Alle politihusets varslere

Håndteringen av varslersakene viser hvorfor det er kronisk krise i bergenspolitiet.

KRISE PÅ KAMMERET: Politimester Kaare Songstad fremmet kritikk mot politivarsleren i et brev. Brevet ble utarbeidet i samråd med advokat og eks-politimester Einar Drægebø, ifølge VG. Varslerens advokat, Birthe Eriksen, mener han er utsatt for karakterdrap og gjengjeldelse, og truer med søksmål. ILLUSTRASJON: ENDRE LILLETVEDT

Enda en varslersak gnager politihuset i Bergen. Som vanlig er det blitt en grøt av varslingskanaler og advokater og intern strid.

Monika-saken gjorde det lett å kaste seg på narrativet om det elendige bergenspolitiet som ikke gjør jobben sin. Den forklaringen blir for enkel.

Les også

Politietterforsker truer med søksmål

En etterforsker ved Seksjon for organisert kriminalitet varslet om alvorlige saker han mener politiet burde gått inn i. Varselet ble sendt til en ekstern varslingskanal i november i fjor, og treneres et eller annet sted i aksen POD - Spesialenheten - Justisdepartementet.

I mellomtiden er det tatt grep lokalt. Mannen er omplassert fra den prestisjetunge Exit-gruppen til publikumsmottaket. I et brev signert politimester Kaare Songstad får han tung kritikk.

Advokaten hans, Birthe Eriksen, kaller det karakterdrap, degradering og gjengjeldelse. Nå truer hun med søksmål mot staten hvis varsleren ikke får jobben sin tilbake. Politihjertet mitt blør, sier mannen.

Det er vanskelig å kåre noen helt i historien, men den illustrerer iallfall hvorfor det er kontinuerlig krig på politihuset i Bergen, og hvorfor varsling er så krevende.

Les også

Utvalg vil fjerne kravet om forsvarlig varsling

Varsleren meldte fra om mulig vold, ran og overgrep, som ideelt sett burde blitt tatt tak i.

Men politiet befinner seg i en evig skvis mellom ressurser og prioriteringer. Dark Room-sakene trumfer narko, ethvert overgrep mot en prostituert er ikke menneskehandel, de som jobber med organisert kriminalitet skal ikke jakte småsaker.

Politiet kan ikke gjøre alt, og folk må forholde seg til instrukser og ledere og overordnede føringer. En annen stor varslingssak - det såkalte narkovarselet - avdekket imidlertid at omdiskuterte prioriteringer ikke ble kommunisert ut direkte og åpent, men via ulne dekreter til en utvalgt krets.

Det som kunne skapt nødvendig klarhet og forutsigbarhet, førte dermed til mye frustrasjon og forvirring.

Les også

Narkovarsleren i Bergen går hardt ut mot Spesialenhetens etterforskning

For en samvittighetsfull etterforsker er det vanskelig å akseptere forbud mot å følge sin indre overbevisning. Er man da en varsler, eller bare en vanskelig medarbeider?

Kjernen i varsling er å melde fra om «kritikkverdige forhold» på en «forsvarlig» måte. Da inntreffer det såkalte varslervernet, som skal beskytte mot gjengjeldelse.

Uttrykket «kritikkverdig» er hakket for lavterskel til å være treffende. Et varsel i lovens forstand bør være mer alvorlig enn misnøye med eget arbeidsforhold og faglig uenighet.

Men i politiet blir dette komplisert, fordi kjernevirksomheten involverer liv og helse og grov kriminalitet, og fordi gullstandarden, det berømte Monika-varselet, i sin tid bunnet ut av en alminnelig diskusjon om prioriteringer.

I «Menneskehandel-varselet» fremmer etterforskeren betimelig kritikk av politiets prioriteringer. I en sunn organisasjon bør sånt være tema for intern, åpen diskusjon. Men i politiet har det utviklet seg en slags tradisjon for at ordinær kritikk ender opp som formelle varsler.

Dårlig ytringsklima og den såkalte «fryktkulturen» får skylden, og konsekvensen er at situasjonen låser seg. Dette mønsteret må organisasjonen røskes ut av hvis det noen gang skal bli fred på kammeret.

Når det først skal varsles, er en ekstern og nøytral varslingskanal ingen dårlig idé. Men hele poenget må være å få en rask vurdering av saken, slik at den enten kan håndteres eller avskrives internt.

I omtrent alle varslersakene som har martret bergenspolitiet, har saksbehandlingen tatt oppsiktsvekkende lang tid. Det er uholdbart for alle parter.

Hvor lenge kan ledelsen vente med å gripe inn i en pågående arbeidskonflikt? Og hvor mye uvisshet orker en varsler før han går til VG?

Det er åpenbart uklokt å degradere noen som nettopp har varslet mot politiledelsen. Sånt bør sitte langt inne, fordi det automatisk vil tolkes som gjengjeldelse og forsøk på å parkere kritikk.

Men det er ikke bare varslere som må ivaretas. Politiet kan ikke fungere hvis sentrale avdelinger går i oppløsning og splittes av konflikter.

Skal ledelsen la være å reagere i påvente av at varslingsbyråkratiet somler seg ferdig? Skal styringsretten kunne settes i sjakk straks noen kaller seg varsler og påkaller varslervernet?

«Det burde vært fullstendig unødvendig å måtte gå gjennom en så vanvittig prosess som det å varsle i politiet, bare fordi man har forsøkt å komme med konstruktive innspill», sier mannens advokat Birthe Eriksen til VG.

Eriksen har rett i at dette varslingsmaskineriet fremstår både vanvittig og unødvendig. Men det er vel ikke bare politiledelsen som kan lastes for at sakene eskalerer?

Det er helt vesentlig at de som velger å varsle får gode råd. Men dessverre fremstår enkelte varslersaker mer som aktivisme enn nøktern juridisk rådgivning.

Varsling blir fort en slagmark hvor alle taper. Advokatene som påtar seg slike saker har et tungt ansvar for å dempe konflikt og sørge for at saken håndteres på lavest mulig nivå, med fokus på varslerens beste.

Det samme gjelder fagforeningene.

Politiets fellesforbund (PF) er en organisasjon med mye makt, og vilje til å bruke den. Pampene bør likevel motstå fristelsen til å bruke varslersakene som instrument for å stramme balletaket på politiledelsen.

Søksmål mot staten og full konfrontasjon er sjelden beste vei til løsning.

Varslersakene illustrerer et nokså velkjent faktum: Det største problemet er ikke saken, men håndteringen.