og rolle Den blå steinen har fått. Spesielt viktig er plasseringen sentralt i byrommet og skulptur med bymøbelfunksjon. Det samme kan med litt velvillighet sies om kunstbegrepet slik vi bruker det i dag og som jeg har forsøkt å peke på.

Kollektive handlinger

Til slutt noe om interaktiviteten. Vi må leve ut våre handlinger i bygg og byrom for å fremkalle det vi kaller arkitektur. Det er en gi-og-ta-situasjon. Dagens samfunn krever gi og ta-arkitektur, gi og ta-plasser. Bygg og byrom må stimulere og invitere til kollektive handlinger, levd liv så å si om det skal kalles arkitektur. Vi lever ut tunge men nødvendige dager sammen ved Den blå steinen.

Synspunkter? Si din mening.