Ondskapen midt iblant oss

Vi må akseptere at et åpent samfunn aldri kan sikre seg mot ondskap og ekstremisme. Og legge all politikk, alle politiske fordommer til side.

UVIRKELIG VIRKELIGHET: Nedslaktingen på Utøya har endret Norge for alltid. Nå gjelder det å begrense skadene. SCANPIX

  • Sjur Holsen

DEN 7. NOVEMBER 2007 skjøt og drepte gymnasiasten Pekka-Eric Auvinen åtte medelever og lærere på Jokela videregående skole i den finske kommunen Tusby, før han tok livet av seg selv. En av de største og mest ubegripelige tragedier i nyere finsk og nordisk historie var et faktum.

Mindre enn fem timer senere slo den norske voldsforskeren Ragnhild Bjørnebekk fast på vg.no at en lignende massakre neppe ville ramme Norge, fordi vi har «en lite voldelig kultur her til lands». Dessuten har vi «et velferdssystem som lettere fanger opp folk som faller utenfor».

Det var selvsagt ganske naivt, men det er en naivitet mange av oss har ønsket å tro på. I dag vet vi dessverre bedre.

Det evinnelige standardspørsmålet «kan dette skje i Norge?» bør aldri mer bli stilt, etter at nasjonen for alltid tapte sin uskyld i tragediene på Utøya og i Oslo sentrum. Alt kan skje — også her, midt iblant oss.

FØLELSENE DENNE helgen veksler for de fleste av oss mellom vantro, fortvilelse, sinne og bitter sorg. Skal vi komme videre - slik vi er nødt til - må vi begynne med å akseptere det uhyrlige: At ondskapen lever midt iblant oss.

I det åpne samfunnet som Norge skal og må være, kan vi aldri sikre oss mot den type fanatisk hensynsløshet som rammet den fredelige sommerleiren på Utøya - og som dermed rammet oss alle. Det stiller oss overfor store og vanskelige fordringer, alle sammen.

SELV FIKK JEG et fryktelig déjà vu under arbeidet i den kokende redaksjonen fredag kveld. Jeg var med ett tilbake i Madrid, byen jeg var bosatt i da bombene sprang på Atocha-stasjonen 11. mars 2004, og drepte 191 mennesker.

Det finnes nemlig en klar parallell mellom tragedien i Oslo og Atocha-bombene: Den gradvise dreiningen fra én teori om skyld til en annen i løpet av de første få, dramatiske timene.

I SPANIA TRODDE de fleste helt i starten at ugjerningen skyldtes den baskiske terroristorganisasjonen ETA, som har så mange spanske liv på samvittigheten. Først gradvis gikk det opp for spanjolene at det kanskje ikke var ETA, men en islamistisk organisasjon med bånd til al Qaida som sto bak.

Det må ikke gå politikk i terroren som har rammet oss.

I Norge var retningen motsatt: Tidlig fredag kveld tenkte mange i retning av internasjonal, islamistisk terrorisme, med attentatet mot Regjeringskvartalet, selve hjertet av det politiske Norge. Men etter hvert som det grusomme dramaet på Utøya utfoldet seg utover kvelden, ble det klart at det trolig var snakk om en lokal aksjon. Som spanjolene måtte vi gradvis omstille oss til en ny virkelighet; en ny teori; et nytt, svimlende perspektiv.

I SPANIA GIKK riktig dårlig, fordi den daværende Aznar-regjeringen prøvde å spille politisk mynt på tragedien på Atocha-stasjonen, og tviholdt på teorien om ETA lenge etter at alle spor pekte ut av landet. Det gikk politikk i såret, noe som har preget Spania helt frem til i dag. Motsetningene ble uforsonlige, hatet brennende, nasjonen dypt splittet.

Så langt ser det ut til at vi slipper den type polarisering i Norge, fordi våre politiske ledere - med en forstandig statsminister Jens Stoltenberg i spissen - har opptrådt forbilledlig sindig stilt overfor tragedien. De bør tjene som forbilder for oss alle.

FOR SOM NOEN skrev på twitter i går: Gjerningsmannen er ikke et dyr eller et monster, men et menneske med ansvar for egne handlinger. Han er åpenbart en person med reaksjonære, høyreradikale synspunkter, men det som er blitt kjent er legitime synspunkter som ikke er i strid med straffeloven, om aldri så støtende for mange. Han har ikke oppfordret til vold, men uttrykt synspunkter som nettet flommer over av. Fortiden hans i Frp gir oss ikke forklaringen på de forferdelige ugjerningene han skal ha begått, like lite som Frp kan lastes for dem.

For de pårørende og drepte spiller ideologien og vrangforestillingene til gjerningsmannen eller gjerningsmennene liten rolle. Vi må for alt i verden ikke foreta forenklede generaliseringer og skyldfordelinger nå, av hensyn nettopp til de drepte, skadde og etterlatte.

FREDAG KVELD falt det hatefulle kommentarer om muslimer og islam på en rekke nettsamfunn. Det kom også reaksjoner som gikk på at Norge nå fikk som fortjent for vår deltakelse i Afghanistan og Libya.

Begge deler er eksempler på den type automatiske reflekser som er så feilslåtte i slike øyeblikk; blind fekting fra alle dem som tar to steg frem heller enn ett tilbake.

Å leve i et demokrati handler i aller høyeste grad også om å utvise moderasjon, sindighet og selvbeherskelse. Det behøver vi mer enn noe annet akkurat nå.

DET KAN IKKE sies mange nok ganger at vi nå må stå sammen som nasjon og som folk. Det kan ikke sies mange nok ganger at vi alle bærer et ansvar for å holde oss for gode til ekstreme synspunkter og hat nå som vi har sett hva ekstremisme og hat kan utrette; at vi alle må vise varme og medmenneskelighet nå som nasjonen er lammet av sorg og skrekk.

Det kan ikke sies mange nok ganger at det ikke må gå politikk i terroren som har rammet oss.

BARE SLIK kan det komme noe godt ut av denne forferdelige tragedien, denne blytunge sorgen som vi alle bærer på. Ondskapen kan vi ikke skjerme oss helt mot, men den må aldri få ødelegge oss.

Synspunkter? Si din mening.