Politisk advent

Vi har gått inn i en langdryg politisk ventetid. Den ender neppe med noen fest.

VENTETID: Det var bare så vidt Frps stortingsgruppe godtok resultatet av forhandlingene om statsbudsjettet. Det blir neppe enklere for KrFs nestleder, Kjell Ingolf Ropstad, å komme i mål med sonderinger om å gå i regjering. Her er han i Stortingets vandrehall, sammen med Frps Helge André Njåstad. NTB scanpix

Frøy Gudbrandsen
Politisk redaktør i BT

Neste helg er første søndag i advent, men en politisk advent har alt begynt. Fire partier har begynt å “sondere”. KrF, Venstre, Høyre og Frp skal finne ut om det har noe for seg å forhandle om å danne regjering.

Til forskjell fra den kristne adventen, aner vi ikke her hvor mange lys som blir tent. Det er ikke sikkert det blir noen feiring. KrF kan ende opp med å ta med seg hele gavesekken over til venstresiden.

Det betyr at norsk politikk nå preges av stor usikkerhet. Regjeringsspørsmålet og spillet rundt det må nødvendigvis ta oppmerksomhet vekk fra politiske saker. Det finnes knapt noe politisk spørsmål som er viktigere enn hvem som sitter i regjering, fordi det avgjør hvilken retning landet tar.

Men det betyr også at alle som ble mette av KrF i løpet av høsten, vil ha forspist seg før dette er over.

Les også

Ap-splittelse om toppkandidat

Denne sonderingsfasen kan fremstå som noe meningsløs. KrF har allerede vedtatt at de ønsker å gå inn i en regjering. Etter fem år med budsjettforhandlinger, kjenner de fire partiene hverandre godt nok til å vite om det er noe poeng i å begynne forhandlinger.

Men det er nå de skal finne ut av hvilke konkrete gjennomslag KrF kan vente å få i gaveutdelingen. Tre av partiene risikerer å miste alle sine gaver om de ikke gir nok. KrF har tross alt vedtatt å forsøke å adoptere seg selv bort til en annen familie om ikke haugen blir stor nok.

Det gir ganske heftig forhandlingsmakt.

Ventetiden før jul handler også om at KrF skal blir et parti igjen og rekke å fordøye alt som har skjedd i høst. Nå er det en glødende branntomt, fullt av forvirrede, frustrerte, skuffede, bitre sårede og til dels ganske slitne folk.

Partiet er minst like mye i krise som før, og det har for tiden ingen fungerende ledelse. Knut Arild Hareide valgte ikke å trekke seg etter nederlaget, men å bli sittende til en ny regjering er klar. Med det valget ga han partiet større forhandlingsmakt og han hindret en akutt lederstrid mens regjeringsforhandlingene pågår.

Les også

Det store korslaget

Men det betyr også at det fortsatt er hans oppdrag å samle partiet bak beslutningen landsmøtet tok. Han har ikke imponert voldsomt i den jobben i ukene etter landsmøtet. I alle fall ikke utad.

Diskusjonen om hvorvidt prosessen frem til landsmøtets vedtak var legitim, lever i beste velgående. Det er direkte skadelig.

Men det har vært en utvikling de siste dagene. I en særdeles interessant podkast fra Fædrelandsvennen, sier Knut Arild Hareide to viktige ting: Han peker på Kjell Ingolf Ropstad som sin etterfølger, noe som tar noe av brodden ut av den massive kritikken mot nestlederen. At Ropstad valgte side ser han ikke på som et problem, men som en styrke.

Hareide sier også at han håper sonderingene er vellykket og at det nå blir en flertallsregjering. Med det bidrar han til å støtte opp om sonderingene og øker sjansen for at partiet støtter resultatet av dem.

Men det er på ingen måte sikkert sonderingene blir vellykket. Gir regjeringspartiene for mye, risikerer de en smell ved neste valg. Det er den krevende balansen. Det gjelder særlig Frp, som ikke har klart å markere seg nevneverdig siden Sylvi Listhaug gikk ut av regjeringen.

Når sonderingene er ferdige, trolig rundt fjerde søndag i advent, skal partiene godkjenne resultatet. Da er det vel så spennende å følge med på Frps reaksjoner som KrFs. Det var bare så vidt stortingsgruppen aksepterte forhandlingsresultatet til statsbudsjettet. Markeringsbehovet er neppe mindre når KrF skal inn i regjeringen.

Les også

Regjeringsforhandlinger starter først etter nyttår

Høyre har det noe annerledes. Som det store partiet i midten, er det utakknemlige oppdraget nå å gi mye og kreve lite tilbake. Til gjengjeld får Høyres velgere noe annet de setter pris på: Stabilitet, forutsigbarhet og gjennomslag gjennom en flertallsregjerings daglige arbeid.

En flertallsregjering er det nærmeste man kommer en garanti for makt i tre år til. Men selv i Høyre vil det finnes grenser. Partiet står i fare for å bli grått og identitetsløst. En overdreven oljepengebruk står heller ikke i stil til det partiet i prinsippet står for. Selv høyrevelgere vil reagere om det blir for mange myke gaver til KrF.

De vanskelige detaljene kommer ikke på plass før i de reelle forhandlingene en gang over nyttår. Tålegrensene til hvert enkelt parti blir ikke testet fullt og helt før da. Men historien tilsier at forhandlingsbordet fanger. Går partiene først i gang med forhandlinger, blir de antakelig enige.

Ventetiden har altså et høyst ukjent utfall. Regjeringen kan falle, sprekke eller bli utvidet. Den politiske avstanden er voldsom. Og selv om Erna Solbergs drøm om en flertallsregjering skulle gå i oppfyllelse, blir den neppe noen fest å lede.