Å ta seg tid

Det er ikke normalt å vite hva man skal gjøre med livet sitt når man så vidt har fylt 20.

TA DET ROLIG: De fleste aner ikke hva man er god til, hva man er engasjert i eller hva man kan tenke seg å gjøre etter videregående, skriver Marie Amdam. Foto: Elias Dahlen

  • Marie Amdam
    Musiker og student
Publisert:

Forrige uke kom svarene fra Samordna Opptak. For noen har drømmer gått i oppfyllelse, for andre har de gått i knus. Her er mine oppfordringer til ungdommen.

Dagen jeg gikk ut av videregående, stjal jeg for første gang. Vi sto i kø på biblioteket og skulle endelig levere inn lærebøkene våre etter tre år på videregående. Jeg leverte alle bøkene – bortsett fra én som jeg puttet i vesken og spankulerte lykkelig ut av Tanks videregående skole. Norskboken.

For meg var videregående en lang, tung tid. Jeg følte jeg kastet bort tiden min på v-daler og u-daler, dyrebar tid jeg egentlig ville bruke på å være i studio og spille inn plate, eller reise på turné med Razika.

Les også

– Det er bratt der eg kjem frå, alt kan målast i vertikalar.

Som mange andre i den alderen, følte jeg meg annerledes. Så annerledes at jeg en periode må ha trodd jeg bodde i Paris, ettersom jeg kun gikk i lange frakker og alpelue, og sto og røykte utenfor skolen i hvert friminutt. Hadde fraværsgrensen vært innført da vi gikk ut i 2010, tviler jeg på at noen av oss i bandet hadde bestått videregående. Heldigvis hadde vi forståelsesfulle lærere som sendte oss av gårde på by:Larm og førte opp turneen våre som kulturelt fravær. Likevel ble de rimelig fortvilet da vi kom tilbake og oppdaget at jeg brukte mattetimene til å skrive dikt.

Én ting jeg elsket med videregående, var norsktimene.

Ettersom skrivingen og musikken var det eneste som var viktig for meg, ble norsktimene den eneste plassen jeg følte at drømmene mine ble løftet opp til noe større. Jeg var helt besatt av forfattere som Hamsun, Mykle og Skram, og jeg var helt gal etter Kristianiabohemen som herjet rundt i Oslo på slutten av 1800-tallet. Jeg tenkte det var helt vidunderlig at vi her fikk bruke tid på å lære om fri kjærlighet, retten til å elske den man ville og høre mørke historier om syfilis og hvordan de festet og ranglet rundt på slutten av 1800-tallet.

Les også

– Først etter at vi dro ut, ble jeg opptatt av hvor jeg kom fra

Jeg var heldig. Jeg var heldig fordi jeg allerede da kjente hva jeg ble engasjert av. Jeg hadde brennende sterk følelse av at litteratur og skriving var det eneste som betydde noe. Derfor gjorde det meg ingenting at jeg så vidt fikk en 3-er i P-matte da jeg gikk ut av Tanks. Så lenge jeg fikk stjålet med meg norskboken, hadde jeg all den kunnskapen jeg trengte. Jeg begynte å studere litteratur på UiB rett etter videregående. Men jeg hadde ingen anelse om hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Alt jeg visste, var at jeg var kommet til rett plass.

Noen av årets avgangselever er kanskje som meg. Kjenner sitt eget engasjement. Vet hva de drømmer om. Vet kanskje hva de skal gjøre resten av livet.

Men de fleste har det ikke sånn.

De fleste av oss aner ikke. Aner ikke hva man er god til, hva man er engasjert i eller hva man kan tenke seg å gjøre etter videregående. Mange blir livredde når de får spørsmålet – «Hva skal du til høsten da?»
Til alle de vil jeg bare si – ta det helt rolig.

Ta det helt, helt rolig.

Les også

Morten Myksvoll: – Denne varmen er eit uvêr som gjer folk glad.

Det er ikke normalt å vite hva man skal gjøre med livet sitt når man så vidt har fylt 20. Og som man ser, er det mange av dem som begynner på høyere utdannelse slutter eller bytter fag i løpet av studiet. Det er mange ulike grunner til dette. Men en av grunnene kan være at man begynner for tidlig. Mange kjenner på presset om at man «må begynne å studere», og setter i gang med en utdannelse før de egentlig har funnet ut hva man vil bli.

Derfor tror jeg det er viktig å bruke god tid til å finne ut hva man har lyst til. Og faktisk prøve og nyte den deilige tiden hvor man kan vingle litt frem og tilbake og kjenne at ingenting haster.

For når man bikker en viss alder, forsvinner den gode tiden. Over natten, virker det som. Plutselig en dag våkner man opp med masse forpliktelser og fryktelig dårlig tid. Man har «dårlig tid» hele tiden, og man er nødt til å «ta seg tid» til å gjøre ting man har lyst til. Fryktelig slitsomt. Heldigvis hører man ikke om så mange i 20-årene som må ta seg tid til ting.

Les også

– En tjommi er en du kan stole på, livet ut. Ordet er mer brukervennlig enn «rævholl», i alle fall.

Derfor bør man bruke den gode tiden til å lete litt i seg selv, og finne ut hva man er god til, hva man er interessert i, hva man blir engasjert av. Og ikke minst – hva man blir provosert av!

Grunnen til at jeg stjal norskboken var at jeg trodde jeg kunne forberede meg til litteraturvitenskap ved å lese gjennom boken et par ganger i løpet av sommerferien. Det skjedde selvsagt aldri. Men den forteller noe om et engasjement. Jeg var heldig. Heldig fordi jeg kjente så sterkt at dette var det eneste jeg skulle gjøre.

Så om man føler seg usikker på hva man vil, ikke fortvil. Prøv å bruke tiden. Reis, jobb, lev, og let etter et engasjement, let etter det man elsker å gjøre. Og hvis man aldri finner ut hva man har lyst til? Da får man lytte til samfunnet og se hva se hva som trengs og bidra der man kan. Det finnes en plass for alle. Og det viktigste av alt – det ordner seg.

Teksten er basert på en tale holdt for avgangselevene ved Amalie Skram videregående skole.