Med rett til å ødelegge

Foreldre har utstrakt makt til å sabotere det som er best for barnet.

Publisert:
Frøy Gudbrandsen
Politisk redaktør i BT

VEDVARER: Den totale svikten som Janne og Ronny opplevde, er lite sannsynlig i dag. Men noen av problemene vedvarer, som at foreldre kan nekte å ta imot hjelp. Foto: Rune Sævig

Barn i Norge er, nå som før, prisgitt foreldrenes gode eller dårlige omsorg. Selv om barnet åpenbart har behov for at familien får hjelp, kan foreldre velge å la være å ta den imot. Dette var et av problemene for Janne og Ronny. Og slik er det fortsatt: Så lenge svikten ikke er så alvorlig at barnevernet vil overta omsorgen, er det lite å gjøre hvis foreldrene ikke samarbeider.

Det er først når familieforholdene er så ille at det er grunnlag for å ta barnet ut av familien, at barnevernet kan tvinge familien til å ta imot hjelp som virker.

Dermed finnes det en krevende gråsone der mange barn har det vondt. Barnevernet står maktesløse når foreldrene gjør seg vanskelige. De vet at barnet ikke får tilstrekkelig omsorg, og utsiktene til forbedringer er dårlige.

Men så lenge det ikke kan dokumenteres at forholdene er helt uakseptable, er det de sviktende foreldrene som bestemmer om barnet får hjelp.

For å hjelpe disse barna, foreslo det såkalte Raundalen-utvalget i vinter å senke terskelen for å pålegge foreldrene hjelpetiltak. Det holder ikke at barnevernet har plikt til å tilby hjelp, når andre har rett til å forhindre at den når mottakeren.

Barnepsykolog Magne Raundalen insisterer på at «Inga Marte Thorkildsen har vært en god barnevernminister.» Med trykk på god . Hun har fått ting til å skje. Men når det gjelder muligheten for tidligere tvangstiltak, kom hun ikke lenger enn å foreslå en utredning. Til tross for at et utvalg bestående av landets fremste eksperter på feltet som kom med anbefalingen. I en utredning.

Men det må ikke undervurderes hvor inngripende det er å tvinge mennesker til å ta imot hjelp eller å pålegge familier å ha fremmede i eget hjem. Og barnevernet gjør, som kjent, fra tid til annen feil. Norge er flere ganger tidligere blitt felt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen for at barnevernets tiltak har vært i strid med retten til privatliv.

Å gi barnevernet ytterligere tvangstiltak øker sjansen for nye brudd på foreldrenes – og familien som en enhets – rettigheter. De siste årene er også voksnes vern blitt senket til fordel for barna.

Likevel stanger fortsatt barnets rett til hjelp mot foreldrenes rett til privatliv.

Makten til å ødelegge en barndom, vil alltid ligge hos den som har omsorgen

Om det blir lettere for barnevernet å pålegge foreldrene hjelpetiltak, kan det være mulig å få ned antallet akuttplasseringer. "Mange barn faller mellom alle stoler her – barn det knytter seg stor bekymring til – men hvor barnevernet ikke kan hjelpe før det skjer en akuttsituasjon, fordi de t mangler lovhjemmel og man ikke syns man har nok til å legge opp ordinær omsorgssak. Da har det jo gått for langt allerede", sier jurist og forsker Elisabeth Gording Stang. Håpet er altså at om man kan gripe inn med tvang på et tidligere tidspunkt, kan man spare barna fra den dramatiske opplevelsen det er å plutselig måtte flyttes ut av familien.

Fordi foreldrenes rettigheter noen ganger sperrer for hjelpen barna trenger, insisterer en rekke jurister, forskere og frivillige organisasjoner på at barns rett til barnevernstjenester må lovfestes. Barneombudet går sterkt inn for dette, som også tre offentlige utvalg har foreslått.

Barns manglende rett til barnevernstjenester er «et hull som ikke er så lett å forklare rasjonelt», mener professor Karl Harald Søvig ved Universitetet i Bergen. Vi har fått lovfestede rettigheter til så mye, eksempelvis helsetjenester og opplæring. Men selv om barnevernstjenester er blant statens mest grunnleggende oppgaver, rettet mot kanskje de mest sårbare av alle, har dette endt opp som et ganske uforståelig unntak.

Den praktiske betydningen det ville hatt for norske barn, er Søvig likevel i tvil om. Gjennom blant annet barnekonvensjonen og barnevernets plikt til å yte hjelp til dem som trenger det, er barns rettstilling allerede er sterk.

Barneombudet argumenterer for at barns rett til barnevernstjenester kan være viktig nettopp i tilfellene der foreldrene motsetter seg tiltak. I tillegg mener ombudet at symboleffekten av rettighetsfesting viktig. Oppmerksomheten vris vekk fra foreldrenes behov, og over på det som skal være det sentrale: Barnet.

Barnevernsarbeidernes sympati for foreldrene – og særlig for mødrene – kan bli vel stor. Etter at barna til slutt er plassert, ser gjerne barnevernsarbeiderne selv at de kunne satt foten ned tidligere, har forskerne Øivin Christiansen og Norman Anderssen funnet. Barnevernet hadde satset for lenge, og på et for tynt grunnlag, på en positiv utvikling.

Dobbeltrollen, at barnevernsarbeiderne skal støtte familien så langt det lar seg gjøre, før de eventuelt må støte foreldrene fra seg, er krevende. Raundalen trekker også frem at barnevernsarbeiderne ofte er kvinner i samme livssituasjon. Om barn gis en rett til barnevernstjenester, kan det tvinge barnevernet å holde øynene på det riktige, nemlig barnets behov.

«Alliansen med foreldrene er uansett helt nødvendig», sier barnevernsforsker Elisabeth Backe Hansen (NOVA). Det er rett og slett «objektivt sett veldig vanskelig» å hjelpe barn i familier der foreldre ikke ønsker å hjelpes, mener hun.

Makten til å ødelegge en barndom, vil alltid ligge hos den som har omsorgen. Verken en lavere terskel for tvangstiltak eller en rettsliggjøring av barnevernsloven er noen vidundermedisin. Men det er da vitterlig verd et forsøk.

Publisert: