Siden 2003 har FNs barnekonvensjon vært inkorporert i norsk lov. Konvensjonen skal beskytte alle barns rettigheter, og bygger på prinsippet om at barnets beste alltid skal komme først i alle situasjoner - over alt. Men i hvilket univers er det å ivareta barnets beste når man røsker barn opp med roten?

«Jeg er redd for hva som skjer med oss når vi ikke er i stand til å se det enkelte menneske», sier Margreth Olin i dokumentarfilmen «De Andre». Vi kunne ikke vært mer enige.

Uholdbar behandling

Sommerferien er over og vi tar fatt på vår tiende Fargespill-høst. Vi mener selv vi har verdens mest takknemlige jobb. Returen til arbeid ble dog med en mektig bismak da en av våre egne ble kastet ut av landet. Etter seks år i Norge, som tilsvarer ca. halve livet hans, har noen bestemt at Aves skulle sendes tilbake til Pakistan. Sammen med brødrene blir han vekket midt på natten av politiet. Etter seks års venting var ikke Aves lenger velkommen i Norge.

Fargespill er et kunstprosjekt hvor barn og unge fra hele verden deltar. De aller fleste er kommet hit på flukt, fra situasjoner vi er så heldige å ikke kunne engang forestille oss. Men fokuset vårt er ikke der i det daglige. Vi fokuserer ikke på hva de har mistet, men hva de har med seg.

På denne måten har vi vært så heldige å få bli kjent med hundrevis av inspirerende mennesker som har enormt mye å by omverden på. Og de byr på hele seg. Gjennom kulturskattene de har med seg fra sine hjemland forteller de sin historie fra scenen. Og gjennom fusjonen av deres kulturskatter og den norske kulturarven, forteller vi sammen historien om oss alle; om hvor sammensatt og oppløftende vår felles fremtid kan være, så lenge vi gir plass til enkeltmenneskene i samfunnet. For i hver historie er det et enkeltmenneske. I denne historien er det Aves. Du skal ikke måtte kjenne Aves’ historie for å se at behandlingen av langtidsventende asylbarn er uholdbar, men vi velger å dele litt likevel.

Tusenvis venter

På 17. mai i år fremførte Fargespill forestillingen «Ja, vi elsker» på Operaens hovedscene i hovedstaden. Forestillingen var en del av Norges offisielle program for Grunnlovsjubileet. Over 150 fargespillaktører fra 50 ulike nasjoner, bosatt over hele Norge, var samlet på samme scene. I et polyfonisk felleskapsmantra sang de av hele sitt hjerte «Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem», til en fullsatt sal i både tårer og hemningsløs begeistring. Disse vidunderlige barna sto som et soleklart bilde på vår forskjellige fortid - og vår felles fremtid.

I front på scenen sto Aves. Rakrygget og stolt sang han nasjonalsangen til han ble sår i halsen, for både ordene og det sangen representer betydde så mye. Paradoksalt er det da at Aves, og mange av de andre barna, samtidig levde i frykt, fordi staten Norge ikke klarer å ivareta dem og deres grunnleggende rettigheter.

I Norge i dag er det tusenvis av barn som venter på det skjebnesvangre brevet; får de være norske eller ikke? Flere hundre av dem har vært på vent i altfor mange år, og i dette ligger vårt største forargelse; en voksenverden som bærer med seg frykt og utrygghet for barna som står hjelpeløse og i stor grad uvitende midt oppi det hele. Dette har vært Aves sin virkelighet i seks år. Mye politisk og byråkratisk har skjedd i kulissene av Aves’ liv i løpet av disse seks årene. Mange voksne rundt Aves har tatt en masse avgjørelser. I mellomtiden har han ventet. Han har gått på skolen, på fotballtrening, hengt med venner og vært på Fargespills øvelser og forestillinger. Aves har ikke vært med å bestemme noe. Aves er absolutt unik, men hans situasjon er dessverre langt fra enestående.

Ufattelig

Innvandringspolitikken er komplisert og det er mange motstridende meninger, det har vi forståelse for. Vi forstår at ikke alle som kommer hit kan få opphold. Vi forstår at vi må ha rammer og lover for innvandring. Det er imidlertid ufattelig for oss at vi godtar at staten Norge holder disse barna fanget i byråkrati og tolkninger av loven i årevis, for så å røske dem opp ved roten og kaste dem ut. For det er nettopp det som skjer når ventetiden blir så lang, disse barna legger ned røtter. De blir knyttet til sine omgivelser, og vi blir knyttet til dem. Dette er ikke noe annet enn umenneskelig og lovstridig. Uavhengig av tolking av lovverk, er ikke en del av samfunnsoppgaven vår å verne om barna som er her?

Vi sitter tilbake med flere spørsmål enn svar, samtidig mener vi at svaret er soleklart og FNs barnekonvensjons artikkel 3.1. sier det tydelig: «Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

»

Inspirerte og rørte

Gjennom sine år i Fargespill påvirket Aves ikke bare oss som kjente ham. Fra Fargespill-scenen har han inspirert og rørt mange tusener til tårer gjennom sine energiske og engasjerte fremførelser. Samtidig som han har begeistret det norske folk har den norske stat behandlet ham særs stemoderlig. Nå er ikke Aves lenger velkommen.

Verdens beste land å leve i må vel handle om mer enn å verne om de som var så heldige å bli født her? Vi kan ikke bare forholde oss til lover og regler, «dem» og «oss». Det må handle om «oss», som i «oss alle». Vi må aldri glemme at det er snakk om enkeltmennesker, ikke statistikker.

Dette er ingen appell for fri innvandring, men en appell for at vi som nasjon ikke kan stå inne for et rammeverk som setter allerede sårbare barn i umenneskelige situasjoner. Som samfunn behandler vi i dag barn på en måte som de fleste av oss hadde hatt problemer med å stå inne for om vi kjente dem eller møtte dem ansikt til ansikt. Det gir grunn til uro. For et barn er et barn, uansett om vi kjenner dem eller ikke.