All utvinningsindustri har sine definerte livsløp. Naturressurser oppdages, teknologi utvikles og ressursen får bruksverdi. Det startes kommersiell utvinning, og før eller siden vil ressursen tømmes og industrien svinner hen og dør. Dette har verden opplevd før, men sjelden har en så altomfattende og mektig industri stått overfor sin egen solnedgang som nå.

Oljeindustrien kan sies å være fundamentet for hele vår moderne sivilisasjon, og slike strukturer faller ikke uten store rystelser, slik heller ikke mektige multinasjonale oljeselskaper dør uten kamp. Canadas eksempel viser at deregulering og skattekutt for oljeindustrien ikke er veien å gå i oljealderens solnedgang.

Det er få ting som er så kontroversielt som oljesand i Canada, blant canadiere flest, men også internasjonalt. På mange vis representerer den massive utvinningen av oljesand det endelige beviset på at vi har passert det fagfolk omtaler som peak oil: Toppen av den globale oljeproduksjonen. Fra nå av må oljeselskaper verden over fylle opp reservene sine med stadig mer ukonvensjonell olje, altså oljeressurser som både er vanskelig tilgjengelige og krevende å omgjøre til effektiv energi.

Les også:

Vanskelig tilgjengelig olje har vært Statoils varemerke lenge, og canadisk oljesand skulle slik være en logisk forlengelse av selskapets engasjement på værharde hav og ekstreme dyp. Slik har det norske selskapet gjort peak oil til sitt komparative fortrinn. Men realitetene er at ukonvensjonell oljeutvinning er dyrt. Både Statoil og Canadas oljeprovins Alberta har fått kjenne effekten av disse realitetene.

Etter omfattende teknologisk utvikling og samarbeid mellom industri og stat har man de siste tiårene endelig klart å redusere produksjonskostnadene vesentlig, men ikke tilstrekkelig til å forsvare kommersiell drift av den vanskelig tilgjengelige oljesanden. For å sikre tilgang til investeringer har derfor myndighetene lagt listen så lavt som overhodet mulig for at multinasjonale selskaper som Statoil skal være villige til å investere. Vi snakker om lave skatter både for industri og innbyggere, eksepsjonelt lave royalties på oljeproduksjonen, og ingen merverdiavgift på varer og tjenester.

Det har ført til en tilnærmet avpolitisering av energiproduksjonen i den svært oljeavhengige provinsen. De fleste interessenter, både stat, industri og forbrukere, har fått sine interesser tilfredsstilt. Men prisen for avpolitiseringen er at provinsen ikke har vært i stand til å spare et overskudd; inntektene har vært for små og helt betinget av svært høye oljepriser på verdensmarkedet.

Les også:

Slik har oljeselskapene gått i bresjen for å sikre et så godt investeringsmiljø som mulig i Alberta, samtidig som de har bidratt til å svekke provinsens evne til å klare seg gjennom tøffere tider. Et slikt industrivennlig investeringsklima har ifølge industrien vært helt nødvendig for å kunne drive lønnsomt. Det har fungert ypperlig for å befeste staten og industriens grep om oljeutvinningen, og kvelt det meste av motstanden mot den omfattende industrivirksomheten — til nå.

Alberta opplever i dag store utfordringer som følge av betydelig lavere oljepriser på verdensmarkedet. Allerede seks måneder etter prisfallet begynte provinsen å slite med store budsjettunderskudd og tilnærmet null i egenkapital. I dag opplever lokalsamfunn og urfolksgrupper at arbeidsplasser forsvinner, sosiale overføringer fra selskapene tørker bort, og velferdstilbud forsvinner når selskapene nedskalerer og bremser investeringene.

I slike ulvetider blir det stadig oftere referert til Norge og vår forvaltning av oljeinntektene som et forbilde. I offentlig canadisk debatt fremheves både vårt høye skattetrykk på oljeproduksjonen, CO2-avgiften, miljøreguleringene, men selvsagt også Statens Pensjonsfond Utland, eller Oljefondet, som sikrer staten inntekter også i fremtiden. Hele vår moderne samfunnsmodell er bygget på en stramt regulert oljeutvinning med klare nasjonale interesser og streng demokratisk kontroll.

Les også:

Så denne våren gikk Alberta til stemmeurnene og valgte den første ikke-konservative regjeringen på over 40 år. Det er tilnærmet uhørt i en provins hvor de aller fleste har stemt konservativt av ren vane, og hvor avpolitiseringen av oljeindustrieventyret har vært tilnærmet total. Rachel Notley fra Det nye demokratiske partiet (NDP) gikk til valg på revisjon av royalties for oljenæringen, økt fokus på klima, motstand mot en av de største oljeinfrastrukturprosjektene, rørledningen Keystone XL fra Alberta til USA, og innføring av karbonskatt. Valget sendte sjokkbølger gjennom hele Nord-Amerika.

Det vi her er vitne til, kan være en tilbake-til-politikken-bevegelse i Alberta, muligens i hele Canada. Industrien holder pusten, mens den langer ut mot den nye provinsregjeringen i Alberta og svartmaler situasjonen. Statoil har selv bidratt til debatten i canadiske aviser ved å understreke at en revisjon av provinsens klimareguleringer vil kunne svekke Albertas finansielle muskler, og gjøre det vanskeligere for selskapene å tjene penger på ukonvensjonell olje. De har også trukket seg ut av planlagte investeringer på grunn av for høye kostnader og for lav oljepris.

Dette bør være interessant også for den norske debatten frem mot høstens kommunevalg, særlig her på Vestlandet. På tross av ulik forvaltningspraksis er situasjonen i Norge ikke helt ulik den canadiske. Norske og utenlandske oljeselskaper viser interesse for vanskelig tilgjengelig olje og gass i arktiske farvann, og vil kunne presse på for å lette reguleringstrykket både med tanke på skatteregime, klima og miljø.

Les også:

Norske politikere er tilbøyelige til å sikre sårt tiltrengte inntekter, særlig her i vest, hvor store deler av næringslivet er avhengig av oljeindustrien. I så måte bør Alberta og Canada fungere som en varsellampe. At oljenæringen viser klare tegn til å ha nådd toppen av oljeproduksjonen globalt, er et tydelig varsku til norske velgere og beslutningstakere om at omstilling av norsk næringsliv må skje nå, ikke i neste valgperiode eller en gang i fremtiden.

Oljeindustriens ønske om å overleve kan ikke legge føringer for hvordan vi forvalter naturressursene våre. Å bygge ned den norske modellen for forvaltning av naturressurser som olje og gass, og dermed redusere vår evne til å skattlegge og regulere oljeindustrien og legge til rette for ukonvensjonell og kostbar solnedgangsindustri, er ikke veien å gå. Tiden er overmoden for nye, bærekraftige energiformer og ikke minst økonomisk robuste velferdssamfunn.