Diskusjonen går flere tusen år tilbake: Er det situasjoner hvor det kan være en barmhjertig og lovpålagt legeoppgave å avslutte livet?

De siste måneder har vi opplevd en mer enn følelsesladetdiskusjon om å avslutte livet i livets begynnelse, for barnet i mors mage. Atnoen legers refleksjoner over barnet, gjør det vanskelig for dem å henvise tilabort, vekker en glødende reaksjon med nærmest fanatiske paroler. Det ropes ulv – uten ulv i nærheten. Mors lovfestederettigheter til selvbestemt abort anerkjennes med svært få unntak av alle. Menvi trenger et samfunn hvor debatten om våre grunnleggende verdier verdsettesuten at vi roper ulv.

Sterke følelser

Debatten om legalisering av aktiv dødshjelp er også preget av sterke følelser. Men det hersker stor forvirring og mange misforståelser om begrepene. Behovet for avklaring er omfattende.

Aktiv dødshjelp innebærer at legen med sin fagkompetanse, etter gjentatte oppfordringer, tilfører pasienten en kombinasjon av medikamenter som medfører at pasienten dør i løpet av de neste minuttene. Behandlingen tar livet av pasienten.

Passiv dødshjelp innebærer at legene i møte med pasienter i livets sluttfase avslutter eller unnlater å iverksette behandlingstiltak som vil forlenge pasientens dødsprosess, i tråd med deres informerte eller formodede samtykke. Pasienten dør «mett av dage». Aldring og sykdom medfører at pasienten dør.

Forpliktelse overfor pasienten

Lindrende behandling og god omsorg ved livets slutt er legens og pleiepersonalets forpliktelse til å gjøre alt for at pasienten har det så bra som mulig i deres siste livsfase. Spesielt viktig er lindring av plagsomme symptomer og gode forberedende samtaler.

Sentrale spørsmål ved livets slutt er: På hvilken måte forholder vi oss til at mennesker med alvorlige og irreversible sykdommer snart vil trenge en anledning til å dø? Kan vi love alle et verdig liv helt frem til de dør? Er det en gråsone, unntak og enkeltskjebner hvor alt er forferdelig på slutten av livet? Og skal legene i slike situasjoner ha lisens til å avlive pasienten?

Til det første spørsmålet. Så lenge det er håp om å overleve og realistiske mål se frem til, er det helsevesenets oppgave å bistå pasienten og kjempe mot sykdommene. Det er vi ganske flinke til. Men før eller senere kommer vi alle til et siste punkt hvor sykdom eller aldring medfører at det ikke lenger er håp om gode uker, måneder eller år. Da sier mange, også blant helsepersonalet, at nå er det ikke lenger håp. Det er helt feil.

Inneholder uerstattelige verdier

Med bakgrunn i møter ved sengekanten til døende pasienter over mange år har jeg erfart at den siste levetid for de aller fleste av oss inneholder uerstattelige verdier. Håp om at noen bryr seg. Håp om å bli sett, respektert og verdsatt. Håp om å oppleve at et barnebarn kommer til verden. Håp om å være elsket og å elske. Håp om forsoning og farvel. Og håp om å få dø i fred når tiden har kommet.

Den siste levetid for de aller fleste av oss inneholder uerstattelige verdier.

For de aller fleste av oss er dette mulig. Men det innebærer omfattende utfordringer med tanke på etikk og kommunikasjon. Legen må ha kunnskaper og holdninger som skånsomt kan formidle til pasienter og pårørende at livet nærmer seg slutten, slik at de kan forberede seg til den forestående avskjed. Og vi må sikre at den døende vil få en optimal omsorg og lindrende behandling i deres siste levetid.

Skrekkscenarioet er mangel på åpenhet og forberedende samtaler, eller unødige, sterkt belastende sykehusinnleggelser og terapieksperimenter av døende pasienter, hvor alle mot bedre vitende forføres til å tro at det kommer til å gå bra.

Utførte aktiv dødshjelp

Men tilbake til de tre andre spørsmål. Er det situasjoner, hvor legene også skal ha et mandat til å avslutte pasientenes liv når denne opplever det som uutholdelig? Er det greit at vi gir legene en pistol med lisens til å drepe mennesker som ber om det? Til barmhjertighetsdrap?

I oktober 1992 fortalte jeg i et fjernsynsprogram med fokus på helsevesenets etiske utfordringer at jeg etter innstendige, gjentatte oppfordringer tilførte en døende kreftpasient medikamenter. I løpet av de neste minutter medførte det pasientens død. Etter lovgivningen var dette aktiv dødshjelp. Men mitt motiv den gangen var utelukkende å lindre en lidelse som for pasienten var blitt ubeskrivelig uutholdelig.

Med bakgrunn i den ekstreme situasjonen, ble konsekvensen at jeg fikk påtaleunnlatelse (skyld, men uten straff) og en advarsel fra Helsetilsynet.

Likevel mot legalisering

Ole Peder Kjelstadli, som forfattet kronikken «Den ultimate livshjelp» (BT 26. mars), har rett. Det finnes situasjoner ved slutten av livet hvor pasientens lidelser er så uutholdelige at de langt overskrider det de fleste av oss forbinder med et verdig liv og en verdig død.

Det mange har misforstått, er at jeg alltid har vært, og fremdeles er, motstander av legalisering av aktiv dødshjelp. Jeg angrer ikke på min handling den gangen. Men jeg ville ikke gjort det i dag.

I Bergen har vi i dag to avdelinger med spesialkompetanse på lindrende behandling til døende pasienter, ved Bergen Røde Kors Sykehjem og Diakonissehjemmet Haraldsplass. Avdelinger har kompetanse til å lindre og til å formidle håp og verdighet når alt synes håpløst i pasientenes siste timer og dager.

Fare for misbruk

Det viktigste argumentet mot legalisering av aktiv dødshjelp er faren for misbruk. Få har bedt meg om aktiv dødshjelp. De fleste av dem har testet meg: Betyr jeg noe for deg? Og for andre?

Jeg kan ikke forestille meg et lovverk som kan forhindre misbruk.

Det overveldende flertallet døde fredelig, med fravær av livsforlengende tiltak, de sluttet å spise og drikke, med god lindring, med de pårørende ved sengekanten. Tallene sier mye. I Nederland får 3— 4000 aktiv dødshjelp hvert år. Det ville for Norge bety ca. 1000. Det er i mine øyne minst 950 for mange. Og jeg kan ikke forestille meg et lovverk som kan forhindre misbruk.

Og Kjelstadli: Selvfølgelig bestemmer vi alle over våre liv. Men innebærer det også at vi kan forlange av legen at han skal drepe oss? Løsningen og valget er pasientens. De kan slutte å ta medikamenter som forlenger livet. De kan slutte med mat og drikke. De får optimal lindring. Og de dør uten legens pistol.

Hvilket samfunn ønsker vi?

Ønsker vi et samfunn som signaliserer at når livet blir for vanskelig for deg, når du opplever å være til byrde, når vi ikke har plass til deg på sykehjem eller på en lindrende avdeling, så kan du få en sprøyte?

Eller ønsker vi et samfunn som sier ja til livet fra livets begynnelse til slutt, med tilbakemeldingen: Vi er glad i deg. Vi forstår at mye er vanskelig. Men vi har gode tilbud, som kan lindre og ta vare på deg. Du betyr uendelig mye for oss, fra det første til det siste øyeblikk i ditt liv.