Slurv i medvind

Regjeringen gjør rett i å stramme inn asylpolitikken. Det forsvarer ikke slepphendt hastverksarbeid.

Frøy Gudbrandsen
Politisk redaktør i BT

SOL ELLER MØRKE: For noen er integrerings- og innvandringsminister Sylvi Listhaug (Frp) selve solen, for andre er hun mørkets dronning. ARKIVFOTO: AFTENPOSTEN

Solen kom en tur innom Bergen onsdag ettermiddag. I et par timer varmet den nesten vårlig. Utenfor asylmottaket på Landås stod en gruppe på ti-tjue asylsøkere, smilende i solen. De kom til Norge i løpet av vinteren, og antagelig var dette de første strålene av varmende sol siden de krysset grensen hit.

Passende nok stod denne gruppen asylsøkere der og smilte akkurat idet Venstre holdt sin pressekonferanse onsdag klokken 16:00: Partiet erklærte at de ville kaste regjeringens 40 innstramminger i bosset.

«Kulde» og «varme» har en tendens til å finne veien inn i asyldebatten. For noen er integrerings— og innvandringsminister Sylvi Listhaug (Frp) selve solen, for andre er hun mørkets dronning. Temperaturen i debatten stiger dag for dag. Jeg har en ganske lunken holdning til den polariseringen vi nå ser og som ikke bringer debatten noe videre.

Denne uken har det heldigvis handlet om noe så nøkternt som faktagrunnlaget for regjeringens forslag til endringer i utlendingsloven.

Problemet er ikke at regjeringen strammer inn asylpolitikken – det støtter også jeg. Feilen er at regjeringen slurver. Istedenfor å begrunne endringene med fakta, finner regjeringen på effekter.

Allerede på fremleggelsen av forslagene, viste Listhaug manglende respekt for fagkunnskap. Det er velkjent at ytterst få enslige mindreårige asylsøkere får hente familien sin til Norge. Slik har det vært i en årrekke. Likevel har Listhaug igjen og igjen brukt «ankerbarna» som et argumentfor å gjøre det vanskeligere for enslige barn å få bli i Norge.

Det er uakseptabelt at statsråder tillater seg denne typen feilinformasjon. Muligens opplever alle slags fagfolk fra tid til annen at en statsråd kommer med sjokkerende kunnskapsløse påstander. I motsetning til forskere og byråkrater som jobber med det samme feltet år etter år, skifter politikere saksfelt fra tid til annen. Det er kanskje bare å vente at statsråder avslører at kunnskapen deres på noen felter er grunn.

Men rekken av faktafeil i forslagene som Listhaug sendte ut på høring i julen, er uvanlig. Én ting er politisk uenighet om hvor streng norsk asylpolitikk skal være. En helt annen er at forslagene som legges frem har en helt annen effekt enn det som påstås, eller at den påståtte effekten overhodet ikke kan dokumenteres.

Regjeringen mangler belegg for å hevde at en streng familieinnvandringspolitikk vil bedre integreringen. Ifølge forskere og byråkrater som har sendt svar til regjeringen, kan like gjerne det motsatte skje om flyktninger må vente minst fire år på at deres egne barn får flytte til Norge. Jo eldre barna blir, desto vanskeligere vil det være for dem å integreres.

Svært strenge krav til familiegjenforening kan, som regjeringen ønsker, gjøre det mindre attraktivt å søke asyl her. Men det kan også ha en helt annen effekt, som er blitt trukket fram flere ganger: At flere flyktningfamilier velger å reise samlet til Europa, istedenfor at barna kan reise trygt på et senere tidspunkt. Rapporter fra Hellas tyder på at dette allerede er i ferd med å skje.

Et annet eksempel er forslaget om at barn som søker asyl alene skal kunne sendes hjem når de fyller 18 år. Målet er å stoppe den store tilstrømmingen av denne gruppen. Men ifølge UDI (Utlendingsdirektoratet) vil ikke forslaget ha den virkningen som regjeringen påstår.

I tillegg til udokumenterte påstander, er regjeringens forslag påfallende tynt når det gjelder drøfting av konsekvenser. Innstrammingene kan være nødvendige, men det bør være klinkende klart hvordan de påvirker alt fra forholdet til våre naboland til barns mulighet til å vokse opp med foreldrene sine.

Innstramminger i asylpolitikken rammer alltid noen, fordi noen nødvendigvis havner på feil side av streken. Men nettopp fordi det her er snakk om politikk som virkelig påvirker menneskers liv, kan de ikke vedtas uten bedre kjennskap til hvordan endringene vil treffe.

Det kan dessverre være vanskelig å dokumentere hvilken effekt ny asylpolitikk har på tilstrømmingen. Noen ganger er virkeligheten såpass endret at det nærmest er umulig å spå. Andre ganger skyldes det hull i forskningen. Påstanden «her trengs mer forskning» er forslitt, men Norge trenger mer og bedre forskning på innvandringspolitikk.

De siste meningsmålingene tyder på at folk i stor grad støtter regjeringens linje. De strengeste partiene, Frp, Høyre og Ap, går nå alle frem. De liberale småpartiene har samling i bunnen.

Statsministeren blir stadig mer populær, og hun har maksimal troverdighet i asylsaken. Men når Sylvi Listhaug presenterer myter som fakta, burde også regjeringens tilhengere reagere. Men innvandringsministeren risikerer på sikt å ødelegge sin egen sjefs gode rykte, om hun fortsetter med slendrian.

Det er en ærlig sak å mangle kunnskap om hvordan politikken vil virke, om man er åpen om det. Det er dårlig forvaltning av folkets tillit å finne på effekter man ønsker seg.

Det er riktig å innføre de aller fleste av regjeringens 40 forslag, men det må gjøres på et riktig grunnlag. For å se det på den positive siden: Høringsrunden viser at systemet virker. Slike sikkerhetsventiler garanterer kvaliteten på politikken regjeringen og Stortinget vedtar. Men regjeringen bedriver et sjansespill når den overlater jobben til høringsinstansene.