**«Hva skal vi med humaniora?»** Det var tittelen på en rapport fra Fritt ord for halvannet år siden. Rapporten og den påfølgende debatten satte et punktum for den noe selvrefsende nyttediskusjonen som humanister har brukt mye tid på. Ingen er egentlig uenig i at en god utvikling av det norske samfunnet er avhengig av dyp innsikt i hvordan mennesker handler og uttrykker seg kulturelt, både i dag og i tidligere tider.

Nylig lanserte Universitetet i Oslo nettsiden Norgeshistorie.no — en fritt tilgjengelig norgeshistorie på nett. Et bedre eksempel på hva vi trenger humaniora til, kunne vi ikke fått. Akkurat nå står Norge midt oppe i en krevende situasjon med mange asylsøkere. Selv om vi har strammet inn asylpolitikken, er det åpenbart at svært mange mennesker må integreres i det norske samfunnet i årene som kommer.

Da trenger vi humanistenes bidrag, innen språk og kulturforståelse, naturligvis, men også innen historie. Selv om Norge blir mer mangfoldig, så er historien vår et felles eie. Uavhengig av hvor vi kommer fra, bor vi alle i et land formet av fortidens store og små begivenheter. Norgeshistorie.no er et godt bidrag til å gi oss alle tilhørighet til historien.

Jeg ønsker nå å ta debatten et skritt videre og spørre: Hvordan sikrer vi høy kvalitet i humanistisk forskning og utdanning? Og hvordan videreutvikler vi humanistisk forskning og utdanning for å forstå og møte pågående samfunnsendringer som asylsituasjonen?

For å drøfte slike spørsmål setter vi nå i gang arbeidet med en egen stortingsmelding om humaniora — den første i sitt slag - som skal legges frem i 2017. Målet er å utvikle en politikk som er bedre egnet til å møte de humanistiske fagenes behov og egenart.

Et krast oppgjør med kreasjonister og andre fiender av evolusjonslæren:

Det er ting som tyder på at det trengs. Idéhistoriker Vidar Enebakk har nylig vurdert forskningsprogrammet SAMKUL — Samfunnsutviklingens kulturelle forutsetninger. Hans konklusjon er at verken politikere eller forskere har klart å vise hvordan kulturforskningen kan bli viktigere for samfunnet. Hvis det stemmer, må vi undersøke om det er politiske eller strukturelle årsaker til det, eller om det er andre grunner til at den humanistiske forskningen ikke oppfattes som relevant nok.

Det er mange ting det vil være spennende å belyse nærmere i en stortingsmelding. Kvalitet er fellesnevneren for all vår politikk innen høyere utdanning og forskning. Derfor må vi spørre: Er kvaliteten i humanistisk forskning god nok i form av originalitet og internasjonale gjennombrudd?

Vi vet at det gjøres mye god humanistisk forskning i Norge. Samtidig har norske humanister til nå søkt lite og lyktes dårligere enn vi kunne ønske på internasjonale konkurransearenaer. Det mangler også humanistiske utdanningstilbud med tilsvarende inntakskrav og læringstrykk som de mest krevende programmene på andre fagfelt.

Kva kunne du ikkje klart deg utan om sivilisasjonen gjekk under:

Akkurat nå står vi midt oppe i en strukturreform i universitets— og høyskolesektoren. Fra nyttår er det en rekke institusjoner som slår seg sammen, slik at vi får større fagmiljøer. I forlengelse av denne reformen må vi også ta opp om det er behov for å sikre kvaliteten ved små humanistiske fag ved at de koordineres enten på et norsk eller nordisk nivå.

Jeg ser for meg at jeg raskt kan få kritikk for å spørre etter nytteverdien til humaniora. Men jeg mener at det finnes to typer nyttediskusjoner: En god og en primitiv. Den primitive er å diskutere hvordan et fag bør forandre sin egenart for å bli til kortsiktig nytte. Det er et blindspor. Den interessante diskusjonen er: Gitt et fagområdes egenart, hva er fagets relevans for samfunnet? Det er en problemstilling som vi må gå nærmere inn på.

Har du rusproblemer, bør du helst bli kristen:

Et av våre mål er at humanistisk forskning skal bidra bedre til Norges innsats for å møte store samfunnsutfordringer knyttet til blant annet mangfold, flerreligiøsitet, helse, velferd, skole, klima og miljø. Vi må også sette i gang en dialog med arbeidslivet for å finne ut hvordan humanistisk utdanning kan bli mer relevant for arbeidslivets behov. Vi vet at flere humanister enn andre jobber med ting de ikke opplever som relevant for den utdanningen de har. Det kan være et tegn på at det er nødvendig å synliggjøre kompetansen til humanistene bedre. Vi må utfordre universitetene og høyskolene til å bidra til å gjøre det.

Det er heller ingen tvil om humaniora har en helt sentral plass i skolen. Hele den generelle delen av skolens læreplan lener seg veldig tungt på de humanistiske fagene. Det samme gjelder for eksempel fagene norsk, språkfagene og samfunnsfag. Men vi må undersøke om humanioras bidrag til norsk skole er godt nok satt i system. Det burde være soleklart at både læreryrket og rollen som lærerutdanner må være gode og relevante karriereveier for gode humanister, men er det tydelig nok i dag?

Jeg ønsker debatt og innspill til dette arbeidet. Ikke først og fremst en akademisk debatt om humanioras egenart — den diskusjonen har vi hatt mange ganger før. Jeg vil at debatten skal bevege seg videre og heller dreie seg om hvordan vi får best mulig utdanning, forskning og bruk av humanistisk kompetanse.