Håvard Haarstad

Da vi begynte å utvinne olje på 1970-tallet, var oljen et råstoff. Det var hydrokarboner — brennbar skitten materie. Å utvinne den betydde hardt arbeid. Arbeid på oljeplattformer var fysisk krevende, man fikk gjerne stoffet på hender og ansikt, og det kunne være farlig. Oljenæringen ga karrieremuligheter til eventyrlystne unge menn som kunne noen ord på engelsk og tålte en trøkk, og mange fikk nettopp det siste.

Stina Ellevseth Oseland

Oljeindustrien fikk også fysiske uttrykk i landskapet, og ble godt synlig for folk mange steder langs kysten på Vestlandet. Enorme betongkonstruksjoner ble bygd i Jåttavågen, nesten midt i Stavanger sentrum. Byens befolkning kunne følge med på hvordan de store condeepene (concrete deep water structure) til Norwegian Contractors tok form og ble slept ut på sokkelen da de var ferdig. Troll A-plattformen, bygd ferdig i Vats i 1995, er den høyeste betongplattform for petroleumsproduksjon som er bygd i verden noensinne. Plattformen ble kåret til den største ingeniørbragden i forrige århundre av leserne til Teknisk Ukeblad. Alle deler til disse plattformene ble bygd i Norge, og tildelingen av kontraktene betydde forskjellen på sysselsetting eller arbeidsløshet mange steder langs kysten.

Oljen, de gigantiske konstruksjonene og symbolene rundt dem, har hatt stor kulturell påvirkning på oss. Barnehager og barneskoler i Stavanger tok turen opp til byens høyder for å se når de store konstruksjonene ble slept ut fjorden. Kronikkforfatter Stina Oselands far jobbet på plattform, og sørget for steiner med olje i, små flasker med utvunnet olje og miniatyrer av borrekroner til datterens o-fagstimer. Mange oljearbeidere fisket fra riggene og kunne ha med seg kasser med svær nordsjøtorsk hjem.

Les også:

Alle hadde en oljefar, eller i alle fall en oljeonkel i Stavanger på 80— eller 90-tallet. Mange hadde det andre steder på Vestlandet. Og oljen var noe konkret, det var den mørke, seige materien pappaene hentet ut av bakken, på konstruksjoner andre pappaer hadde bygget.

Aslak Sira Myhre har beskrevet hvordan de ingeniørene som var så heldige å arve avlagte borrekroner, spraylakkerte dem og stilte dem ut utenfor garasjene sine som statussymbol.

Fremdeles står Stavangers Skjeve Tårn i Jåttåvågen, betongeksperimentet som skulle veltet, bygd for å vise omverden at man kunne.

I dag har oljen blitt en abstrakt størrelse. I den offentlige bevissthet handler olje om oljepengene, om offentlige investeringer og inflasjonspress. Det handler om klima, om etiske eller uetiske selskaper, og om dobbeltmoralen som ligger i å både være foregangsland og oljeeksportør. Oljen er nå et regnestykke, som blir satt inn i tenkte klimaregnskap og etikkregnskap.

Etikk og klima er helt klart viktige diskusjoner. Men ofte blir de abstrakte diskusjoner som ikke tar opp i seg hva oljen er eller hvilken plass den har i samfunnet vårt.

Det beste bildet på vårt forhold til oljen i dag er kanskje telleverket Norges Bank Investment Management, avdelingen som forvalter oljeformuen, har på sin nettside. Her kan vi følge Oljefondets markedsverdi i real time, og se hvordan pengene nordmenn har på bok øker eller synker for hvert sekund. Summen - rundt sju tusen milliarder kroner - er umulig å relatere til noe virkelig og konkret. Tallet minner om Donald Duck og onkel Skrue.

Les også:

I undervisning på universitetet viser vi av og til dette telleverket til studentene, både norske og utenlandske. En interessant øvelse er å vise det underveis i forelesningene, og så gå tilbake til det på slutten av forelesningen for å se på hvor mye summen har endret seg. Det er gjerne flere titalls milliarder. Pengene investeres blant annet i kjøpesentre og eiendommer i utlandet. Det er ofte utfordrende å forklare utenlandske studenter (og de norske!) hva det egentlig innebærer at det norske folk eier disse pengene og utenlandske eiendommene.

Likevel har oljepengene blitt en viktig del av vårt selvbilde, og viktig for hvordan andre ser på oss. Sannsynligvis har oljepengene blitt en mye større del av vår identitet enn selve oljen. Selve oljen hører til fortiden. Den hører til tiden da oljearbeiderne hadde blå og oransje uniformer, heller enn hvite med slips. Den hører til tiden da vi bygde oljeplattformer som var synlige på lang avstand, heller enn de høyteknologiske som ligger godt skjult på havbunnen.

Jåttåvågen, hvor de gigantiske betongstrukturene en gang ble laget, har blitt et moderne urbant strøk med tidsriktig arkitektur, hvor blant andre Aker Solutions huser ingeniørene sine i et kontorbygg. Fortsatt står det skjeve tårnet igjen nederst i havnen som en kontrast mellom den gamle oljenasjonen og den nye.

Det er ikke lenger status å ha befatning med den fysiske, materielle delen av oljeutvinningen. Folk stiller ikke lenger ut borrekroner utenfor garasjene sine. Heller enn borrekroner er det kanskje Teslaen som er statussymbolet for dem med god posisjon i oljeindustrien. Både Bergen og Stavanger ligger i verdenstoppen i teslatetthet.

Det jobbes selvsagt fortsatt i oljeindustrien, og mange bruker til og med hendene. Men fortellingen om oljen og vårt forhold til den har endret seg. Velstanden, formuesforvaltningen og etikken har tatt plassen til betongen, råstoffet og naturkreftene. Vi har fjernet oss fra oljen som ting, som materie.

Les også:

Vi trenger store politiske grep for å omstille landet i bærekraftig retning, både av hensyn til klima og til fremtidens arbeidsplasser. Men denne diskusjonen blir virkelighetsfjern, urealistisk og polarisert hvis vi bare forholder oss til oljen som en abstrakt størrelse, som noe som er uetisk i seg selv. Diskusjonen må heller begynne ved anerkjennelsen om at oljen har skapt vår velstand og vokst seg inn i vår kultur. Oljen har formet våre fysiske omgivelser, våre institusjoner og vårt selvbilde.

Det er ingen motsetning mellom å anerkjenne dette og å samtidig ivre for bærekraftig omstilling.

Tvert imot, en slik anerkjennelse gir viktig innsikt. Den tilsier at energiomstillingen må være mer dyptgripende enn mange fornybaroptimister nå skal ha det til. Hvis vi bare forstår oljen som en abstrakt ting, som noe uetisk i seg selv, vil vi ikke være i stand til å forstå hvordan en slik omstilling skal komme. Det er nemlig ikke oljen som skal omstilles — det er oss.