Blokk og blokkering

KOMMENTAR: Er det bra for miljøpolitikken at Miljøpartiet De Grønne bryter gjennom?

Frank Rossavik
Kommentator i Bergens Tidende

STOR JOBB: Hanna E. Marcussen, den ene av MDGs to talspersoner, får mye å ta tak i hvis partiet kommer over sperregrensen. Larsen, Håkon Mosvold, Larsen, Håkon Mosvold

Høsten så ut til å bli lite annet enn en søvngjengeraktig marsj mot regjeringsskifte. Ikke fordi Høyre gjør noen god valgkamp — den er svak, som vanlig - men fordi regjeringen virker sliten og lei, og fordi velgerne er lei av den.

Miljøpartiet De Grønne er blitt en oppkvikker i bildet. Kanskje kan MDG gå rett fra ingenting og over sperregrensen, kanskje kan de sende SV og muligens også Venstre under grensen, og kanskje kan de til og med komme i vippeposisjon.

Nå må MDG tåle kritikk for rare programposter (se på nettet, les selv!) og for førstekandidater som har sagt rare ting. Partiet må vise evne til å takle utfordringene, det skal ikke være lett å rykke opp i maktdivisjonen. SV ble filleristet i månedene før partiet tok plass i regjeringen i 2005.

MDGs erklærte blokkuavhengighet er et viktig tema. SV-ere, som selvsagt kjemper for sitt partis overlevelse, bruker sosiale medier til å innprente faren for at MDG kan støtte Erna Solberg som statsminister, mens Solberg og andre på hennes frontavsnitt (ganske treffende) utmaler MDG som et slags 70-talls-SV.

At akkurat dette kjøret skader MDGs sjanser i valget, tviler jeg på. For det første er folk flest neppe så opptatte av blokker som politikere og grunnplansaktivister tror. Tvert imot, MDG kan få stemmer fra folk som er misfornøyde med regjeringen, men som ikke vil stemme på de to blå partienes og deres støttespillere.

I et lengre perspektiv er det viktigere å spørre om MDGs blokkuavhengighet vil gagne miljøpolitikken.

SVs gode argument er at det er vanskelig å få miljøpolitisk gjennomslag uten allianser. Partiet har oppnådd mer enn det kan se ut til, men seirene er for en stor del av det usexy slaget: Arbeiderpartiet bremses, justeres og påføres halve nederlag i det løpende arbeidet i regjeringen. Hvis Ap hadde regjert alene i mindretall og hentet støtte fra sak til sak i Stortinget, ville det ha gitt svakere miljøpolitikk.

Venstre kan si det samme: Siden Høyre og Frp i sum synes å bli meget store, trengs et sterkest mulig Venstre i samme konstellasjon. Venstre skal da tvinge frem mest mulig miljøpolitikk innenfor rammebetingelsene. Om de to blå får flertall alene, eller om de føler seg fri til å søke støtte også hos oljeglade Ap, blir det mye mindre miljøpolitikk av det.

Det er nå engang slik - i alle fall så langt - at relativt få velgere tillegger miljøpolitikken avgjørende betydning.

Hvis MDG holder koken, kan de komme inn i bildet på forskjellige måter.

Mulighetenfor MDGs gjennombrudd frisker opp valgkampen, men er neppe bra for miljøet

De kan få et distriktsmandat eller to, noe som neppe får stor betydning med mindre de tilfeldigvis kommer på vippen.

De kan komme over sperregrensen uten at SV og Venstre faller under, noe som er mulig ifølge ukens målinger. Dette er et ”best case” for miljøpolitikken: Tre partier med rundt ti mandater hver har et potensial, særlig fordi de i mange miljøsaker vil kunne hente støtte også fra KrF og Sp. I sum kan disse fem kanskje mønstre opp mot 1/3 av Stortinget. En slik grønn blokk kan bli en utfordring for den blå og den røde.

En tredje mulighet, og jeg tror den er mer sannsynlig enn den foregående, er at MDG ved et eventuelt gjennombrudd spiser ett eller to av de andre. SV-erne lever farligst, men vet det, mens Venstre-folkene kanskje føler seg for trygge.

Også her finnes flere ulike varianter, men la oss si at MDG får seks prosent og ti-tolv mandater, mens SV går under sperregrensen og et svekket Venstre så vidt over.

En mulighet da, er at MDG kommer på vippen, forhandler en bra miljøpolitisk pakke med Høyre, KrF og Venstre, og holder Frp utenfor regjeringen. Da har partiet straks noe å bygge videre på. BTs måling viser at dette er mulig, i alle fall matematisk.

Minst like sannsynlig er det at MDG ikke oppnår annet enn å erstatte SV, og uten å komme på vippen. Og hva får Stortinget da i stedet for Audun Lysbakken og hans flokk? En kraft med nye ideer og gode strategier for miljøpolitisk gjennomslag? Eller en tilfeldig sammenrasking av kandidater og standpunkter som ikke får innflytelse på noe som helst på denne siden av 2017?

Man kan håpe det første, men ha grunn til å frykte det siste. I andre land er det blitt mye rot og splittelse i grønne partier som har brutt gjennom, og det har gjerne gått lang tid før de har fått innflytelse. Og her kan de politiske og personellmessige svakhetene i MDG slå ut for fullt.

Legg til at et SV som ryker ut, kan gå i oppløsning, og at restene kan finpusse det røde og skyve det grønne til sides. Legg også til at et svekket Venstre vil kunne oppnå mindre i regjering med Høyre, Frp og kanskje KrF. Og legg til at ingenting da (trolig) vil kunne stoppe Ap, Høyre og Frp fra å åpne for oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen.

Hva gjenstår da, hvis resonnementet holder? At MDG fremmer gode forslag som blir nedstemt?

Muligheten for MDGs gjennombrudd frisker opp valgkampen, men er neppe bra for miljøet.