Gubbeveldets tilstand

Er femti, feig og sur den nye maskuline standarden? Skjerpings, medmenn. (Hilsen mann, 54)

I forrige uke kom enda flere nedslående nyheter om oss «menn over 50». I tillegg til at vi er i risikosonen for infarkt, skilsmisse og elendig julebordoppførsel, er vi også verstinger i kommentarfelt og på Facebook.

Det er også grunn til å tro at mange av mobberne og overgriperne som avsløres i #metoo-kampanjen er menn med makt og mer enn femti år på baken. For en talentløs gjeng. Potensielt farlig er den og.

Dette er slitt slitsomt for alle oss som er noenogfemti, og som ikke er henfalne til svineri og surskap. Jeg ønsker i alle fall ikke å assosieres med denne standarden, og er bekymret for hele vår mannegenerasjons omdømme.

Vi middelaldrende bør også føle medansvar for elendigheten, fordi vi ofte er utydelige og unnvikende når våre aldersbrødre oppfører seg som ravende idioter. Så la meg for en gangs skyld være tydelig:

Skjerp dere, alle sutrende herresjåvinister over femti med minimal selvinnsikt og altfor digert selvbilde. Dette går ikke lenger.

Det ble ekstra tydelig i forrige uke, da Likestillings- og diskrimineringsombudet presenterte sin nye rapport om hatytringer på sosiale medier. Av 2000 kommentarer fra brukerne på NRKs og TV 2s Facebook-sider, var hele ti prosent av dem i kategorien «hatefull».

Betegnende nok var hele 73 prosent av dem skrevet av menn. Hvor gamle disse hankjønnene var, er uvisst. Men lite tyder på at bare var tyveåringer med RedBull-overdose.

Journalist Øyvind Solstad, som har vært ansvarlig for VGs kommentarfelt de siste fem årene, forteller at mange skribenter går berserk, og blir utestengt for godt. «Minst ni av ti av dem var menn over 50 år», sier Solstad. De raste spesielt over innvandring og unge kvinner i maktposisjoner.

Ingen bombe det heller. Forrige uke fikk publikasjonen Nettavisen også tyn for sin «journalistikk» om Oslo-byråd Lan-Marie Berg, en dekning mange mener har inspirert middelaldrende mobbere der ute.

Redaktørene i Nettavisen, som for øvrig tilhører kategorien 50+, har stort sett avvist kritikken.

Det finnes et annet interessant resultat i Likestillingsombudets rapport. Hele 53 prosent av norske Facebook-brukere vegrer seg mot å debattere på nettstedet på grunn av den hatske tonen i diskusjonene. Og av dem som trekker seg, er et klart flertall kvinner.

At selve debattklimaet, definert for en stor del av meningssterke og hemningsløse menn, fører altså til at vår tids hurtigvoksende arena for meningsutveksling er i ferd med å ekskludere halvparten av befolkningen.

Vil dere høre Likestillingsombudets konklusjon, mine herrer? Dere er blitt et demokratisk problem, intet mindre.

Sutringen på mannegrupper og i diskusjoner der kjønn og makt er tema, er ofte deprimerende fri for folkeskikk. Debatten er som et evig raserianfall, krydret med nedlatende karakteristikker og møkk fra nederste retoriske hylle.

En forklaring er at det ofte er samfunnets sosialt og økonomisk utestengte herremenn som tar hatefull hevn i kommentarfeltene. Det er selvfølgelig trist. Men jeg er sikker på at også denne delen av befolkningen har et vagt minne om konseptene «folkeskikk» og «konsekvens».

Heller ikke for disse nettrollene finnes det unnskyldning. De har fått omfattende mediedekning de siste årene. De burde vite hva de gjør.

Troen på det rene og faktabaserte argument forvitrer fort der utdriting er raffinert til kunst.

Man kan jammen lure på hvor alt manne-raseriet kommer fra. Er det frykten for å tape avgjørende innflytelse i samfunnet, i politikk, finans, shipping, mediebransjen, kulturliv og utdanningssektoren?

Hvis det er slik, gjør det klagesangen fra herrene i noenogfemti-generasjonen enda mer provoserende. Menn i min alder har surfet frem på likestillingskampen til våre mødre, vi er omsluttet av verdens beste velferdsstat.

Vi har fløyet høyt på oppgangen i eiendomsmarkedet, med god hjelp fra rentefradrag og avskrivningsmuligheter.

Vi har rekordhøy sysselsetting, billigøl på REMA 1000, og fri tilgang på verdens beste fotball i hundrevis av kanaler.

Aldri har vi hatt så romslige muligheter til å spille oss ut som fluffy guttunger og ansvarlige menn samtidig. Aldri har vi hatt så brede muligheter til å utvide mannsrollen i alle retninger.

Likevel stiger murringen fra dypet: «Vi lever i en feminisert samfunn», sutrer noen. «Vaginalstaten», griner andre.

Slike forestillinger er underlige. Det er bare å se til nærmeste lønns- eller sjefstatistikk på SSBs hjemmesider. Det er en stund til Mannen mister hele sitt bastante hegemoni.

Mange tror dagens noenogfemtiåringer vil være nasjonens aller siste grinebitere og mobbere, når de en gang når støvets år. Inntil vi står med en fot i graven alle mann, tillater jeg meg å tvile.

Undersøkelser om kvinnesyn og holdninger blant unge menn gir ikke alt for lysegrønne håp. Selv om jenter er i ferd med å innta mange tradisjonelle herrebastioner, fra juss til medisin, er jeg usikker på om det gjør fremtidens femtiåringer mer ydmyke. Kanskje det vil ha stikk motsatt effekt.

Desto viktigere er det at dagens erke-menn ikke behandles med fløtekrem og misforstått sympati, men får høre det akkurat som det er:

Ikke vær en dust eller et svin. Oppfør deg. Vil du virkelig at din datter skal utsettes for en sånn som deg?