**Hege Storhaugs** bok «Islam – den 11. landeplage» gir et problemorientert fokus på globale negative hendelser som på en eller annen måte kan knyttes opp mot islam. Men hvem har rett til å definere hva islam er? Hvilken forståelse har forfatteren av den kritiske tilnærmingen til kulturmøtene som eksisterer både innenfor akademisk forskning og konkret dialogarbeid?

Yvonne Wang
Kirkelig dialogsenter

Fredag 19.02 publiserte BT et intervju med Hege Storhaug om boken «Islam – den 11. landeplage». Det er ingen tvil om at Hege Storhaug har truffet en nerve når hun løfter frem frykten som mange føler på over nyhetsoppslag om IS, Boko Haram, terroren i Paris, seksuell trakassering i Köln, den såkalte arabiske vår og den omfattende flyktningstrømmingen som startet høsten 2015. Hilde Sandvik:

Men når hun løfter frem islam som fellesnevneren for alt det vonde og lanserer denne religionen som den største trusselen for vår sivilisasjon blir dette ikke bare feil, men også farlig for dem som tror på menneskerettighetene og demokratiske verdier.

Islam er en religion som på lik linje med de andre Abrahamittiske religionene knytter seg til gamle hellige tekster. Innenfor jødedommen, kristendommen og islam er forståelse og tolkning av de respektive hellige tekstene en egen vitenskap. De hellige tekstene må forstås innenfor den historiske kontekst de ble til og på det opprinnelige språket de ble skrevet på.

De gamle tekstene gir ikke svar på alle utfordringer og spørsmål som oppstår i det moderne samfunnet. Derfor utvikles stadig nye tolkningsstrategier med røtter i en lengre tolkningstradisjon. Av den grunn blir det veldig tynt å sitere en tilfeldig setning man finner i disse hellige tekstene uten forkunnskaper om grunnteksten eller den helhetlige forståelsen som ligger bak. Samtidig er det viktig å anerkjenne at nettopp fordi de hellige tekstene er gamle, så må de tolkes igjen og igjen. Tekstene tolkes på bakgrunn av kulturelle forståelsesrammer og egne erfaringer og tanker.

Hadia Tajik:

På den andre siden er det mye som tyder på at mennesker som av ulike grunner opplever å ha mistet meningen med livet, kan være sårbare for ekstremistiske tolkninger. Vi finner også eksempler på hvordan religiøse domstoler kan undertrykke minoriteter i flere land i Midtøsten. Derfor bør vi ikke være ukritisk overfor hvordan tekstene tolkes. Men i stedet for å gå til angrep mot en religiøs tradisjon vil det være mer riktig innenfor et demokratisk samfunn å gå til angrep mot intoleranse og maktmisbruk enten den opptrer innenfor det religiøse, ideologiske eller politiske språk.

I møte mellom ulike kulturer trekkes ofte begrepene etnosentrisme og kulturrelativisme frem som to motpoler. Etnosentrisme betyr enkelt at man vurderer alle andre kulturer med sin egen som målestokk. Kulturrelativisme betyr derimot at man setter sine egne verdier til side og forsøker å forstå andre kulturer ut fra deres egenart.

Storhaug stiller ikke lenger opp i åpne debatter

I nyere akademisk litteratur og innenfor dialogarbeid generelt er det derimot vanlig å fremme en moderat holdning til begge disse begrepene. En moderat etnosentrisme innebærer at man setter pris på sin egen kulturelle og etniske bakgrunn, uten at man ser ned på andre. En moderat kulturrelativisme innebærer at man respekterer andre kulturers egenart samtidig som man er kritisk til brudd på verdier man mener er viktige. I denne sammenheng er det flere akademikere som trekker frem menneskerettighetene som en målestokk på hva som er kritikkverdig og hva som ikke er det.

Til tross for Europas humanistiske og kristne arv gjennom historien erfarte vi i moderne tid at både raseteorier og antisemittisme ble en politisk realitet under 2. verdenskrig. Det er mulig å si at disse erfaringene førte til tydeligere sivilisasjonskamp for menneskerettigheter, og en politisk vilje til samarbeid i Europa. Verdier som ligger til grunn for menneskerettighetene, demokrati, likestilling og barnekonvensjonen har delvis vokst frem i kjølvannet av de dystre erfaringene 2. verdenskrig ga oss.

Debattant:

I dag har vi et velfungerende velferdssamfunn i Norge om vi sammenligner oss med andre land. De fleste som bor i Norge ønsker også å bevare og forbedre denne samfunnsstrukturen. Noen av oss er født inn i det norske samfunn og tar de godene vi har her for gitt. Andre er blitt norske statsborgere som voksne og opplever et politisk system og en velferdsstat som er annerledes enn det de selv har vokst opp med.

Samtidig finnes det grupperinger av nordmenn som sympatiserer med anti-demokratiske og anti-menneskerettslige holdninger. Dette forsto vi 22. juli 2011. Dermed blir det feil å konstruere et fiendebilde mellom et Europa tuftet på kristne verdier og islam, slik Storhaug forsøker.

Sivilisasjonskampen handler ikke om religion, men om mellom menneskelige relasjoner. Her står betegnelsene intoleranse og maktmisbruk sentralt som fiendebilder. Religiøse holdninger til moderne spørsmål er så pass mangfoldige og differensierte at det blir umulig å skille ut en tydelig kampsak mellom dem.

Tar vi utgangspunkt i menneskerettighetene kan vi ta imot flyktninger med åpne armer fordi de har opplevd grove brudd på disse rettighetene. Med samme utgangspunkt i menneskerettighetene bør vi også fordømme enhver handling som bryter disse rettighetene, uavhengig av kulturell og religiøse bakgrunn. Dermed handler ikke sivilisasjonskampen om religiøse eller kulturelle bakgrunner, men om holdninger og menneskesyn.

Debattant om Hege Storhaug:

Media formidler nyhetssaker som ofte handler om konflikter og vold. Hvis den eneste kjennskap personer har til islam og innvandrere er gjennom nyheter, kan Hege Storhaugs bok forsterke dette konfliktbildet av islam. Av den grunn blir det lokale dialogarbeidet svært viktig. Lokalt dialogarbeid kan knyttes opp mot faggrupper innen barnehager, utdanningsinstitusjoner, helsevesen, næringslivet, asylmottak, barnevernet og politiet.

Lokalt dialogarbeid bør likevel ikke kun knyttes til ulike fagmiljø, men også til det konkrete nærmiljøet i nabolaget. Det er i de konkrete møtene ansikt til ansikt at fordommer brytes ned. Det er gjennom dialog at meninger brynes og intolerante holdninger modifiseres. I møte med mennesker fra ulike religioner, overbevisninger og kulturer blir det nærmest umulig å snakke om «islam», «innvandrere» eller «nordmenn» som entydige størrelser. Konfliktene er ikke mellom de ulike gruppe-betegnelsene vi konstruerer, men mellom intolerante og tolerante holdninger.

Derfor gjør Hege Storhaug en grov feil når hun forsøker å konstruere islam som vår sivilisasjons trussel. I stedet gir hun sin stemme til det som virkelig er en trussel – nemlig intoleranse. Likevel har Storhaug fått frem et viktig budskap. Vi trenger virkelig å skape gode relasjoner mellom hverandre på alle samfunnsnivå for å bryte ned de stereotyper og fordommer som Storhaugs bok representerer.

Har du meninger? Send innlegg til debatt@bt.no