**Det er tid** for eksperimentering, mener BTs Frøy Gudbrandsen i en [kommentar den 19. juni](http://www.bt.no/meninger/kommentar/gudbrandsen/Tid-for-eksperiment-3383772.html). Hun mener Bergen trenger en demokratireform. Det er vi i Europabevegelsen enig i. Men symptomene på demokratitretthet i Bergen finnes over store deler av Vest-Europa.

Demokrati er et gresk lånord for folkestyre. Nå er det ikke bare det greske demokratiet som er i krise, men stadig flere av Europas over 500 millioner innbyggere er i ferd med å miste tilliten til de tradisjonelle demokratimodellene. Gjennom de politiske partiene nomineres et få antall borgere til valg på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. EU-borgere velger i tillegg sine representanter til EU-parlamentet.

Til tross for økt demokrati, er det stadig færre som stemmer ved valg. Medlemstall i politiske partier går ned. Dermed svekkes legitimiteten til det partibaserte, representative demokratiet. Samtidig opplever mange i Europa økt avstand mellom folket og den politiske eliten. Ved valget i Storbritannia i mai 2015 var det sofavelgerne som utgjorde det største partiet med hele 34 prosent oppslutning.

Det er ikke bare politikernes skyld at velgerne uteblir. Den rådende partistrukturen gjenspeiler et samfunn hvor kollektive verdier sto sterkt og hvor partier og fagbevegelse ivaretok medlemmenes interesser. Dagens velgere forholder seg til en verden med fri flyt av informasjon, større vekt på individuelle preferanser og en betydelig avsmak for toppstyrte prosesser og kommandolinjer.

Les også:

Samtidig oppfordres vi kontinuerlig om å gjøre egne vurderinger og valg i et konkurransepreget marked. Politikken har gått inn i rammen av markedskonkurranse. Partilojaliteten blir lav og flere shopper parti etter livssituasjon og dagsaktuelle prioriteringer — i den grad man bryr seg om politikk i det hele.

Mange konkluderer med at det ikke spiller noen rolle hvilket parti som styrer. De gir blaffen. Forakt for og mistro til det etablerte politiske systemet gir også grobunn for ytterliggående fløypartier i flere europeiske land. Franske Front National kan tjene som et av flere eksempler.

Nylig la den sosialdemokratiske, britiske tenketanken Policy Network frem en større rapport om alternative demokratimodeller, «The Populist Signal; Why Politics and Democracy Need to Change». Rapporten gjennomgår en rekke initiativ i Europa der man praktiserer ulike former for direkte demokrati.

Det er bred enighet i alle levende demokratier om at det ikke finnes bedre styresett enn nettopp demokratiet. De færreste drømmer om diktatur, opplyst enevelde eller en ettpartistat. Samtidig står vi overfor en ubehagelig erkjennelse: Om demokratiet ikke skal råtne på rot, må noe gjøres.

De siste årene har vi sett mange eksempler fra ulike land der alternative demokratiløsninger testes ut. Fellesnevneren er økt direkte involvering av borgerne i politiske prosesser som et supplement til de klassiske prosessene i regi av partiene og den etablerte demokratiske maktstrukturen.

En viktig stemme i debatten om demokratifornyelse er belgieren David van Reybrouck som i 2013 skrev boken «Mot valg», utgitt på norsk i fjor vår. Her tar han til orde for en utvidet modell for parlamentarisk representasjon ved å åpne for at vanlige borgere skal få plass «på tinget».

I tillegg til at de politiske partiene nominerer kandidater i henhold til en intern partipolitisk prosedyre, foreslår van Reuybrouck at 1/3 av den parlamentariske forsamling skal bestå av et utvalg vanlige borgere som kun velges for én periode. Intensjonen hans er å unngå at politikken i for stor grad blir styrt av hensyn til gjenvalg - noe han mener er en av det partipolitiske demokratiets største fallgruver.

Hvem skal så få representere de frie utvalgte? Med dagens teknologi kan man foreta utvalg av innbyggere som representerer et tverrsnitt av befolkningen - med hensyn til variabler som kjønn, alder, utdannelse, sosial status og geografi. En mer radikal variant kan være loddtrekning. Poenget er å involvere vanlige borgere i politiske spørsmål gjennom utvelgelse (selection) og at denne gruppen kan supplere representasjon gjennom de politiske partienes nominasjonsprosess (election).

Europabevegelsen i Norge ser behovet for vitalisering av debatten om selve demokratiet. For oss er det imidlertid mest nærliggende å vise til fraværet av debatt om Norges plass og rolle i Europa.

En ting er at vi ikke har stemmerett i et politisk system vi likevel er en del av gjennom EØS-avtalen. At vi ikke har en løpende debatt om vårt forhold til Europa er et like stort problem. Fortellingen om at «EU ikke står på den norske, politiske dagsorden» må utfordres all den tid vi blir mer og mer integrert i EU for hver dag som går.

Les også:

Gjennom prosjektet «Borgerdialoger om Europa, EU og Norge» vil vi invitere borgere i Bergen til en samtale om dette. Ved å involvere vanlige folk og derved gjøre det mulig å engasjere seg i temaet, vil vi bidra til at EU-tema blir en normal del av den politiske samtalen. Vi mener at det er demokratisk uakseptabelt at partiene undertrykker dette viktige temaet. Det kan ikke være slik at Norges forhold til EU skal forbli en ikke-sak fordi partier og blokker er splittelet i synet på EU.

Vi tror ikke borgerinitiativ og dialogbasert politikkutforming vil erstatte dagens demokratimodell. Men vi tror det er på høy tid å erkjenne behovet for en vitalisering av innbyggernes deltakelse i politiske prosesser lokalt, regionalt og nasjonalt.

Vi mener at også internasjonale spørsmål med fordel kan tas «ned» til folk flest. Noe annet vil være en grov underkjennelse av borgernes evne og vilje til å ta stilling til komplekse spørsmål. I Irland organiserte man dialoger mellom folkevalgte politikere og et tilfeldig sammensatt utvalg av befolkningen. I en tydelig definert prosess skulle de blandede gruppene ta stilling til ti ulike og svært vanskelige saker. Som resultat av dette kom det frem klare råd til de folkevalgte — også i krevende saker som homofilt ekteskap og abortlovgivning.

Ved å fortsette å skjerme befolkningen for å aktivt bidra til løsningen på partipolitisk ubehagelige spørsmål, frykter vi at våre fremste folkevalgte er med å sage over grenen de sitter på. Vi vil ikke vente på å få et demokratisk problem deisende i hodet. Fornyelse og eksperimentering må begynne nå.

Modellene vi løfter frem med borgerdialog i Bergen, vil være av interesse langt ut over byens grenser. Byparlamentarisme setter heller ingen begrensning for eksperimenteringen. Behovet for vitalisering av demokratiet ha relevans for og løses best i et fellesskap av gode krefter på tvers av parti- og landegrenser.