Mellom asken og ilden

En Ap-regjering kan bety tidenes mest reaksjonære forsamling, eller samarbeid med livsfjerne veganere og utopiske sosialister.

SLITER: Ap-leder Jonas Gahr Støre befinner seg mellom asken og ilden. Ingen av stedene er noe godt sted å være, skriver kommentator Eirin Eikefjord. Ruud, Vidar / NTB scanpix

Eirin Eikefjord
Kommentator i BT

Ap lekker velgere i alle retninger. Partiet går til valg på å fikse ting som fungerer. Jonas Gahr Støre er et vandrende seminar. Og ikke minst: Hva er egentlig de politiske bivirkningene av en stemme til Arbeiderpartiet?

Ap vil helst regjere med Senterpartiet, og muligens SV. De utgjorde «De rødgrønne» i åtte år, men nå vil styrkeforholdet endres markant i grønn retning. Ikke miljø-grønn, men en negativ nyanse av grønn. Nei-partiet Sp sier nei til vestlandsregionen, nei til Europa, nei til politireform, nei til kommunereform, nei til klimatiltak, nei, nei, nei til det meste.

Hvis KrF skulle ende med å skifte side, blir bremseklossen komplett. KrF er bare et ja-parti når det gjelder pengebruk og mer kontantstøtte. Kombinasjonen Ap, Sp og KrF vil bli tidenes mest reaksjonære regjering. Sp vil reversere reformer, KrF vil hindre liberal utvikling. Konsekvensen kan fort bli formidabel stillstand.

Støre har vært tydelig på at han ikke vil ha andre støyende småpartier enn SV på regjeringskontoret. Men slik meningsmålingene ligger an, kan et rødgrønt flertall kun sikres med støtte fra Rødt og Miljøpartiet De Grønne (MDG). Hva innebærer det?

Rødt og MDG er på hvert sitt vis ekstremutgaver av SVs hovedkrav: Kamp mot ulikhet, fattigdom, velferdsprofitører og farlige klimaendringer.

Rødts kommunistiske anegalleri fungerer gjerne som en gedigen rød klut, men væpnet revolusjon er ikke lenger en del av virkemiddelapparatet. Rødt har likevel såpass revolusjonære ambisjoner at de vil skrote kapitalismen og erstatte den med en klasseløs, sosialistisk samfunnsorden.

I denne valgkampen er Rødts fanesak kampen mot forskjells-Norge og bekjempelse av «velferdsprofitørene». Dessuten skal Norge skal ta i mot minst 20.000 kvoteflyktninger årlig.

Rødt-leder Bjørnar Moxnes har brukt sin vippeposisjon i Oslo-politikken til å stoppe det privatiserte bosskaoset og få Ap med på forbud mot etablering av kommersielle barnehager. Rødt er nok likevel sterkere på å levere systemkritikk enn levedyktige politiske løsninger.

Sosialistisk velferdspolitikk er en kostbar affære. Partiet vil gradvis innføre 6-timersdagen – med full lønnskompensasjon, og de vil utvide fødselspermisjonen til 52 uker – med full lønn.

Samtidig skal oljeindustrien trappes ned, og minst 90 prosent av utvinningen stanses før 2030. Rødt vil dessuten melde Norge ut av Nato og skrote EØS-avtalen. De vil også forby bemanningsselskaper. Alle skal ha rett til fast jobb og full stilling, men karakterer og eksamen skal erstattes med helhetlige mappevurderinger.

Da Rødt søkte valgkampstøtte fra Fagforbundet, ble støtten kontant avvist av forbundets leder Mette Nord. Hun mener prinsipprogrammet til Rødt erklærer arbeidsgiver som fiende og undergraver hele den norske modellen.

Miljøpartiet de Grønne (MDG) har brukt byrådsmakten i Oslo til å etablere seg som hatobjekt for ytre Høyre. Partiet har vedtatt å kvitte seg med petroleumsvirksomheten de neste femten årene, og har stans i ny oljeleting som absolutt ultimatum.

På landsmøtet i vår vedtok partiet å forby ikke-nedbrytbar engangsplast, plastposer og engangsbestikk. De vil redusere biltrafikken, fase ut nye fossilbiler og innføre en kjøttfri dag i alle offentlige kantiner.

MDG overgår alle med tidfestede og drastiske miljøambisjoner. Problemet er at de mangler svar på hvordan tiltakene skal gjennomføres.

Samtidig som det skal skje storstilt jernbaneutbygging, krever MDG at anleggsbransjen bytter ut maskinparken og betaler avsindige drivstoffavgifter. Samtidig som eldrebølgen skyller inn og oljen skal vekk, vil de redusere normalarbeidstiden fra 37 til 30 timer. Prisen er at folk går ned i lønn og at staten går i minus.

Verken Rødt eller MDG vil kunne diktere en Ap-regjering fra en vippeposisjon. Støre kan søke støtte på borgerlig side i saker hvor småpartiene blir for ytterliggående. Likevel er både Sp, Rødt og MDG det perfekte skremmebilde for de borgerlige.

Satt på spissen betyr en regjering med Ap enten tidenes mest reaksjonære forsamling, eller samarbeid med livsfjerne veganere og utopiske marxister. Denne eventyrblandingen avskrekker velgere på alle fronter.

De lilla velgerne – de som ligger og vaker mellom Ap og Høyre – er ofte resultatorienterte, liberale folk. De lilla er lite begeistret for støy og uforutsigbarhet, men liker heller ikke stillstand. Dermed kan usikkerheten føre dem over på høyre side av streken.

Ap lekker likevel mest til venstre, og det er tydelig at partiet ikke har tatt faren for velgerflukt til SV og Rødt alvorlig nok.

Selv grunnfjellet i partiet rømmer. Forfatter Anne Holt – sosialdemokrat og tidligere justisminister for Ap – vil ikke klare å stemme på Ap i år. Partiet snakker ikke med troverdighet om klima og innvandring, og Holt søker mot SV. Hun uttaler seg nok på vegne av flere.

Venstresiden i Ap er – som Holt – skeptisk til manglende klimaambisjoner og en restriktiv innvandringspolitikk, som en regjering med Sp fort vil forsterke. Dessuten misliker de både KrF, kontantstøtten og vegring innenfor bioteknologi.

Støre fremstår ikke akkurat som en garantist for progressive tiltak, og dermed flykter venstresiden mot venstre. Av motsatte grunner vender den konservative delen av Ap-velgerne seg mot Sp. Begge deler skremmer de lilla over til borgerlig side.

Ap befinner seg altså mellom asken og ilden. Ingen av stedene er noe godt sted å være.