Dobbeltmoral til Dovre faller

Vinter-OL gjør oss enda høyere på oss selv. Men tre forfattere mener det er noe galt med Norges selvbilde.

Marvin Halleraker

Frode Bjerkestrand
Kulturredaktør i BT

I rusen fra OL-bruset i Sør-Korea er dette kanskje kjetterske spørsmål: Hva er Norge, egentlig? Er vi en nasjon av staute idrettsfolk og hjelpende hender, som løfter verden når den har det tungt?

Kanskje ikke. Forrige helg satt de tre dokumentarforfatterne Kristoffer Egeberg, Dag Hoel og Anne Karin Sæther på Litteraturhuset i Bergen og skar dype riper i den norske nasjonallakken. Det ser aldri pent ut når noen går løs på livsløgnen vår.

Seansen skjedde under sakprosafestivalen «Verden i Bergen», og det er synd ikke flere fikk den med seg.

Historien om Norges plass i verden handler ikke bare om OL-gull, utenrikspolitikk, bistand, fredsinnsats og regnskogsfond. Den er også mettet av patriotisk nytale som er så blomstrende at vi tror det er gudsens sannhet.

For en nasjon som lener seg tungt på en sjarlatan som Peer Gynt, er ikke selvbedrag en ukjent tilstand. Men som politisk budskap er det fremdeles litt nytt for oss.

Les også

OLJEEVENTYRETS SNIPP, SNAPP, SNUTE: Når blir vår viktigste næring ubetydelig?

Kristoffer Egeberg er journalist, og har skrevet boken «Fredsnasjonen Norge». Mursteinen av en bok forteller historien om Norges militære innsats gjennom de siste tiårene, om forsvarspolitikk, diplomati og skarpe, internasjonale oppdrag.

Egeberg innrømmer at bokens tittel er ironisk ment. I et intervju med nettmagasinet bok365.no sier han: «Jeg tror vi trygt kan si at fred ikke har vært hovedintensjonen» for norsk forsvarspolitikk. Hans hovederkjennelse er nokså trist. Den er at politikerne ikke er ærlige om hva Norge er.

BEGREPSKRIG? Var den norske innsatsen i Afghanistan et «fredsoppdrag»? Forfatter Kristoffer Egeberg mener slike begreper forvirrer mer enn de oppklarer. Heiko Junge / SCANPIX

Ett eksempel er at Norge er i ferd med å bruke fire milliarder kroner over statsbudsjettet til å lage et nytt rakettvåpen til de nye kampflyene som Norge kjøper fra USA. Dette er mye mer enn hva regjeringen har brukt på flyktningkrisen i Middelhavet, for eksempel.

Fraværet av debatt om forsvarspolitikk og produksjon av angrepsvåpen, er nettopp et tegn på at politikerne lykkes i å fremstille Norges våpenindustri som en slags innsats for fred. Selvmotsigelsen er åpenbar, men vi lar oss kanskje lulle inn av budskapet om at den norske intensjonen alltid er hederlig.

Dag Hoel har skrevet boken «Fred er ei det beste – fra innsiden av den norske ammunisjonsindustrien». Også han er oppgitt over hykleriet rundt norsk våpenindustri. Under debatten på Litteraturhuset fortalte Hoel at han har blitt mektig upopulær på hjemstedet Raufoss, etter å ha avkledd hjørnesteinsbedriften Nammo.

Da VG avslørte at Saudi-Arabia brukte norske våpen i den brutale borgerkrigen i Jemen i fjor, var den moralske indignasjonen stor. Hoel mener den klinger hult.

Han viser blant annet til at Nammo og Kongsberggruppen, Norges største våpenprodusenter, har salgskontorer i De forente arabiske emirater, Saudi-Arabias naboland. Staten er største eier i begge selskapene.

Bedriftene er ikke der for å ha det gøy, de er der for å selge militært materiell og tjene penger. Som igjen skal sikre arbeidsplasser. Dette vet norske politikere godt, mener Hoel.

Les også

OLJEMINISTER SØVIKNES: Oljepolitikken ligger fast, selv med Venstre i regjering.

Anne Karin Sæther er forfatter og tidligere kommunikasjonssjef i Bellona, og har nylig utgitt boken «De beste intensjoner – oljelandet i klimakampen». Hun bruker den til å strippe norsk olje- og klimapolitikk for det meste av sminken.

I en kronikk i Aftenposten stiller hun spørsmålet: «Hvordan kan politikerne med troverdighet snakke om å ta ansvar i klimakampen når det store flertallet av dem alltid har prioritert oljepenger høyere enn sine egne klimamål?»

OLJENASJONEN: Er norsk olje «klimavennlig»? Forfatter Anne Karin Sæther er rykende uenig. Marit Hommedal / SCANPIX

Sæther mener forsøket på å betegne norsk olje som «klimavennlig» er spesielt drøyt. For henne er dette klassisk, orwellsk nytale. Myten om den «snille» og «klimavennlige» norske oljen har fungert godt, fordi den har bidratt til oljens sterke omdømme i Norge, mener hun.

Sæther mener det bare er dårlige unnskyldninger for å fortsette å tjene penger på oljen. Hun har en drøm. Tenk om politikerne bare kunne si det som det var: «Vi vet at oljen har bidratt til forurensning og klimaendringer, men vi har prioritert pengene høyere enn klimaet».

Du kan drømme du, Sæther.

«Verden i Bergen» er en viktig festival, fordi den inviterer forfattere som jobber lenge og grundig med aktuelle tema fra politikk og samfunnsliv. Ofte justerer de vår oppfatning av oss selv og vår plass på kloden.

Sakprosa tar ofte opp tråden der vanlig journalistikk ikke strekker til. Den er derfor godt egnet til å formidle de store sammenhengene i en komplisert verden, og samtidig skjære igjennom høystemt politisk propaganda.

For de tre forfatterne handler det norske selvbedraget først og fremst om begrepsbruk og mangel på ærlighet. Norske politikere liker å fremstille nasjonen som moralsk uangripelig. Det gjør de ved å bruke positivt ladde begreper for å tilsløre de moralsk tvilsomme interessene.

Les også

ASBJØRN KRISTOFFERSEN: Krafta er vår!

Statsminister Gro Harlem Brundtland (Ap) var den som raffinerte det til kunst, da hun i 1992 erklærte at «Det er typisk norsk å være god». Budskapet var ment til å løfte nasjonen ut av skyggen etter børskrakk og bankkrise, og inn i jubelen over Lillehammer-OL i 1994.

Uansett hvor cheesy meldingen var, har den blitt et referansepunkt. Hvis selveste statsministeren kan si noe sånt, er det fritt frem for andre høyprofilerte skjønnmalere.

De tre forfatterne ønsker ikke å demonisere alt Norge gjør på utebane. Den norske innsatsen for å redde freden i Colombia og regnskogen i Brasil er viktig, og kan berge liv og kjølne klimaet. Hvis ikke rike Norge skulle ha bidratt, hvem skulle ha gjort det da?

Det sentrale for dem er å påpeke hvordan språket bevisst blir brukt som avledningsmanøver og sukkerspinn, for å skjule de mer prosaiske motivene for politikken: Å skjerme norsk økonomi og norske arbeidsplasser.

Vi er kanskje oss selv nærmest, når alt kommer til alt.