Tori Loven Kirkebø

I skrivende stund sitter Nærings­departementet med over 500 høringsuttalelser med innspill til regjeringens forslag til forhandlingsmandat for bilaterale investeringsavtaler (BITs). Dette er avtaler inngått mellom to land som tar sikte på å legge til rette for investeringer fra det ene til det andre landet.Avtalene innebærer begrensninger av statens makt og beskyttelser av investorer utover det lokale selskaper får. Problemet er at beskyttelsen av investorene har begynt å gå på bekostning av demokrati, menneskerettigheter og rettsstaten.

Selv om de to store handelsavtalene som blir diskutert for tiden, TTIP og TISA, ikke er en del av høringen, vil høringen ha relevans for disse. Det gjelder ikke minst spørsmålet om multinasjonale selskaper og investorer skal få makt på bekostning av folket i landene de opererer i.

Les også:

Norge har frem til nå vært restriktive når det gjelder bilaterale avtaler, men legger under den blå regjeringen opp til en mer aggressiv taktikk. Det er imidlertid flere svært problematiske sider ved mandatet som gjør at forslaget bør skrotes.

Investor-stat-tvisteløsning er blant det mest kontroversielle ved forslaget. Dette innebærer at internasjonale tribunal kan overprøve nasjonalstaters egne lover og regler i tilfeller hvor disse er i konflikt med investorers interesser. De som argumenterer for avtalene, og da spesielt tvisteløsning, mener beskyttelsen er nødvendig for å få investorer til å investere. Det er ikke rett.

Hennes & Mauritz produserer ikke klær i Kambodsja for å sikre lokalbefolkningen jobber.

Praksisen er at investeringsavtaler som regel kommer på plass etter at norske selskaper har etablert seg. Investeringer følger ikke investeringsavtaler, men motsatt. Et klassisk eksempel er Brasil, som er Norges syvende største handelspartner, og som konsekvent har unngått å inngå investeringsavtaler. Hvis man ser på listen av land Norge ønsker å forhandle frem bilaterale avtaler med, kommer det tydelig frem at dette er land som allerede tiltrekker seg norske investorer.

Les også:

Kritikerne er blitt anklaget for skremselstaktikk i diskusjoner om tvisteløsning. Det vises til at staten oftere enn investor går seirende ut av tvistene. Man anslår at statene har vunnet (unngått skyld) i ca. 34 prosent av sakene, mens investor har vunnet frem i ca. 30 prosent. Det man ikke tar høyde for er at de øvrige sakene i stor grad er forlik, ofte til fordel for investor. I tillegg er det mye som tyder på at trusselen for søksmål har en avkjølende effekt på viljen til å regulere. Et eksempel er de nylige advarslene Canada har mottatt etter å ha uformet sterkere lover mot korrupsjon. Korrupsjonslovene er enda ikke vedtatt.

Videre argumenterer tilhengerne med at investeringer fremmer økonomisk utvikling i et land. Det har imidlertid ennå ikke lyktes dem å bevise denne sammenhengen. Investeringer i seg selv er nemlig ikke nok: reguleringer, skatt og overføring av kunnskap må også følge med. For at stater skal kunne kreve dette må de opprettholde sin rett til å regulere.

Det kan være økonomisk risikabelt å gå inn i ustabile stater, men det er ingen som tvinger selskaper inn.

Retten til å regulere henger sammen med muligheten til å stille krav og iverksette tiltak for å sikre stabil utvikling. Mandatet regjeringen foreslår inneholder sterke begrensninger gjennom forbud mot ytelseskrav. Dermed sier de fra seg retten til å ta i bruk verktøy som var svært viktig i Norge sin økonomiske utvikling (som i vannkraft og oljeutvinning). Verktøy Norge kanskje vil trenge å bruke igjen, og verktøy våre handelspartnere kan være veldig avhengig av.

Hvorfor fortjener selskaper som Philip Morris, Exxon og WalMart — selskaper som har høyere omsetning enn mange utviklingsland - en egen beskyttelse? Hvorfor skal deres behov stå sterkere enn landets egne bedrifter? Næringsminister Monica Mæland trekker stadig frem behovet for å gi norske bedrifter like konkurransevilkår som bedrifter fra andre land, men hun unnlater å legge vekt på det faktum at de lokale bedriftene i landet det investeres i, oppnår dårligere vilkår sammenlignet med utenlandske investorer gjennom slike avtaler.

Les også:

Det er ikke god utviklingspolitikk fra Norge og et utenriksdepartement som satser på «handel for utvikling». Der lokale selskap må godta nasjonale lovendringer, har internasjonale aktører muligheten til å søke erstatning. Kravet om lik behandling vil føre til ulik behandling. Dette vil også svekke rettighetene til norske bedrifter i møtet med utenlandske investorer her hjemme.

Lovendringer er en naturlig og sentral del av demokratiet. Hvis man ikke kan endre lover som en følge av frykt for store økonomiske kostnader, undergraver dette demokratiet og makten våre folkevalgte har. I 2010 gikk tobakksgiganten Philip Morris til sak mot Norge i Oslo tingrett. Dersom Norge hadde hatt en investeringsavtale med USA eller Hongkong kunne Philip Morris ha gått til sak mot Norge utenfor norsk rett, slik de har gjort mot Australia og Uruguay.

Der lokale selskap må godta nasjonale lovendringer, har internasjonale aktører muligheten til å søke erstatning.

De tapte i norske domstoler. Utfallet i de internasjonale tribunalene er ikke klar ennå, men Australia og Uruguay kan ende opp med å måtte betale store summer til Philip Morris. Pr. i dag, før rettssaken har kommet ordentlig i gang, har Australia allerede betalt over 15 millioner dollar for å forsvare sine helseforebyggende lover.

Jeg har blitt spurt om handelsengasjerte som meg mener at alle selskaper er onde. Det gjør vi ikke. Men vi er heller ikke så naive at vi tror at selskaper flest investerer i utviklingsland for å hjelpe lokalbefolkningen ut av fattigdom eller trigge statens økonomiske vekst. Statoil går ikke inn i Angola for at befolkningen skal få det bedre, men for å tjene penger. Telenor investerte i Myanmar for å sikre markedsadgang og profitt, ikke for å sikre at alle skulle ha god tilgang til rimelig mobiltelefoni.

Hennes & Mauritz produserer ikke klær i Kambodsja for å sikre lokalbefolkningen jobber. Det er helt legitimt å søke profitt, men når man gjør det må man samtidig være villig til å ta den risikoen som følger med investeringer i ustabile områder. Det kan være økonomisk risikabelt å gå inn i ustabile stater, men det er ingen som tvinger selskaper inn. Selskaper søker seg selv inn.

Det er meget betenkelig at selskaper basert på sin juridiske form har sterkere rettigheter og påvirkningskraft enn deg og meg. I 2008 skrotet den daværende regjeringen forslaget til en modellavtale. I 2015 må den sittende regjeringen gjøre det samme.