Revidert virkelighet

Oljenedturen kom med et smell. Oppturen er mer lavmælt.

Frøy Gudbrandsen
Politisk redaktør i BT

OMTIMISME: Finansminister Siv Jensen (Frp) la i går frem revidert nasjonalbudsjett for 2018. Hennes budskap var at det går bedre enn forventet i norsk økonomi. Meek, Tore / NTB scanpix

Det går bedre nå. Omtrent slik var finansminister Siv Jensens (Frp) budskap da hun i går la frem revidert nasjonalbudsjett for 2018. For dem som følger norsk næringsliv tett er ikke dette noen nyhet.

I løpet av vinteren og våren har gladnyhetene fra næringslivet på Vestlandet kommet i en jevn strøm. I februar lyste Aker BP ut 40 nye stillinger samtidig. Aibel henter gamle ansatte tilbake. Antall skip i opplag går ned, og norske rederier planlegger å bestille 180 skip og rigger de neste årene. For å nevne noe.

Summen av slike nyheter, finner man igjen i revidert nasjonalbudsjett. Arbeidsmarkedet har bedret seg raskere enn man trodde. For et par år siden var det store regionale forskjeller i arbeidsledigheten. Den var høy her i vest og i sør, lav de fleste andre steder.

Les også

Slik vil regjeringen bruke pengene

Nå er de regionale forskjellene mindre. Med andre ord: Flere i vest har kommet i jobb. Det har stor betydning for den enkelte, men det påvirker også nasjonaløkonomien.

Forklaringene på at det går så mye bedre, er mange: Høyere oljepris, kostnadskutt i petroleumsnæringen og lav kronekurs er noen av dem. Vekst hos Norges viktigste handelspartnere har også gitt større etterspørsel, som gagner norske bedrifter.

At regjeringen taklet oljenedturen på fornuftig vis er altså bare en liten del av bildet.

I det hele tatt er det tydelig hvor sårbar norsk økonomi er for internasjonale forhold som norske politikere har liten mulighet til å påvirke.

Les også

– Kulturministeren skuffer stort

Det gjelder også innvandringsfeltet. At det kommer så få asylsøkere, er også til glede for regjeringen på mange måter. En ting er at Frp kan skryte av at partiet har fått kontroll på grensene (selv om EUs grensekontroll er den viktigste årsaken til lavere ankomster). Vel så viktig er det at utgiftene til mottak betyr at pengene kan brukes på noe annet.

Som for eksempel 200 millioner ekstra til nye lærerstillinger i kommunene, som trengs for å gjennomføre den nye lærernormen KrF fikk gjennomslag for i høst.

Den forsiktige oppturen i norsk økonomi er først og fremst bra for folk i Norge, men også for regjeringen og statsfinansene. Færre arbeidsledige gir lavere offentlige utgifter. Økonomisk vekst gir høyere inntekter, blant annet gjennom selskapene staten eier en andel i.

Når økonomien går bedre, er det mulig for regjeringen å gjennomføre politikken den ønsker, uten å måtte ty til en uansvarlig oljepengebruk. Og uten for mye politisk støy.

Fortsatt er finansminister Siv Jensens (Frp) budskap at fremover blir det hardere prioriteringer. Når det går bedre, er det fort at vanskelige diskusjoner blir satt på vent. Meek, Tore / NTB scanpix

Fortsatt er regjeringens budskap at fremover blir det hardere prioriteringer. Eldrebølgen som kommer blir vanskelig. Oljenæringen vil bli mindre viktig fremover. Velferdsstaten kan ikke bli stadig mer utvidet i fremtiden.

Ennå er det lett. Inntil videre holder det at regjeringen begynner den mentale omstillingen til at ting blir vanskeligere. Forventningene må dempes, både hos politikerne selv og hos deres velgere. Spørsmålet er selvsagt om det er mulig å justere forventninger i forkant.

Selv om listen over alt som går bedre er lang i revidert nasjonalbudsjett, er det også noen usikkerhetsmomenter. Det er ikke sikkert landet er på en stø kurs oppover.

Gjeldsgraden i befolkningen er høy. Hvis renten går opp eller boligprisene går ned, kan vi finne på å stramme inn på forbruket vårt. Men det som er veldig fornuftig for hver enkelt, kan påvirke norsk økonomi negativt.

Også Brexit og amerikansk handelspolitikk skaper usikkerhet for norsk økonomi. Økt proteksjonisme er fryktelig dårlige nyheter for en liten, åpen, eksportavhengig økonomi.

Når det går bedre, er det lett for at vanskelige diskusjoner blir satt på vent. Som sykelønn. Som det prekære behovet for omstilling til en grønnere økonomi.

Det krever disiplin å kombinere lettelsen over at økonomien går bedre, med å handle i tide for at neste generasjon politikere får det litt mindre ille.