Dersom forfatter Åsne Seierstad skulle beskrive det jeg er i ferd med å gjøre her, ville hun kanskje ha startet sånn:

«Journalisten helte i sin femte, bitre maskinkaffe for dagen, han kastet av seg frakken, satte seg ned, og forberedte sin lille tirade. Fingrene pulserte over tastaturet. - Da setter vi i gang, tenkte han.»

Det er kanskje godt skrevet. Problemet er at ikke noe av det er sant. Jeg hater maskinkaffe, jeg har ikke frakk, og hva jeg tenker i sånne situasjoner, holder jeg stort sett for meg selv.

Etter å ha lest den svært sterke «En av oss — en fortelling om Norge», mener jeg at Seierstads iver etter å skape dramaturgi, er hennes største problem. Ikke minst når fortellingen om vårt verste nasjonaltraume skal fortelles.

  1. juli trenger ingen bakgrunnsmusikk, ingen ytre påfunn

En så stor katastrofe er vanskelig å forstå. Seierstads invaderende litterære «grep» gjør den ikke enklere. Forfatteren blir stående i veien.

Seierstad er en glimrende journalist og forteller. Hun er av landets fremste i sjangeren, fordi hun er uredd, nærgående og utholdende.

«En av oss» er en brutal og velskrevet fortelling; den handler om mer enn Anders Behring Breivik, hans tragiske oppvekst og skjøre familie. Som parallelle historier fletter hun inn tre AUF-ungdommer fra Troms og et kurdisk søskenpar fra Nesodden, og deres familier.

Slik ønsker Seierstad at flere livsløp skal løpe sammen til en illustrasjon på Norge i dag, der det ubehageligste spørsmålet handler om hvem som er innenfor, og hvem som er utenfor, i et trygt, komfortabelt og konsensusbasert mikrosamfunn som det norske.

Det er enkelt å akseptere bokens grunnpremiss. Rettssaken i fjor var for formell til at vi som nasjon fikk vite hvordan en terrorist av dette formatet blir til. Av personvernhensyn ble Breiviks oppvekst og familie sladdet bort fra terrorens kontekst, noe som juridisk sett var helt rett.

Men vi trengte mer, behovet for å forstå denne alvorlig forskrudde mannen var påtrengende. Forfatter Aage Borchgrevinks gode bok «En norsk tragedie» var nøktern og nøytral nok til delvis å fullføre konteksten.

Fortellende journalistikk er en krevende sjanger. Mange litterære grep, som rekonstruksjoner av dialoger og hendelser blir brukt, for å gjøre fortellingen visuell og levende.

Problemet er å finne den rette tonen, og forholde seg respektfullt til et begrenset forråd av fakta. Utfordringen er å rekonstruere, men samtidig gjøre det troverdig og sant.

Jeg har selv bedrevet denne typen journalistikk i BTMagasinet, og har kanskje også tøyd grensene for det troverdige enkelte ganger. Men vi har forsøkt å lene oss tungt på reglen om at «noen fortellinger forteller seg selv». 22. juli er en av dem.

Å lese «En av oss» gir meg samme følelse som jeg satt med etter å ha lest Seierstads mest omstridte bok, «Bokhandleren i Kabul». Også den var fascinerende, men for meg var det åpenbart at mye av stoffet rett og slett ikke kunne være sant.

En del bifortellinger og gjengivelser av dialog og tanker måtte være konstruerte. Det er ikke mulig å krype så langt inn i menneskers følelsesliv, tro og tanker, på et språk man ikke forstår, der kommunikasjon er begrenset av enorme kulturforskjeller og avstand i tid og rom. Jeg tror ikke på det.

Også i «En av oss» bruker Seierstad denne fortellerteknikken. Hun gjør det delvis med respekt og nyanser, men andre ganger nådeløst og lite troverdig.

Hun snubler ut fra start. Beskrivelsene av Breviks barndom er så dramatiserte at de blir som små skuespill. Som den banale scenen der Anders sitter på trappen, fire-fem år gamme og kverker insekter: «- Du skal dø! Der tok jeg deg! Han tok for seg hver enkelt, og klemte til med fingeren».

Hvordan vet forfatteren dette? Eller er det bare et billig frempek?

Særlig bokens første del er bygget på denne typen ikke-verifiserbare konstruksjoner. Som denne, fra AUF-eren Simons tidlige dager som politisk engasjert: «Ungdommens fylkesråd i Troms var ledet av ei jente fra Frps ungdom. Hun var mørk og pen og drømte om silikonpupper.»

Virkelig? Silikonpupper? Er den faktabiten også sjekket?

For meg er dette å dra stoffet ned på et klisjénivå, der troverdigheten dør. Da dør også boken litt.

Seierstad viser lite ydmykhet overfor fortellerteknikkens begrensninger. Ønsket om å berøre leseren virker så sterkt, at hun går til den ytterste brutale detalj, for å «løfte» historien, for å male bildene levende, og fremkalle sjokkeffekt.

Vi må kunne forholde oss til de brutale konsekvensene av terroristens handlinger, også når de stammer fra obduksjonsrapporter. Men her er de pakket inn i hennes litterære drama. Som forfatter er hun helt suveren til å forme, farge, skape og rive ned. Men samtidig gjør hun oss lesere til kikkere, og dermed virker det som om hun undervurderer leseren. Det er ganske plagsomt.

Seierstad burde vært mer opptatt av dette ansvaret. Det triste er at Seierstads metode er unødvendig. 22. juli trenger ingen bakgrunnsmusikk, ingen ytre påfunn, ingen overdrevet og påkostet verbal dramaturgi. Boken ville vært bedre uten Seierstads fortellertekniske førstehjelp.

  1. juli er og blir sin egen, og vår egen, katastrofe, og mange av oss vil sikkert bruke noen år på å finne et språk som kan beskrive den. Ikke alle trenger Åsne Seierstads hjelp.