Fra Khao Lak til Sapporo

Kanskje skulle man tro at den som har mistet et barn, vil ha vanskelig for å se tragedien i en brukket stav.

Knut Langeland
Journalist i BT

Men Lise og Anders Bang Ericsson har ikke tenkt å moralisere det aller minste over idrettens nærsynthet når de i to uker får sjansen til å oppleve norsk toppidrett fra innsiden.

– Sorg og glede er ikke noe man konkurrerer i. Man må respektere at folk har sine egne greier, sier Lise og Anders (begge 43).

For drøyt to år siden mistet de sønnen Ragnar i tsunamien i Thailand. I Sapporo er de vertskap for Sjømannskirken, som for første gang er invitert inn i selve hjertet av den norske VM-troppen. Her skal de steke vafler og arrangere pressekonferanser, bidra til sosialt samvær og skape trivsel.

Tenke på noe annet

– Alle her jobber under hardt press, hotellet ligger avsides til, og her er ikke så mange tilbud. Vårt oppdrag er å skape en nøytral atmosfære, et miljø der utøvere og andre kan legge fra seg rollene, tenke på noe annet og få positiv energi til å stå på videre, sier Lise og Anders.

Selv har de opplevd det som for mange fremstår som den største tragedien av alle: Å miste et barn. Ragnar kom bort fra dem da flodbølgen rammet Khao Lak i Thailand 2. juledag 2005. Først 11. juli 2006 ble han identifisert, og 26. juli kom han hjem igjen til Norge.

Tragedien har selvsagt merket dem for livet, og den har satt tilværelsen i perspektiv. Men ekteparet tillater seg ikke å gradere sorg.

– Ja, det var en tragedie, men tenk på dem som mistet to barn, på dem som mistet to barn og en ektefelle, sier Lise og Anders.

De giftet seg i Sjømannskirken i Narvik i 2000. Deres neste møte med organisasjonen skjedde under helt andre omstendigheter da de to dager etter tsunamien fant hverandre igjen på et sykehus i Phuket.

Trygghet i Sjømannskirken

– Midt i kaoset møtte vi Sjømannskirken. Den ble vår eneste trygghet. De hadde en plan, de hadde tid til å se på deg, til å ta på deg. Vi opplevde at Sjømannskirkens representanter hadde kontroll, og vi trengte hjelp. Til å kommunisere, til å etterlyse, til å lete.

Lise og Anders ble værende i Thailand i ett år. 17. januar ble Pårørendesenteret i Phuket åpnet, samlokalisert med Sjømannskirken. Her jobbet Lise, mens Anders etablerte Ragnars Care Foundation, en stiftelse til hjelp for barn i utsatte deler av verden.

– Vi hadde tross alt tingene våre. For dem var hele livsgrunnlaget borte, påpeker Lise og Anders.

Sjømannskirken ble deres støtte og hjelp og faste holdepunkt i ett år. De opplevde organisasjonen som betingelsesløst inkluderende og medmenneskelig. Samtidig lærte Sjømannskirken dem å kjenne som drivende dyktige både organisatorisk og mellommenneskelig.

Å gi i en positiv setting

– Vi ble utrolig glade og takknemlige da vi ble spurt om å ta denne jobben. Det er flott at Sjømannskirken ser verdien av å bruke vår kunnskap og våre erfaringer. Vi er vant med å arrangere og med å jobbe på det mellommenneskelige plan, og vi ser frem til å gi noe i en positiv setting, sier Lise og Anders mens utøvere, trenere og støtteapparat for øvrig samles i kafeen til den første av en rekke quiz-kvelder.

To år etter Khao Lak har de løftet hodene og lært seg til å leve med at én vil alltid mangle.

– Vi er ikke kommet langt, men vi er kommet mye lenger, sier Lise og Anders.

VM-VERTSKAP: Lise og Anders Bang Ericsson er vertskap for Sjømannskirken i Sapporo. Her på kafeen på Kitahiroshima Prince Hotell i utkanten av millionbyen skal de forsøke å skape et miljø der utøvere, støtteapparat og andre kan trives og samle overskudd. Sævig Rune