I den klassiske barnefilmen om Pinocchio dør dukken mot slutten av filmen og gjenoppstår som en virkelig gutt. Geppetto sitter ved sengekanten hans og sørger så tårene spruter. «Hvorfor gråter du?» spør Pinocchio og setter seg opp i sengen. «Fordi du er død», svarer treskjæreren. «Nei, det er jeg ikke», sier gutten, og på typisk Disney-vis hulker da Geppetto uten å løfte blikket: «Jo. Det er du. Legg deg ned igjen nå.

På samme måte som Geppetto benektet Pinocchios gledestrålende erklæring om at han var i live, har fagfolk i mange år lukket øynene for fortellinger fra alvorlig psykisk syke om at de er blitt bedre.

Benektet bedring

For tidligere antok mange fagfolk at personer med alvorlige psykiske lidelser som schizofreni og bipolar lidelse ikke kunne bli bedre. Gjennom arbeidet traff man de som opplevde pågående og vedvarende plager, mens de som ble bedre forsvant ut — både av sykehusene og av fagfolks oppmerksomhet. Hvis man møtte noen som hadde opplevd tilfriskning kunne det lett fortolkes som at diagnosen var feil (det vil si at personen ikke hadde hatt en alvorlig psykisk lidelse i utgangspunktet), eller at bedringen ikke var reell (det vil si at personen fremdeles var syk, men kanskje bare ikke merket det).

Denne tenkningen førte til at alvorlige psykiske lidelser tidvis ble forstått som tilstander man ikke kunne bli bra fra. I det amerikanske diagnosesystemet ble eksempelvis beskrivelser av schizofreni som en kronisk lidelse først fjernet på siste halvdel av 1980-tallet. Dette til tross for at studier der man fulgte personer over tid lenge hadde dokumentert at mange ble bedre. En relativt stor gruppe hadde etter hvert ikke lenger symptomer på lidelsen, de levde uavhengige liv, og de var i full gang med skole eller jobb igjen.

John Strauss, som er professor emeritus ved Yale og en av dem som ledet flere slike store undersøkelser allerede på 1970-tallet, har med bakgrunn i dette spurt om det kanskje er sånn at fagfolk har stått i fare for å benekte menneskers bedring på samme måte som treskjæreren avviste Pinocchio: «Men psykolog og psykiater, se, vi blir bedre.» «Nei, det blir dere ikke. Legg dere ned igjen nå.»

Bærer håp

En annen viktig kilde til kunnskap om bedring ved alvorlige psykiske lidelser er fortellingene til personer som selv har opplevd vekst og positiv utvikling. Både gjennom intervjustudier og i deres egne publikasjoner fremkommer vitnesbyrd om at folk faktisk kommer seg og blir bedre - også ved alvorlige psykiske lidelser.

Larry Davidson, en annen professor ved Yale, har vist hvordan mange av disse fortellingene bærer håp om at det også finnes en annen type bedring. Ikke bare kan man bli bedre i betydningen av symptomfrihet, det han kaller for klinisk bedring, men de som ikke oppnår dette kan erfare bedring i betydningen av å skape seg et godt liv innenfor rammen av den situasjonen som de er i.

Dette betegner han for personlig bedring. Det vil si at en person som sliter med en alvorlig psykisk lidelse kan leve et meningsfullt og verdig liv, på samme tid som han eller hun har plager. Man kan eksempelvis lære seg å surfe på de svingningene i stemningsleie som man opplever ved en bipolar lidelse, eller utvikle strategier for å håndtere de dømmende stemmene som man kan erfare ved schizofreni.

En aktiv rolle

Vi har i to forskjellige undersøkelser intervjuet personer som er blitt bedre ved slike alvorlige psykiske lidelser, noen i form av symptomfrihet og andre i form av at de har funnet måter å leve med sine plager. Fortellingene vi fikk høre dreiet seg blant annet om det å nyttiggjøre seg behandling og støtte - både fra hjelpeapparatet og fra viktige personer rundt. Deltakerne la videre vekt på hvordan de selv tok grep og gjorde endringer for å skape bedre hverdager.

En fortalte hvordan det å vende seg til det konkrete og sanselige i å lage mat eller jobbe i hagen var svært viktig for henne: «Helt fra jeg var liten har jeg hatt et veldig rikt indre liv», sa hun, «og disse tingene hjelper meg å balansere det.» I intervjuet formidlet hun hvordan det å kjenne jorden mellom fingrene når hun høstet sine egne grønnsaker var en svært viktig motvekt til de svingende følelsestilstandene som hun slet med.

En annen beskrev hvordan han utelukkende drakk Clausthaler gjennom en hel guttetur med vennene sine idet han opplevde tiltakende psykiske plager. Han hadde erfart at både det å opprettholde sosiale kontaktpunkter og å være avholdende fra alkohol var nødvendig, særlig når han befant seg i en vanskelig periode. Således var det ikke passive mottakere av helsehjelp som vi intervjuet, men personer som spilte en aktiv og deltakende rolle i sin egen bedringsprosess.

Har konsekvenser

Denne kunnskapen om at folk kan bli - og blir - bedre ved alvorlige psykiske lidelser har konsekvenser for hvordan vi bygger opp hjelpeapparatet. Fra et bedringsperspektiv vil det være viktig at vi beveger oss bort fra generelle mål for behandling, slike som typisk handler om å stabilisere plager og om å hindre negative utfall som sykehusinnleggelser eller tilbakefall.

I stedet bør vi søke å utvikle individuelle mål som tar innover seg at bedring er en fremadrettet prosess og at det er personene selv som vet hvilke resultater som teller mest. Siden glasset er halvfullt og ikke halvtomt når det kommer til bedring, trenger vi helsetjenester der menneskers styrker og ressurser blir fokusert. Her dreier det seg altså ikke så mye om å behandle lidelser, men mer om å støtte personer og deres bedringsprosesser. Med dette blir personen som sliter med en alvorlig psykisk lidelse den sentrale aktøren, den som uttrykker mål, ønsker og behov.

Mer verdighet

I våre intervju fremgikk deltakernes mål som å være sentrert rundt det å skape gode liv med familie og venner, det å være ved god helse, og det å finne meningsfulle aktiviteter i hverdagen. Dette er også håp som vi selv har for fremtiden. Med Pinocchios stemme kan vi således si at personer med alvorlige psykiske lidelser ikke bare blir bedre, men at de også er «ekte mennesker».

I intervjuene vi gjorde beskrev deltakerne å møte utfordringer som er parallelle til våre egne og de brukte strategier lik våre for å mestre problemer. Nettopp fordi «de» faktisk er «oss» har vi de samme ønsker og drømmer. Et fokus på slike allmennmenneskelige og personorienterte mål, fremfor systemets egne, mener vi vil bidra til å skape bedre og mer verdige psykiske helsetjenester i fremtiden.